tirsdag 23. desember 2008

Leseopplevelser


Året er snart omme og det er på tide å gjøre opp regnskapet; i dette tilfelle noe så trivielt og alvorlig som årets bøker. Gjennom livets løp har det falt i min lodd å lese en hel del, både skjønnlitteratur og sakprosa, poesi og essays etc. Men dessverre ikke så mye som jeg skulle ønske. Slik er det nok for de fleste bokelskere. Med tiden blir man en mer kresen leser, og dette medfører, tror jeg, til en rikere og dypere leseropplevelse. All mottakelighet for kunstinntrykk, evnen til å skjelne mellom godt og dårlig, ekte og uekte, er avhengig av personlig oppøvelse.
Som barn var jeg nesten sykelig opptatt av leksika, atlaser og legebøker; disse ble studert både ved frokostbordet, i sengen og på toalettet. Hvorfor denne interessen kan man saktens spørre? Aner ikke. Tilgjengelighet? Vi hadde iallfall ikke bokhyllene proppet fulle av de store klassiske litterære verker. Min mor og far fant ut at det eneste kloke var å melde poden inn i en bokklubb. Astrid Lindgren, Anne-Cath. Vestly, Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, samt diverse Disneybøker var en herlig start for en lesehungrig gutt som slukte det meste. På skolen fikk jeg til min store forlystelse Andre Bjerkes morovers servert, og oppdagelsen av Ole Lund Kirkegaard var en åpenbaring. Otto er et neshorn og Gummitarzan står som tidlige humoristiske og underholdende høydepunkt; at ord kunne være så morsomt! Roald Dahls SVK gjorde uslettelig inntrykk, og erfaringen av Jules Verne har lagt seg på minne som et evig kyss. Walter Scotts Ivanhoe, Bobseybarna og Maria Gripe – det meste fungerte.
I 12-13 års alderen dabbet interessen av, og ble mer og mer skjøvet til side av film og musikk. Heldigvis blusset leselysten opp igjen etter noen år.
Men mine leseerfaringer har ikke bestandig vært udelt lystbetonet; enkelte gule flekker på den hvite snøen må man nok også spise av. Hemingway f.eks., traff meg aldri hverken i hjerte eller hode. Og jeg har prøvd! Jeg tror det var selve skikkelsen Hemingway som fristet meg; den mytiske dikteren, jegeren – urmannen. Milan Kundera og jeg ble heller aldri sjelevenner, og det samme kan nok sies om Stephen King, Erlend Loe og Arne Næss, for å nevne noen. Fantasygenren og krim har heller aldri klart å engasjere meg, selv om det nok bør nevnes at jeg kanskje ikke har prøvd "hardt nok".
Noen forfattere som imidlertid lokket meg ut av lesedvalen var Comte de Lautréamont, Douglas Adams, Marquis De Sade, Raymond Carver, Charles Bukowski og Bret Easton Ellis. Philip K. Dick og Stanisław Lem bør også nevnes. Litt senere traff filosofene meg med all kraft; Nietzsche, Wittgenstein, Kant, Russell m.fl.
Noen andre utenlandske favoritter ble Michel Houellebecq, Thomas Pynchon, T.S. Eliot, Marcus Tullius Cicero, Jorge Luis Borges og Bill Bryson. De senere år er det hovedsakelig de norske forfattere som har preget meg, og til dem som måtte mene at norsk skrivekunst er fattig - dere aner ikke hva dere snakker om.

Men det var bøker som har gjort særlig inntrykk dette året jeg skulle skrive om. Det er opptil flere, da året har vært godt rent lesemessig. Odd Eidems flanerier, samt den herlig rørende barneboken Jeppe Jansens giraff, har unektelig varmet mitt lesehjerte (især Jeppe Jansen, da jeg forstod at jeg i barndommen hadde hørt fortellingen som radioteater – åh, hellige nostalgi!). Andre gode opplevelser av året er Bulgakovs Mesteren og Margarita, Beretninger om beskyttelse av Fosnes Hansen, Arne Hestenes´ kåserier, Gud plantet en have av Arnulf Øverland, Kjell Arild Pollestads Lofottorsk på nonnebord, Veien til Rom – hvordan jeg ble katolikk og Pater Hilarion, ymse intervjuer i bokform av Niels Chr. Geelmuyden, Fluer i munnen – randbemerkninger i en barsk samtid av Hallvard Rieber-Mohn, Bjørneboes Brev i utvalg, Finn-Erik Vinjes språkbøker, diverse taler av C.J. Hambro, samt en rekke essays og artikler forfattet av Sigurd Hoel, Francis Bull, André Bjerke, Lars Roar Langslet og Jan E. Hansen. For øyeblikket holder jeg på med en historisk roman om byen Roma, kort og greit kalt Roma. Den er ført i pennen av Steven Saylor, og den lover godt.
Til neste år er ønsket å lese mer av Sigrid Undset, Ibsen og Tolstoj, samt gjenoppdage Hamsun. Antagelig blir det også mer av det teologiske og politiske. En og annen eventyrskrøne blir det helt sikkert også tid til. Jeg gleder meg allerede.
Og forresten; god jul og et riktig godt nytt år til alle bloggvenner, samt tilfeldige forbipasserende.

tirsdag 16. desember 2008

Tyve år


Man rydder i sitt rot iblandt
og her er litt av det jeg fandt.

Den onde tid er over nu.
I lampeskjæret sover du.
Men gjennem nattens åpne dør
er mørket dypere enn før.
For inderst i min sjæl jeg vet
at selv om veien nu er jevn
så venter der etsteds en hevn
fordi jeg svek min ensomhet.

En morgen våknet Gud og sa:
Er kaffen færdig - det var bra.
En gjesp gjør godt når man har drømt
ett eller andet nattlig skrømt.
Gå nu, og sig mig til såfremt
der trænges nogen flere "Bliv".
Men det han hadde drømt - og glemt
det var - mitt liv.


-Peter Wessel Zapffe

tirsdag 9. desember 2008

Eskatologisk dialektikk som et middel til å helbrede eksem


La oss anta at universet består av partikler og at vi kaller disse partiklene "atomer" eller "monader". Demokrit kalte dem atomer. Leibnitz kalte dem monader. Heldigvis traff de aldri hverandre, disse to, ellers kunne det ha oppstått en meget kjedelig meningsutveksling. Disse partiklene er blitt satt i bevegelse av en eller annen årsak eller underliggende prinsipp eller kanskje av noe som løsnet ett eller annet sted. Poenget er at det er for sent å gjøre noe med det nå, unntatt muligens å spise masse rå fisk. Dette er selvfølgelig ingen forklaring på sjelens udødelighet. Heller ikke har det noe å fortelle om et liv etter dette eller om min onkel Sanders forestillinger om å bli forfulgt av albanere. Årsakssammenhengen mellom det første prinsipp (dvs. Gud eller en sterk vind) og en hvilken som helst teleologisk forståelse av væren (Væren) er, ifølge Pascal, "så latterlig at det ikke engang er moro (Moro)". Schopenhauer kalte dette "vilje", men hans lege fant ut at det var høysnue. Hans senere leveår ble formørket av dette eller snarere av den tiltagende mistanke om at han ikke var Mozart.

-Woody Allen

mandag 8. desember 2008

Keilhau den kyndige


Carl Keilhau (1919 – 1957) er navnet på den meget begavede, eksentriske og særegne norske forfatter, dikter, kritiker, oversetter, kåsør og journalist som bl.a. fikk idéen til ”Den bakvendte familieboken” (medforfattet av André Bjerke og Odd Eidem). Dessverre er hans navn sjelden å påtreffe, men skulle du være så heldig å ramle over diktsamlingen ”Konsert i november”, kåserisamlingen ”Strandhugg” eller noen av hans polemiske språkskrifter i et antikvariat, bør du slå til.

Eidem gir denne morsomme og, formodentlig, ærlige beskrivelse av sin venn i ”Humoristen”:

Den borgerlige, ytre korrekthet gjorde hans bajasserier merkelige, ofte nesten spennende. Han gjorde alltid sine laksesprang som akademiker, og man merket jo godt at han var rundet av en slekt med embedsmenn og offiserer. Særlig hadde han en selsom trang til å uttrykke seg på leksikalsk måte. På stående fot kunne han gi en innviklet leksikalsk-ironisk definisjon av en hvilken som helst gjenstand eller åndelig fenomen.
Man sier jo at bare den bedrøvede er en god humorist. Men det typiske ved humoristen Keilhau var at han ikke alltid var humorist. Han fremstod som den korrekte borger også i den forstand at han strengt holdt orden i sitt indre liv. Når han var alvorlig, var han gravalvorlig, helt uten humor, som for eksempel når han skrev lyrikk, artikler eller holdt foredrag. I den slags stunder betraktet han verden med rektorblikket; han virket så moralsk på noen at de under hans øyne følte seg skrumpet sammen til middelskolegutter med dårlig samvittighet. Men i dette rektor-mennesket bodde også en sjel som var meget anti-borgerlig! I kåseriene og petitene var han barokt ellevill. Stilen i hans petitkåserier ble ofte lånt fra departementets tørre sprog. Ja, slik var hans paradoks: Han hadde ikke humor i sitt alvor – men alvor i sin humor
.

Fra Odd Eidems første møte med Carl Keilhau, tegnes dette levende bilde:
Jeg traff en ung mann med stramt sammenrullet paraply; den dinglet over armen; han hadde sort hatt; i knapphullet var en nellik; han presenterte seg i Akersgaten. Han lignet en gentleman fra London City, en ung advokat; han var likesom på vei til sitt eget bryllup, elegant, forretningsmessig; de høye snipper fra forrige århundre ville kledd ham.
Vi var overdrevent høflige begge to, som folk jo gjerne er når de bare kjenner hverandre av navn. Hans korrekte ytre fikk narret meg til å bruke en uvanlig mengde fremmedord. Da skjedde det noe forbløffende. Den slanke dandy gjorde plutselig et lite hopp, et nytt tramp sendte ham atter til værs; han smalt i en latter, og så plutselig gravalvorlig konverserende på meg.
- Jeg fikk sånn lyst til det, forklarte han, med saklig belærende embedsmannsstemme.
Jeg følte meg betraktet som en kanarifugl i bur.
Da jeg stirret efter ryggen hans i trafikken, var jeg i tvil om hva jeg hadde opplevet. Gang på gang ble folk narret av hans ytre. Han var poet, forkledd som forretningsmann; han var guttekåt humorist, forkledd som forretningsmann. Han så likeglad ut – men versene hans som sjelden virket helt befridde, fektet mot panikk
”.

Her følger noen Keilhau-definisjoner fra hans ”leksikon”:

Anonym: Bidragsyder til veldedig formål, som ikke ønsker at hans navn skal offentliggjøres før dagen efter.

Barometer: Sinnrikt instrument, ved hjelp av hvilket en person som befinner seg innendørs, kan konstatere hvordan været for øyeblikket er utendørs.


Gjøk: Fugl, som i Norge omkring midten av mai varsler om vinterens komme ved egenartede, uhyggelige varselrop i åsene.

Idrett: Systematiske legemsøvelser med det formål å herde legemet og slå en rekord. Som verdens største idrettsnasjon må regnes Norge, idet samtlige idrettskonkurranser dels likefrem vinnes av nordmenn, dels må betraktes som vunnet av nordmenn når hensyn tas til følgende for norske idrettsmenn ugunstige omstendigheter: a) de store geografiske avstander i Norge, som medfører at idrettsmannen regelmessig ankommer til idrettsplassen i utmattet tilstand, b) uheldig valg av skismøring, c) det forhold at norske idrettsmenn blir dyttet og stengt av sine svenske konkurrenter, d) folkemengdens ringe størrelse.
Skal de norske idrettsresultater sammenlignes med f.eks. de tilsvarende amerikanske, må det selvsagt tas i betraktning at den amerikanske folkemengde er femti ganger så stor. Nils U. Hansens norske rekord i lengdesprang, 7,54 m, tilsvarer således et amerikansk resultat på 7,54x50 = 377,00 m. Som man vil se, er dette en betydelig sterkere prestasjon enn Jesse Owens´ ”verdensrekord” på 8,13 m.

lørdag 6. desember 2008

Skaperordning


- Når det gjelder kjærlighetslivet er det blitt alminnelig å dele menneskeheten i to kategorier alt etter kjønnslige preferanser, nemlig de "heterofile" og de "homofile". Dette er zoologi og moderne psykologi. Selv er jeg blitt stående på de gamle grekernes standpunkt: Kjærligheten har med skjønnhet å gjøre, også i åndelig forstand. Dette er filosofi, og gjør spørsmålet om kjønn uvesentlig. Kjønnet har bare betydning for den ekteskapelige kjærlighet, som i forplantningens tjeneste krever en mann og en kvinne. Men bare én av hver! Dette er igjen zoologi, men også skaperordning og sunn fornuft.

-Kjell Arild Pollestad

fredag 5. desember 2008

Nostalgisk filmmagi


Bli med Helan og Halvan, busemenn, nissen, rødhette og hundre tresoldater til Lekeland og opplev nostalgisk filmmagi i en uforlignelig slapstick-musikal.
I Hollywoods gullalder 1930 – 1945 fant en kulturell oppblomstring sted - over syv tusen filmer produserte underholdningsbyen, mange av dem skulle revolusjonere filmmediet. I hopetall trillet både skinnende og matte perler ut fra maskineriet; flere gjennomført elegante, som på rød løper rett ut av filmstudioene, andre hulter til bulter på knirkete samlebånd. Men umåtelig populære var dem og især gangsterfilmene, de romantiske eventyr og (etter lydfilmens fødsel og gjennombrudd) de glade musikalene. ”March Of The Wooden Soldiers” fra 1934 kunne endt på komposthaugen sammen med visne og glemte buketter, men tidlig på nittitallet fikk denne klassikeren en livgivende dusj fra vannkannen, et forsiktig anstrøk av moderniseringens hånd så å si. Støv og rusk ble omhyggelig fjernet, lyden renovert og bildet ble tillagt farger. Det restaurerte resultat foreligger herved i en smakfull DVD-versjon, og den har heldigvis beholdt sitt verdige stilpreg i harmoni med dens posisjon som tradisjonell høsttakkefest- og julefilmklassiker, iallfall i hjemlandet.

Stan Laurel og Oliver Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan her på bjerget, er en av verdens mest kjente og kjære komikerduoer. I tospann har de beriket oss med over hundre filmer, deriblant treogtyve helaftens spillefilmer, samt en rekke stum- og kortfilmer. Deres betydning for film generelt tåler sammenligningen med den Chaplin og The Marx Brothers har hatt for det kinematografiske riket. ”March of the Wooden Soldiers” i regi av Gus Meins og Charley Rogers, er nok ikke så kjent og kanskje heller ikke så god som f.eks. "Way Out West" eller "Sons of the Desert". Men likesom det er kvalitetsforskjell mellom filmskaperne, er det også kvalitetsforskjell hos publikum. Denne var ikke en umiddelbar publikumsfavoritt da den ble lansert, men man kan ikke bestandig lese en regissørs storhet gjennom gallup. Man får som kjent sin belønning i himmelen, og regissørenes trøst får være at siden femtitallet har filmen i diverse høytider vært en fast gjenganger på amerikanske TV-skjermer. Således har den vunnet plass i mange hjerter og den anses som en liten klassiker hos flere generasjoner filmelskere.

Filmen er basert på operetten ”Babes In Toyland” (1903) av Victor Herbert, og vi tar da også turen til Lekeland sammen med våre antihelter. I denne fantasiverdenen bor den velrenommerte litterære figuren Mother Goose sammen med et mylder av mer eller mindre kjente eventyrskikkelser hovedsakelig hentet fra amerikanske ”nursery rhymes”. De fleste er kun for figuranter å regne, som f.eks. Rødhette og De tre små griser, men de mest besynderlige statistene (som tilfører en noe bisarr dimensjon til rollegalleriet) er den cellospillende katten (The cat and the fiddle) og hans lille venn; en ape forkledd lik noe som etter all sannsynlighet skal forestille Mikke Mus. Men det er liten vits å dvele ved slike kuriositeter. I kulissesterke Lekeland går dagene med til å synge søte sanger og danse uten et snev av hugsott eller engstelse. Og våre venner Helan og Halvan? Ja, de bor i en gigantisk sko må vite. Akkurat slik det skal være i et riktig eventyr.

Omgivelsene er nok noe uvant for den gjengse Helan og Halvan-fan, men også atmosfæren og stemningen er annerledes sammenlignet med deres andre filmer. Her er litt mindre slapstick og humor, og mer musikal og fortelling. Selve historien og eventyret føles viktigst, det er den som gir filmen den nødvendige vekten og substansen. Sånn sett er bajasene for en gangs skyld redusert til brikker sidestilt med de andre. Men den umiskjennelige humoren kommer selvsagt i små og litt større drypp. Stannie Dum (Laurel) med sin urokkelige sindighet og naive dumhet vekker stadig harme og irritasjon hos sin like lavpannede, men langt mer autoritære makker Ollie Dee (Laurel). Han sender stadig oppgitte blikk i retning kamera (hans varemerke) og lar sitt sinne flere ganger få fysisk utløp i retning Stannie (nok et varemerke). Noen av de tilsiktede komiske innslagene treffer nok ikke spikeren på hodet hver eneste gang, men er mer av sjarmerende og nostalgisk ånd.

”March Of The Wooden Soldiers” følger eventyret og filmens handlingsorienterte struktur til punkt og prikke. Vi får presentasjonen av miljø og personer: Helan og Halvan som jobber i en leketøysfabrikk og ellers er innlosjert i en stor sko sammen med Mother Peep og hennes datter Little Bo-Peep. Den harmoniske tilstanden brytes idet den onde hushaien Silas Barnaby (glimrende portrettert av Henry Brandon) krever en husleie Mother Peep ikke makter å betale. Han går imidlertid med på å annullere hele gjelden hvis han får datterens hånd, men da han oppdager at gjengen har lurt ham ved å la ham gå til alters med en forkledd Stannie Dum, bryter naturligvis torden og orkaner løs.

På mange måter er det en typisk beretning: Presentasjon, konflikt, duell, intensivering av konflikt og konklusjon/avslutning i en kronologisk spenningskurve fortalt på en lettfattelig og humoristisk måte. Her finnes mye klabb og babb, og noen nifse typer i snodige kostymer i en humørfylt og musikalsk historie som kan engasjere både pleiepjokken og den gyngende bestefar. Dette er filmkunst som flyter lett og muntert oppå strømvirvlene, men som også innehar en viss tyngde i seg selv i form av den gode, klassiske eventyrfortellingen som nekter å gå av moten.

Mediet film har endret seg radikalt i løpet av de nesten åtti årene som har gått siden ”March Of The Wooden Soldiers” hadde premiere. En del virkemidler har bleknet og virker anakronistiske, ubrukelige; strømmen av nye og fancy effekter kommer hele tiden til. Men selve budskapet og filmmagien, samt kjærligheten til selve fortellingen skinner gjennom. Den er, sett med dagens øyne, noe lettbent og arkaiserende i stilen, men regissørene begår slettes ikke en lettsindighet overfor det stilistiske reglement. Dagens kulturstrømninger tilsier dog at denne type film ikke vil fenge det store publikum, men man behøver ikke være barn av en svunnen tid for å få utbytte av denne godbiten. Fullt så grandios som ”The Wizard of Oz” er den ikke, men likhetene er høyst påfallende. En annen mulig referanse kan være den bedårende ”Ma-Ma”, også kjent som ”Grimm og Gru” eller ”Rock and Roll Wolf”, som her i landet oppfattes som, om ikke en klassiker, så iallfall en høyst memorabel og rørende filmmusikal. Filmen har sant nok noen innholdsmessige og formelle svakheter, men fortjener slettes ikke stempelet dusinvare, ei heller betegnelsen unikum. En klassisk god eventyrfilm derimot - helt klart. For nye seere kan reisen via Lekeland være en utmerket måte å bli kjent med ett av filmhistoriens viktigste radarpar; de legendariske Helan og Halvan.

tirsdag 2. desember 2008

Karusell


Stjerner over Skyros:
Aldri så du maken!
Med kulørte lykter
snurrer zodiaken.

Jomfru, vekt og skytte
dreier gjennom kvelden.
Alle lamper er tent på
stjernekarusellen!

Tivoli er åpnet.
Har vi løst billetter?
Gud gir adgangskort til
Skyros-stjernenetter.

Karusellen snurrer ...
Skal vi ikke prøve
selv å ta en tur på
stenbukk eller løve?

Ri på skorpionen?
Kan vi? Ja, bevares!
Holde deg bare fast i
sadlen ved Antares!

Vannmann øser mørket.
Ser du Fisken svømmer?
Det vi suser gjennom:
er det gudens drømmer?

Tror du det er Gud som
drømmer stjernetåken?
Gud har ingen drømmer.
Gud er alltid våken.

Du kan stige av hvis
farten gjør deg svimmel.
Hvil deg litt - og vent på
neste nattehimmel.

Hvil - og takk for turen
zodiaken byr oss.
Takk Vårherre pent for
stjerner over Skyros!

-André Bjerke

lørdag 22. november 2008

Gruk


Det var en artist som het Julie
hvis kunst var at gå på line.
På liner så tynde og fine,
så alle folk syns, de var gruelige.
Så sa
hun en dag
de bevingede ord:
I dag vil jeg prøve det
helt uden snor
thi kunsten at lære
det svære
beror
på at øve seg i det umulige.

-Piet Hein (1905 - 1996)

tirsdag 18. november 2008

Ordet


"Skalaen består av tolv toner, men av dem kan det vitterlig lages milliarder melodier! Men språket, språket består av milliarder ganger milliarder bokstavkombinasjoner, og likevel kan en mann være en så vankundig løytnant i diktningen at han ikke klarer å gjøre en eneste setning som er på høyde med denne vårnatten".

-Odd Eidem

onsdag 20. august 2008

Fortrengning


"Dette har jeg gjort, sier min hukommelse.
Dette kan jeg ikke ha gjort, sier min stolthet.
Til slutt gir hukommelsen efter".

-Friedrich Wilhelm Nietzsche, 1844 - 1900

Åndelig sunn


"Freud sa en gang i senere år:

- Jeg har menneskeheten til pasient.

Denne utviklingen er gått så langt at yngre dybdepsykologer for ramme alvor stiller det spørsmål:
- Hvor finner vi egentlig i vår kulturkrets det sunne menneske?
Spørsmålet kan virke frekt. Men svaret – tror jeg da – gir seg egentlig av seg selv, hvis vi stiller spørsmålet litt mere detaljert. Først blir det da nødvendig å definere hva vi mener med ”åndelig sunn”.
Skal det uttrykket virkelig bety det som ordene sier, så må jo kravet bli:

Et menneske som ikke, av angst eller forfengelighet, skjuler vesentlige ting for seg selv; som ikke har noen ervervede psykiske eller psykofysiske defekter, ingen fikse idéer, ingen tvangsforestillinger, ingen hemmelige skjevheter, lammelser, skadelige hemninger eller fortrengninger, ingen avgjørende skade på livsdyktigheten og evnen til livsglede. Og så videre.

Ærlig talt – kjenner noen av oss et slikt menneske? Mange kjenner vi hvert fall ikke".



Fra "Dybdepsykologi og diktning" - foredrag i Sverige 1944 av Sigurd Hoel.

lørdag 9. august 2008

En ting om gangen


Fra et avertissement i New York Sun:


"I dyp sorg meddeler jeg herved at min elskede hustru døde ved fødselen av et praktfullt guttebarn, for hvilket jeg samtidig søker en dyktig barnepike, som garanteres god lønn og ansettelse inntil jeg har funnet en ny hustru, som skal være livsglad og ikke over 30 år samt medbringe 10 000 dollar, som er det beløp jeg vil investere i min velrenommerte forretning for husholdningsartikler, som er beliggende på 79. gate, og der det nå foregår et stort utsalg av porselensvarer til rekordlave priser."

torsdag 7. august 2008

Antediluviansk


-Man bør ikke bruge fremmedord selv om sagen er nok så enigmatisk - ei heller lade sig forlede til en jeux de bouche, men jævnt holde sig på hypobasen.

søndag 15. juni 2008

Maldoror


På truende oppfordring fra min kjære kone, Synsing (se blogglisten), bes jeg herved hente frem nærmeste bok og sitere setning seks, syv og åtte på side 123. I skrivende øyeblikk kunne det blitt nærsagt hvilken som helst roman, oppslagsverk eller essay, da jeg sitter like straks ved én av bokhyllene i stuen. Med bakenden solid plantet i kontorstolen, makter jeg imidlertid å slynge armen frem til de litterære skatter, uten å pådra meg hverken kink, brokk eller en eller annen lei skiveforskyvning, og søkende fingre lander omsider på Comte de Lautréamonts (pseudonym for Isidore Lucien Ducasse) ”Maldorors sanger” - et surrealistisk mesterverk uten sidestykke. Gjennom en ny, bevisst tanke om hva skrift er, var Ducasse – sammen med Baudelaire, Rimbaud og Mallarmé – med på å forberede den poetiske modernismen.

”Les Chants de Maldoror” anbefales naturligvis på det aller varmeste.

Jeg så ham bøye pannen som om han ville påkalle den flakkende banden av minner med en høytidelig befaling. Jeg våget ikke å avbryte ham i denne fromt arkeologiske handlingen, han lignet et undervannsskjær der han bøyde seg over fortiden. Endelig tok han ordet og sa: "Tusenbenet mangler ikke fiender, den fantastiske skjønnheten i de utallige bena vekker ikke sympati hos dyrene, men gir kanskje heller grunn til sjalusi og irritasjon blant dem".

søndag 25. mai 2008

Arnulf Øverland


En av de største diktere, språkforkjempere og forfattere Norge har fostret må kunne sies å være Ole Peter Arnulf Øverland (1889 – 1968). Denne filologiske elegantier skrev gjennomskinnelig klart og fyndig. Han søkte alltid, i sin poesi som i sin polemiske prosa, den korte, presise, slående, rensede, nakne formulering, den formulering som bærer med seg et dirrende og duvende ekko, og som kan leve lenge og huskes lenge i kraft av fortettet innhold og korthugget form.
Med håret som en heldekkende krans av snodd myrull over den undrende, intelligente pannen og omkring issen, hvori de dype rynker, - erfaringens gylne elvespor, og med en insisterende mustasje under den standhaftige nese og rent biskopelige briller, var han selve personifiseringen av den lurende, professorale penneknekt.
Øverland var politisk- og samfunnsengasjert, ateist, tilhenger av tradisjonalistisk lyrikk, han foraktet nazismen og skrev motstandsdikt (han satt som krigsfange i Oslo kretsfengsel og siden overført til Sachsenhausen) og ble senere formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956, og i Forfatterforeningen fra 1952 til 1953.

”Så lenge Arnulf Øverland skriver, er norsk åndsliv fremdeles farlig, fremdeles vesentlig”, sa vennen Sigurd Hoel i anledning av Øverlands 70-årsdag i 1959.
I år er det førti år siden hans bortgang, og i den anledning presenteres innledningen av ”Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige beretninger”, hvor ”vi får se en side ved dikteren som vi kanskje ikke kjenner så godt, nemlig humoren hos den anerkjente sure alvorsmann” – Øverlands egne ord. God fornøyelse.



I vinduet

Jeg sitter med pennen i hånd og ser tankefull ut av vinduet. Jeg tenker efter, om jeg har noget å gjøre; men det har jeg ikke. Jeg får skrive.
Landskapet utenfor er meg kjent inntil grensen for min tålmodighet. Heller ikke i dag kan der påvises den ringeste forandring i dets sommergrønne og matleie frodighet. Det heter Grøstad, Blylaget, og det passer. Grøstad! Nå må du bare ligge der i sola og være grønn. Nå må du sove da, Blylaget!
Ned ved bryggen ligger kramboden med Shell bensin og Mustads F. og bakom den, inne i viken bor snekkeren, det vet jeg. Her foreligger ingen mulighet for overraskelser, ingen grunn til ytterligere befaring av omegnen. Nei, jeg får skrive!
Kanskje det skulle være et glass vermouth, det behøver jo ikke bli nogen vane. Varmt er det også, døren står åpen, og fluene surrer i vinduet.
Av og til deiser en humle mot glasset med et smell, og fluene fyker tilside av lufttrykket. En stankelben snubler i et av sine ben, som den har fått mellem benene. En svermer sitter urørlig og ligner en klatt med inntørket maling – selv kan den ikke merke nogen forskjell. Den har iallfall sittet der hele dagen.
Jeg pirker på den med penneskaftet, og den flyr bort i alle retninger. Under flukten ligner den en paraply som hurtig blir slått opp og igjen – en teknikk som jeg selv forgjeves anvendte under mitt første forsøk på å flyve.

Disse skapningene reagerer overfor det ufattelige på hver sin vis; men ingen blir fortrolig med glasset. De får det i hodet som lyn fra klar himmel. Ikke engang fluene begriper, at det er glass. De går på det; men de begriper det ikke. De fødes i vinduskarmen, de dør der og legger seg på rygg og folder føttene. De ernærer seg nøysomt av fluelort, som de arver efter sine foreldre. I varmt vær søker de adspredelse hos hverandre for atter å forlate hverandre.
Akk, hvor kort er en flues liv, og hvor overfladisk! – Om en flue fikk leve om sitt liv, hva kunne det nytte!
En av dem løper over hånden på meg og leter efter mat. Jeg jager den bort, og den griper flukten med alle tegn på forferdelse. Men efter en rundreise i rommet på omkring et sekund kommer den tilbake igjen og setter seg på min hånd for å søke føde. All angst og fortrydelse er glemt. Det er så lenge siden sist, den kan slett ikke huske, at den har vært her før.
Om jeg hadde vært på jorden før, er jeg sikker på, at jeg skulle huske det. Jeg skulle takke min skaper for de uforglemmelige dager. Og siden ville han vel høre meg i bibelhistorie og flytte meg opp i himmelen.
Men fluer i himmelen! – Nei, de ville simpelthen ikke forstå, at de var salige. Dessuten ville de fortape seg i evigheten, hvor intet vindusglass kunne stanse dem i flukten.

Jeg er derfor overbevist om, at en flue, når den skal dø, ikke har annet evighetshåp enn en upersonlig fortsettelse av slektens liv, mens dens legeme går over i naturens store kretsløp – trøstesløse utsikter!
Fluen tror heller ikke på noget høyere vesen. Den setter seg på min hånd; men den tror ikke på meg. Og jeg råder ikke over noget middel til å overbevise den. Jeg kan gjøre tegn og gjerninger; men det hjelper ikke. Jeg kan ta et nummer av Aftenposten og slå den flat. Den dør, men uten å være kommet på bedre tanker. Den forstår fremdeles ingen ting.

Akk. En dag kommer en hveps og eter fluen. Den tørner først mot vinduet, eftertrykkelig, men bare én gang, det er nok. Så oppdager den en flue, slår ned på den og klipper av den vingene. Da surrer ikke fluen mere, den bare løper vilt i luften. Hvepsen tuller den rundt og klipper av den benene også. Og nu er fluen visstnok fremdeles levende, men den forholder seg aldeles rolig; den er blitt en bekvem og håndterlig pakke, som hvepsen kan ta med seg hjem. Den prøver vinduet, men oppgir det, tar en sving ut i rommet og finner det åpne dør.
Men få minutters mellemrom gjentar dette seg, og for hver gang går det lettere. Den tørner ikke mere mot vindusglasset; den finner straks veien ut med sin tilklippete flue i kjeften.
Der innfinner seg også andre hveps, dårlige jegere, i det hele tatt mer almindelige individer, som ikke fortjener nærmere omtale. Derimot ville jeg ha fremhevet den gamle som en virkelig enestående familieforsørger, hvis den ikke hadde hatt en alvorlig feil, den drakk!
Den fant vermouthglasset; der var en dråpe på kanten av det, og der drakk den seg overstadig beruset, ja bent frem snytefull. Den kunne ikke beherske seg, det virket bent frem pinlig.
Først fløy den rett på vinduet – den hadde glemt at det var hardt. Så datt den på gulvet. Så fløy den igjen, men i underlige kurver, som om det beveget seg i et krumt verdensrom. Så dasket den mot vinduet igjen, og ble liggende i karmen.
Enda en gang reiste deg seg; men nu fløy den ikke, den gikk, og det temmelig ustøtt, enda den hadde seks ben, og da er der ingen unnskyldning. Til slutt veltet den og ble liggende. Og nu sover den. Jeg må si, det er en temmelig ubekymret livsførsel.
Nei, nå får jeg skrive!

Men for å komme tilbake til fluen – gjør den da intet godt i denne verden? – Neppe. Den oppfører seg under alle livsforhold fullkomment ansvarsløst. Ikke tale om å beherske sine drifter. Dens eneste program synes å være dette: Flere fluer! (FF) Og vi lever da virkelig for å utrette noget, ikke bare for å surre omkring i et vindu!
Når jeg tenker på alt, hva menneskene har utrettet – Roald Amundsen f.eks. og Hopalong Cassidy – når jeg tenker på alt dette, da må si, der er forskjell!
Akk ja. – Nei, nå får jeg skrive!