tirsdag 23. desember 2008

Leseopplevelser


Året er snart omme og det er på tide å gjøre opp regnskapet; i dette tilfelle noe så trivielt og alvorlig som årets bøker. Gjennom livets løp har det falt i min lodd å lese en hel del, både skjønnlitteratur og sakprosa, poesi og essays etc. Men dessverre ikke så mye som jeg skulle ønske. Slik er det nok for de fleste bokelskere. Med tiden blir man en mer kresen leser, og dette medfører, tror jeg, til en rikere og dypere leseropplevelse. All mottakelighet for kunstinntrykk, evnen til å skjelne mellom godt og dårlig, ekte og uekte, er avhengig av personlig oppøvelse.
Som barn var jeg nesten sykelig opptatt av leksika, atlaser og legebøker; disse ble studert både ved frokostbordet, i sengen og på toalettet. Hvorfor denne interessen kan man saktens spørre? Aner ikke. Tilgjengelighet? Vi hadde iallfall ikke bokhyllene proppet fulle av de store klassiske litterære verker. Min mor og far fant ut at det eneste kloke var å melde poden inn i en bokklubb. Astrid Lindgren, Anne-Cath. Vestly, Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, samt diverse Disneybøker var en herlig start for en lesehungrig gutt som slukte det meste. På skolen fikk jeg til min store forlystelse Andre Bjerkes morovers servert, og oppdagelsen av Ole Lund Kirkegaard var en åpenbaring. Otto er et neshorn og Gummitarzan står som tidlige humoristiske og underholdende høydepunkt; at ord kunne være så morsomt! Roald Dahls SVK gjorde uslettelig inntrykk, og erfaringen av Jules Verne har lagt seg på minne som et evig kyss. Walter Scotts Ivanhoe, Bobseybarna og Maria Gripe – det meste fungerte.
I 12-13 års alderen dabbet interessen av, og ble mer og mer skjøvet til side av film og musikk. Heldigvis blusset leselysten opp igjen etter noen år.
Men mine leseerfaringer har ikke bestandig vært udelt lystbetonet; enkelte gule flekker på den hvite snøen må man nok også spise av. Hemingway f.eks., traff meg aldri hverken i hjerte eller hode. Og jeg har prøvd! Jeg tror det var selve skikkelsen Hemingway som fristet meg; den mytiske dikteren, jegeren – urmannen. Milan Kundera og jeg ble heller aldri sjelevenner, og det samme kan nok sies om Stephen King, Erlend Loe og Arne Næss, for å nevne noen. Fantasygenren og krim har heller aldri klart å engasjere meg, selv om det nok bør nevnes at jeg kanskje ikke har prøvd "hardt nok".
Noen forfattere som imidlertid lokket meg ut av lesedvalen var Comte de Lautréamont, Douglas Adams, Marquis De Sade, Raymond Carver, Charles Bukowski og Bret Easton Ellis. Philip K. Dick og Stanisław Lem bør også nevnes. Litt senere traff filosofene meg med all kraft; Nietzsche, Wittgenstein, Kant, Russell m.fl.
Noen andre utenlandske favoritter ble Michel Houellebecq, Thomas Pynchon, T.S. Eliot, Marcus Tullius Cicero, Jorge Luis Borges og Bill Bryson. De senere år er det hovedsakelig de norske forfattere som har preget meg, og til dem som måtte mene at norsk skrivekunst er fattig - dere aner ikke hva dere snakker om.

Men det var bøker som har gjort særlig inntrykk dette året jeg skulle skrive om. Det er opptil flere, da året har vært godt rent lesemessig. Odd Eidems flanerier, samt den herlig rørende barneboken Jeppe Jansens giraff, har unektelig varmet mitt lesehjerte (især Jeppe Jansen, da jeg forstod at jeg i barndommen hadde hørt fortellingen som radioteater – åh, hellige nostalgi!). Andre gode opplevelser av året er Bulgakovs Mesteren og Margarita, Beretninger om beskyttelse av Fosnes Hansen, Arne Hestenes´ kåserier, Gud plantet en have av Arnulf Øverland, Kjell Arild Pollestads Lofottorsk på nonnebord, Veien til Rom – hvordan jeg ble katolikk og Pater Hilarion, ymse intervjuer i bokform av Niels Chr. Geelmuyden, Fluer i munnen – randbemerkninger i en barsk samtid av Hallvard Rieber-Mohn, Bjørneboes Brev i utvalg, Finn-Erik Vinjes språkbøker, diverse taler av C.J. Hambro, samt en rekke essays og artikler forfattet av Sigurd Hoel, Francis Bull, André Bjerke, Lars Roar Langslet og Jan E. Hansen. For øyeblikket holder jeg på med en historisk roman om byen Roma, kort og greit kalt Roma. Den er ført i pennen av Steven Saylor, og den lover godt.
Til neste år er ønsket å lese mer av Sigrid Undset, Ibsen og Tolstoj, samt gjenoppdage Hamsun. Antagelig blir det også mer av det teologiske og politiske. En og annen eventyrskrøne blir det helt sikkert også tid til. Jeg gleder meg allerede.
Og forresten; god jul og et riktig godt nytt år til alle bloggvenner, samt tilfeldige forbipasserende.

tirsdag 16. desember 2008

Tyve år


Man rydder i sitt rot iblandt
og her er litt av det jeg fandt.

Den onde tid er over nu.
I lampeskjæret sover du.
Men gjennem nattens åpne dør
er mørket dypere enn før.
For inderst i min sjæl jeg vet
at selv om veien nu er jevn
så venter der etsteds en hevn
fordi jeg svek min ensomhet.

En morgen våknet Gud og sa:
Er kaffen færdig - det var bra.
En gjesp gjør godt når man har drømt
ett eller andet nattlig skrømt.
Gå nu, og sig mig til såfremt
der trænges nogen flere "Bliv".
Men det han hadde drømt - og glemt
det var - mitt liv.


-Peter Wessel Zapffe

tirsdag 9. desember 2008

Eskatologisk dialektikk som et middel til å helbrede eksem


La oss anta at universet består av partikler og at vi kaller disse partiklene "atomer" eller "monader". Demokrit kalte dem atomer. Leibnitz kalte dem monader. Heldigvis traff de aldri hverandre, disse to, ellers kunne det ha oppstått en meget kjedelig meningsutveksling. Disse partiklene er blitt satt i bevegelse av en eller annen årsak eller underliggende prinsipp eller kanskje av noe som løsnet ett eller annet sted. Poenget er at det er for sent å gjøre noe med det nå, unntatt muligens å spise masse rå fisk. Dette er selvfølgelig ingen forklaring på sjelens udødelighet. Heller ikke har det noe å fortelle om et liv etter dette eller om min onkel Sanders forestillinger om å bli forfulgt av albanere. Årsakssammenhengen mellom det første prinsipp (dvs. Gud eller en sterk vind) og en hvilken som helst teleologisk forståelse av væren (Væren) er, ifølge Pascal, "så latterlig at det ikke engang er moro (Moro)". Schopenhauer kalte dette "vilje", men hans lege fant ut at det var høysnue. Hans senere leveår ble formørket av dette eller snarere av den tiltagende mistanke om at han ikke var Mozart.

-Woody Allen

mandag 8. desember 2008

Keilhau den kyndige


Carl Keilhau (1919 – 1957) er navnet på den meget begavede, eksentriske og særegne norske forfatter, dikter, kritiker, oversetter, kåsør og journalist som bl.a. fikk idéen til ”Den bakvendte familieboken” (medforfattet av André Bjerke og Odd Eidem). Dessverre er hans navn sjelden å påtreffe, men skulle du være så heldig å ramle over diktsamlingen ”Konsert i november”, kåserisamlingen ”Strandhugg” eller noen av hans polemiske språkskrifter i et antikvariat, bør du slå til.

Eidem gir denne morsomme og, formodentlig, ærlige beskrivelse av sin venn i ”Humoristen”:

Den borgerlige, ytre korrekthet gjorde hans bajasserier merkelige, ofte nesten spennende. Han gjorde alltid sine laksesprang som akademiker, og man merket jo godt at han var rundet av en slekt med embedsmenn og offiserer. Særlig hadde han en selsom trang til å uttrykke seg på leksikalsk måte. På stående fot kunne han gi en innviklet leksikalsk-ironisk definisjon av en hvilken som helst gjenstand eller åndelig fenomen.
Man sier jo at bare den bedrøvede er en god humorist. Men det typiske ved humoristen Keilhau var at han ikke alltid var humorist. Han fremstod som den korrekte borger også i den forstand at han strengt holdt orden i sitt indre liv. Når han var alvorlig, var han gravalvorlig, helt uten humor, som for eksempel når han skrev lyrikk, artikler eller holdt foredrag. I den slags stunder betraktet han verden med rektorblikket; han virket så moralsk på noen at de under hans øyne følte seg skrumpet sammen til middelskolegutter med dårlig samvittighet. Men i dette rektor-mennesket bodde også en sjel som var meget anti-borgerlig! I kåseriene og petitene var han barokt ellevill. Stilen i hans petitkåserier ble ofte lånt fra departementets tørre sprog. Ja, slik var hans paradoks: Han hadde ikke humor i sitt alvor – men alvor i sin humor
.

Fra Odd Eidems første møte med Carl Keilhau, tegnes dette levende bilde:
Jeg traff en ung mann med stramt sammenrullet paraply; den dinglet over armen; han hadde sort hatt; i knapphullet var en nellik; han presenterte seg i Akersgaten. Han lignet en gentleman fra London City, en ung advokat; han var likesom på vei til sitt eget bryllup, elegant, forretningsmessig; de høye snipper fra forrige århundre ville kledd ham.
Vi var overdrevent høflige begge to, som folk jo gjerne er når de bare kjenner hverandre av navn. Hans korrekte ytre fikk narret meg til å bruke en uvanlig mengde fremmedord. Da skjedde det noe forbløffende. Den slanke dandy gjorde plutselig et lite hopp, et nytt tramp sendte ham atter til værs; han smalt i en latter, og så plutselig gravalvorlig konverserende på meg.
- Jeg fikk sånn lyst til det, forklarte han, med saklig belærende embedsmannsstemme.
Jeg følte meg betraktet som en kanarifugl i bur.
Da jeg stirret efter ryggen hans i trafikken, var jeg i tvil om hva jeg hadde opplevet. Gang på gang ble folk narret av hans ytre. Han var poet, forkledd som forretningsmann; han var guttekåt humorist, forkledd som forretningsmann. Han så likeglad ut – men versene hans som sjelden virket helt befridde, fektet mot panikk
”.

Her følger noen Keilhau-definisjoner fra hans ”leksikon”:

Anonym: Bidragsyder til veldedig formål, som ikke ønsker at hans navn skal offentliggjøres før dagen efter.

Barometer: Sinnrikt instrument, ved hjelp av hvilket en person som befinner seg innendørs, kan konstatere hvordan været for øyeblikket er utendørs.


Gjøk: Fugl, som i Norge omkring midten av mai varsler om vinterens komme ved egenartede, uhyggelige varselrop i åsene.

Idrett: Systematiske legemsøvelser med det formål å herde legemet og slå en rekord. Som verdens største idrettsnasjon må regnes Norge, idet samtlige idrettskonkurranser dels likefrem vinnes av nordmenn, dels må betraktes som vunnet av nordmenn når hensyn tas til følgende for norske idrettsmenn ugunstige omstendigheter: a) de store geografiske avstander i Norge, som medfører at idrettsmannen regelmessig ankommer til idrettsplassen i utmattet tilstand, b) uheldig valg av skismøring, c) det forhold at norske idrettsmenn blir dyttet og stengt av sine svenske konkurrenter, d) folkemengdens ringe størrelse.
Skal de norske idrettsresultater sammenlignes med f.eks. de tilsvarende amerikanske, må det selvsagt tas i betraktning at den amerikanske folkemengde er femti ganger så stor. Nils U. Hansens norske rekord i lengdesprang, 7,54 m, tilsvarer således et amerikansk resultat på 7,54x50 = 377,00 m. Som man vil se, er dette en betydelig sterkere prestasjon enn Jesse Owens´ ”verdensrekord” på 8,13 m.

lørdag 6. desember 2008

Skaperordning


- Når det gjelder kjærlighetslivet er det blitt alminnelig å dele menneskeheten i to kategorier alt etter kjønnslige preferanser, nemlig de "heterofile" og de "homofile". Dette er zoologi og moderne psykologi. Selv er jeg blitt stående på de gamle grekernes standpunkt: Kjærligheten har med skjønnhet å gjøre, også i åndelig forstand. Dette er filosofi, og gjør spørsmålet om kjønn uvesentlig. Kjønnet har bare betydning for den ekteskapelige kjærlighet, som i forplantningens tjeneste krever en mann og en kvinne. Men bare én av hver! Dette er igjen zoologi, men også skaperordning og sunn fornuft.

-Kjell Arild Pollestad

fredag 5. desember 2008

Nostalgisk filmmagi


Bli med Helan og Halvan, busemenn, nissen, rødhette og hundre tresoldater til Lekeland og opplev nostalgisk filmmagi i en uforlignelig slapstick-musikal.
I Hollywoods gullalder 1930 – 1945 fant en kulturell oppblomstring sted - over syv tusen filmer produserte underholdningsbyen, mange av dem skulle revolusjonere filmmediet. I hopetall trillet både skinnende og matte perler ut fra maskineriet; flere gjennomført elegante, som på rød løper rett ut av filmstudioene, andre hulter til bulter på knirkete samlebånd. Men umåtelig populære var dem og især gangsterfilmene, de romantiske eventyr og (etter lydfilmens fødsel og gjennombrudd) de glade musikalene. ”March Of The Wooden Soldiers” fra 1934 kunne endt på komposthaugen sammen med visne og glemte buketter, men tidlig på nittitallet fikk denne klassikeren en livgivende dusj fra vannkannen, et forsiktig anstrøk av moderniseringens hånd så å si. Støv og rusk ble omhyggelig fjernet, lyden renovert og bildet ble tillagt farger. Det restaurerte resultat foreligger herved i en smakfull DVD-versjon, og den har heldigvis beholdt sitt verdige stilpreg i harmoni med dens posisjon som tradisjonell høsttakkefest- og julefilmklassiker, iallfall i hjemlandet.

Stan Laurel og Oliver Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan her på bjerget, er en av verdens mest kjente og kjære komikerduoer. I tospann har de beriket oss med over hundre filmer, deriblant treogtyve helaftens spillefilmer, samt en rekke stum- og kortfilmer. Deres betydning for film generelt tåler sammenligningen med den Chaplin og The Marx Brothers har hatt for det kinematografiske riket. ”March of the Wooden Soldiers” i regi av Gus Meins og Charley Rogers, er nok ikke så kjent og kanskje heller ikke så god som f.eks. "Way Out West" eller "Sons of the Desert". Men likesom det er kvalitetsforskjell mellom filmskaperne, er det også kvalitetsforskjell hos publikum. Denne var ikke en umiddelbar publikumsfavoritt da den ble lansert, men man kan ikke bestandig lese en regissørs storhet gjennom gallup. Man får som kjent sin belønning i himmelen, og regissørenes trøst får være at siden femtitallet har filmen i diverse høytider vært en fast gjenganger på amerikanske TV-skjermer. Således har den vunnet plass i mange hjerter og den anses som en liten klassiker hos flere generasjoner filmelskere.

Filmen er basert på operetten ”Babes In Toyland” (1903) av Victor Herbert, og vi tar da også turen til Lekeland sammen med våre antihelter. I denne fantasiverdenen bor den velrenommerte litterære figuren Mother Goose sammen med et mylder av mer eller mindre kjente eventyrskikkelser hovedsakelig hentet fra amerikanske ”nursery rhymes”. De fleste er kun for figuranter å regne, som f.eks. Rødhette og De tre små griser, men de mest besynderlige statistene (som tilfører en noe bisarr dimensjon til rollegalleriet) er den cellospillende katten (The cat and the fiddle) og hans lille venn; en ape forkledd lik noe som etter all sannsynlighet skal forestille Mikke Mus. Men det er liten vits å dvele ved slike kuriositeter. I kulissesterke Lekeland går dagene med til å synge søte sanger og danse uten et snev av hugsott eller engstelse. Og våre venner Helan og Halvan? Ja, de bor i en gigantisk sko må vite. Akkurat slik det skal være i et riktig eventyr.

Omgivelsene er nok noe uvant for den gjengse Helan og Halvan-fan, men også atmosfæren og stemningen er annerledes sammenlignet med deres andre filmer. Her er litt mindre slapstick og humor, og mer musikal og fortelling. Selve historien og eventyret føles viktigst, det er den som gir filmen den nødvendige vekten og substansen. Sånn sett er bajasene for en gangs skyld redusert til brikker sidestilt med de andre. Men den umiskjennelige humoren kommer selvsagt i små og litt større drypp. Stannie Dum (Laurel) med sin urokkelige sindighet og naive dumhet vekker stadig harme og irritasjon hos sin like lavpannede, men langt mer autoritære makker Ollie Dee (Laurel). Han sender stadig oppgitte blikk i retning kamera (hans varemerke) og lar sitt sinne flere ganger få fysisk utløp i retning Stannie (nok et varemerke). Noen av de tilsiktede komiske innslagene treffer nok ikke spikeren på hodet hver eneste gang, men er mer av sjarmerende og nostalgisk ånd.

”March Of The Wooden Soldiers” følger eventyret og filmens handlingsorienterte struktur til punkt og prikke. Vi får presentasjonen av miljø og personer: Helan og Halvan som jobber i en leketøysfabrikk og ellers er innlosjert i en stor sko sammen med Mother Peep og hennes datter Little Bo-Peep. Den harmoniske tilstanden brytes idet den onde hushaien Silas Barnaby (glimrende portrettert av Henry Brandon) krever en husleie Mother Peep ikke makter å betale. Han går imidlertid med på å annullere hele gjelden hvis han får datterens hånd, men da han oppdager at gjengen har lurt ham ved å la ham gå til alters med en forkledd Stannie Dum, bryter naturligvis torden og orkaner løs.

På mange måter er det en typisk beretning: Presentasjon, konflikt, duell, intensivering av konflikt og konklusjon/avslutning i en kronologisk spenningskurve fortalt på en lettfattelig og humoristisk måte. Her finnes mye klabb og babb, og noen nifse typer i snodige kostymer i en humørfylt og musikalsk historie som kan engasjere både pleiepjokken og den gyngende bestefar. Dette er filmkunst som flyter lett og muntert oppå strømvirvlene, men som også innehar en viss tyngde i seg selv i form av den gode, klassiske eventyrfortellingen som nekter å gå av moten.

Mediet film har endret seg radikalt i løpet av de nesten åtti årene som har gått siden ”March Of The Wooden Soldiers” hadde premiere. En del virkemidler har bleknet og virker anakronistiske, ubrukelige; strømmen av nye og fancy effekter kommer hele tiden til. Men selve budskapet og filmmagien, samt kjærligheten til selve fortellingen skinner gjennom. Den er, sett med dagens øyne, noe lettbent og arkaiserende i stilen, men regissørene begår slettes ikke en lettsindighet overfor det stilistiske reglement. Dagens kulturstrømninger tilsier dog at denne type film ikke vil fenge det store publikum, men man behøver ikke være barn av en svunnen tid for å få utbytte av denne godbiten. Fullt så grandios som ”The Wizard of Oz” er den ikke, men likhetene er høyst påfallende. En annen mulig referanse kan være den bedårende ”Ma-Ma”, også kjent som ”Grimm og Gru” eller ”Rock and Roll Wolf”, som her i landet oppfattes som, om ikke en klassiker, så iallfall en høyst memorabel og rørende filmmusikal. Filmen har sant nok noen innholdsmessige og formelle svakheter, men fortjener slettes ikke stempelet dusinvare, ei heller betegnelsen unikum. En klassisk god eventyrfilm derimot - helt klart. For nye seere kan reisen via Lekeland være en utmerket måte å bli kjent med ett av filmhistoriens viktigste radarpar; de legendariske Helan og Halvan.

tirsdag 2. desember 2008

Karusell


Stjerner over Skyros:
Aldri så du maken!
Med kulørte lykter
snurrer zodiaken.

Jomfru, vekt og skytte
dreier gjennom kvelden.
Alle lamper er tent på
stjernekarusellen!

Tivoli er åpnet.
Har vi løst billetter?
Gud gir adgangskort til
Skyros-stjernenetter.

Karusellen snurrer ...
Skal vi ikke prøve
selv å ta en tur på
stenbukk eller løve?

Ri på skorpionen?
Kan vi? Ja, bevares!
Holde deg bare fast i
sadlen ved Antares!

Vannmann øser mørket.
Ser du Fisken svømmer?
Det vi suser gjennom:
er det gudens drømmer?

Tror du det er Gud som
drømmer stjernetåken?
Gud har ingen drømmer.
Gud er alltid våken.

Du kan stige av hvis
farten gjør deg svimmel.
Hvil deg litt - og vent på
neste nattehimmel.

Hvil - og takk for turen
zodiaken byr oss.
Takk Vårherre pent for
stjerner over Skyros!

-André Bjerke