mandag 12. oktober 2009

Ferier vs bøker.


Jeg har luktet og registrert at den store farverike buketten som utgjør alle de forskjellige bokbloggere, liker å lese når de er ute på spennende reiser i inn- og utland (jf. lesebrett, bokovervekt og anbefalt ferielitteratur, blant annet). Og hvorfor ikke? Lesehester er lesehester selv når de ferdes i det store utland. Men i denne sammenheng kan i alle fall én vissen blomst nappes elegant ut av blomsteroppsatsen, for et videre (etter)liv på komposthaugen.

Selv har jeg nylig vært i min favorittby Roma, men noe tid til lesning ble det heller ikke denne gang. Det skyldes utelukkende at behovet for å drasse med meg, og i det hele tatt lese tonnevis av bøker er så godt som ikke-eksisterende, - hverken på nevnte tur, eller på tidligere ferieutskeielser.
Jeg kan forstå at en god bok er en kurant tidkveler på en kjedelig flyplass eller i en klam togkupé, hvor det føles som tiden står stille og menneskene rundt deg lukter vondt og lager merkelige lyder. Men det er blant annet slike ting jeg vil oppleve på mine ekskursjoner(kanskje med unntak av kroppsodører og ubehagelige lyder). Naturligvis, over togstrekninger man har tilbakelagt utallige ganger, kan det være greit å fordype seg i medbrakt litteratur, men stort sett liker jeg å reise med samtlige av mine fungerende sanser fokusert på selve reisen.
Vel fremme på mitt destinasjonssted kan jeg godt like å lese de lokale aviser, og/eller bla i en reisehåndbok eller lignende(denne er som regel lest på forhånd), men aldri kunne det falle meg inn å sitte på hotellrommet og lese en roman. Så bortkastet! Man er da på ferie! Ikke liker jeg såkalte badeferier heller, så å ligge på en strand(med en bok) er uaktuelt. Men å ta turen innom bokhandlere for å jakte på gull, ja det gjør jeg gjerne! Men gullet betraktes ikke skikkelig før jeg er hjemme. Hadde jeg disponert en hytte et sted i den norske fjellheimen, ville jeg nok hatt gleden av å sitte foran peisen med cognac i glasset og en bok i fanget. Men det gjør jeg altså ikke.

Til opplysning kan nevnes at det eneste av ferielektyre jeg hadde pakket til min nylige utflukt, var en morken lefse av en pocketbok med epistler i utvalg forfattet av Hallvard Rieber-Mohn. Jeg tror jeg leste fire av dem. Slik skal det være. Lese kan man gjøre hjemme.


(Bildet over viser den vulkanske innsjøen Lago di Bracciano som ligger omlag 3 mil nord for Roma).

lørdag 10. oktober 2009

Digital lesning.


På bussen kunne jeg ikke unngå å legge merke til den stolte personen med et såkalt lesebrett som reisefølge; han satt med leketøyet høyt hevet over hodet (og liksomleste) så alle skulle se det. Se på meg. Se på meg! Ja, og jeg (og sikkert noen andre) så, om enn noe motvillig. Om han virkelig fikk lest mye på den turen vet jeg ikke, men jeg har mine tvil.
Jeg har ikke vært særlig begeistret for lesebrettet tidligere, men nå vet jeg iallfall hva jeg ikke ønsker meg. Om det er praktisk? Helt sikkert. Brukervennlig? Det også. Men det virket så unaturlig, klinisk og, tja ...det hele representerte et stilbrudd. Ja, tenk. Akkurat det synes jeg.
Takke meg til sønderleste bøker med falmet papir og personlige hilsner.

tirsdag 8. september 2009

Jeg svarer "Lyran" (og Dipsolitteraten).


1. Hur såg "lässituationen" ut i din familj? Läste dina föräldrar för dig? Läste de själva? Fanns det tillgång till böcker i ditt hem?
Jeg hadde i alle fall en meget leseglad bestemor. "Litteraturgenet" hoppet kanskje over et slektsledd, men noen bøker (blant annet en pen leksika-samling, pappas krim- og westernbøker, samt NAFs veibok) i hyllene hadde da mine kjære foresatte. Og jeg ble lest for som barn. Ofte. Lese og skrive kunne jeg imidlertid før mine blankpussede sko trippet nervøse inn i skolegården for aller første gang. Både rektor og frøken blunket og smilte ekstra lurt til meg ...

2. Hade du några andra läsande förebilder som barn? Besökte du biblioteket?
Lesende forbilder, nei. Men pappa var en svært ivrig avisleser. Det smittet over på meg i tidlig alder. Min mor tok meg av og til med til biblioteket - vidunderlig! Jeg leste/tittet i bøker om alt fra Perserkrigen, "Verdens håndvåpen", "Store oppfinnelser" til "Kong Rollo" og "Overnaturlige fenomener".

3. Fanns det tillgång till andra former av "berättande" i din barndom? Berättade någon sagor? Var du på bio eller barnteater?
Historiefortellere og skrønemakere har vi (hatt) flust av i vår slekt. Og gjerne etter et par drammer innabords har disse "formidlerne" og "stemningsskaperne" steget frem i manesjen til ellevill applaus! - jeg elsker gode historiefortellere!
Både min mor og bestemor tok meg med på kino, en sjelden gang på teater, og begge fortalte "godnatthistorier" titt og ofte, - men aller best likte jeg å liste meg opp for å sniklytte til de historiene med aldergrense og velmenende advarsler på. Jeg ble tidlig herdet for denslags.

4. När och hur upptäckte du tjusningen med att läsa?
Pappa og bestemor terpet på bokstavene, husker jeg godt. Gleden ved å knekke koden var jo en åpenbaring! Og særlig når pappa hadde skrevet ord som "fis", "promp", "pupp" eller de mer avanserte setninger som "du er dum" - pedagogikk på et skremmende høyt nivå! Vel, man lærte da iallfall å lese.
Da jeg begynte på skolen fikk jeg 18 bind med stor litteratur, - en slags Ungdommens store leksikon-serie, eller noe i den dur. Å, himmel! Dinosaurer, store oppdagelser etc. Jeg har dem ennå, riktignok på loftet til mine foreldre. De skal hentes.
Jules Verne ble en tidlig favoritt - "En verdensomseiling under havet", den leste pappa for meg. Så, André Bjerkes morovers, Ole Lund Kirkegaard, Mio min mio, Mormor og de åtte ungene, Pippi ... jeg ble et bokklubb-barn, og leste det som falt ned i postkassen. Og Donald Duck, Iskalde grøss, Hulken, Agent X9, Marvel-tegnserier osv. Resten er historie, som man sier.

5. Är det viktigt att läsa? Varför? Spelar det någon roll vad man läser?Mest ja. Det kan være viktig. Det kan også bare være underholdning, tidtrøyte - men underholdning er også (livs)viktig. Men å lese (og skrive) handler om læring. Aldri, aldri undervurder læring.

6. Vad har du lärt dig av att läsa?
Jeg er summen av hva jeg har lest, erfart, spist, drukket, elsket, hatet, slåss og seiret/tapt for. Ganske mye vil jeg tro.

7. Vad skulle du ägna dig åt om du inte läste?Elsket mer med min kone? Spilt i flere band? Blitt profesjonell haiker? Spist oftere? Kanskje hadde jeg viet mitt liv til astronomi, fysikk eller lakseoppdrett? Hvem vet? Ikke spiller det noen rolle heller. Jeg liker å lese, og håper å vedlikeholde og pleie den interessen så lenge det er meningen at jeg skal vandre på denne klode.

Og det, kjære leser, er det siste fra meg på en liten stund. For nå emigrerer jeg straks til den evige stad igjen. Der venter trøfler, skinker, pasta, vin, solskinn, vakre mennesker, store kulturopplevelser og nye minneverdige eventyr.
Ha det fint, fornuftig og en smule erotisk så lenge. På gjenhør!

lørdag 29. august 2009

Hel-chict på Lofothavet?


Hvordan bør den moteriktige fisker i Honningsvåg, Svolvær, Kabelvåg og på Mørekysten se ut neste sesong, uansett om det er torsken eller storsilda han er ute etter. Eller for nå ikke å spre oss over for store felter: hva vil være hel-chict på Lofothavet kommende februar?
Nærmest uforvarende har vi inntruffet her i Köln, til den årlige Internasjonale Herremote-uke, der på et messeområde som dekker flerfoldige tusen kvadratmeter, tekstil-utstillere fra ikke mindre enn 17 land er representert med det nyeste i lommetørklær. Å si at den seriøse akademiske grundighet som tyskerne har lagt opp det hele med i første omgang virker noe påfallende, - tør vel fra arrangørenes side bli å oppfatte som et slag under beltestedet. Men se, også dettes plass er forrykket i den aktuelle moteprognose, - til midt på hoftekammen. Så får man heller la inntrykkene, sammen med buksene, sige inn over seg etterhvert.
Lett er det ikke for en relativ sakukyndig å bli kastet midt oppi dette hektiske virvar av blasert motebevissthet, av suverent kjenneskap til kunstfibres strekkbarhet og en dypt skolert fornemmelse av pysjamasviddens betydning for det ekteskapelige velvære. La det i denne forbindelse fort og parentetisk være nevnt, at en av de mer delikate sensasjoner på denne messen er at man tilsynelatende har løst et problem som later til å ha plaget slanke og undersetsige menn gjennom en flertall år: nemlig å finne fram til en velsittende pysjamas.
Ihvertfall sitter vi her med en stensilert pressemelding foran oss og må akseptere at det hittil bare har vært mannlige normalstørrelser (hva dermed siktes til, er uklart), - som ikke har hatt vanskeligheter med å finne den rette pysjamas. De obligatoriske 9 størrelser som forlå på markedet, har bare tilfredstillet 60 % av alle menn, med en riktig passform. Nå har man funnet fra til ytterligere 8 størrelser, hvilket vil innebære at 86 % av mannlige forbrukere vil være istand til å finne den helt riktige pysjamas, så nå skal her bli smell i boksen. For da ikke å si buksen.


Arne Hestenes rapporterer fra den Internasjonale Herremote-uken i Köln (fra Galleri 2).

søndag 2. august 2009

Øverland om diktning


Et fornuftig dikt er det skrekkeligste av alle.
Mitt prinsipale postulat er at poesien skal tale både til følelser og forstand. Jeg forlanger slett ikke å forstå alt i et dikt, jeg vil slett ikke forstå det til bunns. Gjør jeg det, da er jeg atter misfornøyd. Jeg vil ha mer: Diktet skal være mangetydig, det skal være bunnløst, det skal helst være nytt hver gang vi leser det. Ellers blir vi fort ferdig med det. Og allikevel skal det være klart og enkelt.
Er ikke dette urimelige krav? Jovisst er de urimelige, men det er ikke meg som har funnet på dem, det er poesiens ubønnhørlige og uforanderlige lov. Det er vanskelig å skrive vers. Jeg har prøvet det selv, jeg er bange for at det er umulig.


Arnulf Øverland.

torsdag 30. juli 2009

Lister - første del.


For de mange solbrente og dorske sjeler i vårt ganske land er kanskje sommerferien 2009 allerede en saga blott. Noen har alt returnert til den krevende arbeidsbenken eller installert seg bak den akk så utmattende kontorpulten; andre dyrker febrilsk de siste timer av frihet. For mitt eget privilegerte vedkommende er det enda noen uker med rest og rekreasjon igjen. Heldigvis får man si, - det er godt å ha tid til familien og gjøre alt eller ingenting akkurat som det måtte passe seg (meg). Og de siste late dager skal nytes til det fulle, slik seg hør og bør.
Men før lediggangsstøvet børstes av en forsoffen sommerkropp og man atter tar fatt på de ymse beskjeftigelser der bringer brød og vin på bordet, kan en jo saktens begynne å varme opp med litt bloggstoff av den lettere sorten. Idealvekt: Som en middels agurk.
Og før du rekker å stille spørsmålet: Ønsker jeg å få tiden til å gå raskere? Om jeg kjeder meg? Slettes ikke, det gjør bare kjedelige personer.

Nuja, tanken var i alle fall å presentere noen lister (ja, også jeg er et listemenneske) over mine all time favourites, - personlige listetopper for bøker, musikk og film uten de helt store og dype begrunnelsene. Skjønt, all time favourites er et høyst flytende begrep.
Men altså, intet mer, intet mindre - bare herrrlige agurker! Så derfor, forvent ikke for meget; videre analytiske evner rår jeg dessverre ikke over, og noen ekspert på de ovennevnte felter er jeg lang ifra. Dette får bli så trivielt og subjektivt som det så gjerne har en tendens til å bli her på bloggen. ”Oppgaven” kan dessuten synes komplett umulig; det er nytteløst å rettferdiggjøre slike lister, selv overfor seg selv. For hvordan i all verden går man frem i sorteringsarbeidet? Rangerer man for eksempel komedier etter filmene man ler mest av (”Cannibal – The Musical”, ”Airplane!” og ”Bottom”) eller de som er ”best” (”Annie Hall” og ”Monty Python-filmene”)? Og så videre. Som man skjønner, umulig.
Og jeg synes man bør begrense titlene, en liste med 100 personlige bokfavoritter blir fort både meningsløst og for omfattende. Jeg skal prøve å holde meg til ti.
Til all lykke er slike lister uten den helt store betydningen. Kall det gjerne navlebeskuende identitetsflagging. Her i gården flagger vi hver dag.

Innen de ulike genre dyrkes opptil flere husguder, så dette prosjektets fasit må simpelthen bli til etter tombolaprinsippet – hvor man med trålende fingre søker rundt i erindringens trommelmørke etter først å ha (gråtende) eliminert noen godbiter. Kan hende det hele foregår i blinde, halvt i underbevisstheten eller kanskje står alt skrevet i stjernene og er et ukunstlet ledd i naturens skjønne orden? Hva pokker vet jeg?
Listene vil nok bli preget av eleverte barndomsminner, men også nyere fordøyde filmer, bøker og musikkstykker vil være med å kjempe om medaljene. Det blir høyt og lavt, smalt og bredt, godt og dårlig – objektivt sett. Til syvende og sist handler dette om de impulser jeg har mottatt og som har beveget meg, forandret meg eller som enkelt og greit klarer å underholde gang på gang; det personlig tidløse kunne man kanskje kalle det. Og jeg vil tro at variasjon er en fellesnevner for samtlige kategorier, monokultur er en lei sak.
Slike lister vil i mitt tilfelle uansett bestandig være bevegelige, evig i rotasjon – ”flytende over i hverandre som ringbølgene på en rolig vannflate i regnvær”, som den godeste Arnulf Øverland ville ha uttrykt det.
Spør du meg i morgen, ville svarene ganske sikkert blitt noe annerledes. Men vi lever da alle i nuet, så vær så god – her er min liste, og vi starter med min topp 10fra litteraturens verden i vilkårlig rekkefølge:


Marquis De Sade: Filosofi på kammerset (1795)
”Det som gjelder er ikke å forstå mennesket, men å knulle det”. Ja, slik kan det også sies. Boken som utkom i 1795, var lenge forbudt lesning i Frankrike. Ja, inntil ganske nylig faktisk (1958).
Selve handlingsforløpet er grei skuring: En femten år gammel jomfru sperres inne i et budoar (her oversatt til kammerset) hvor voldsomme orgier venter henne, og en skolering i de mest tenkelige og utenkelige seksuelle perversjoner finner sted. Til slutt legitimeres det for drap for egen nytelses skyld, - alt mens hovedpersonen langer ut mot samfunnet, ekteskapet, historien og Gud – et slags opprør mot religion og moral.
De Sade har ikke bare gitt navnet til sadismen, han var også en betydelig filosof, fritenker og forfatter, omstridt ja vel, men med en voldsom og viktig innflytelse på både Freud, Nietzsche, surrealistbevegelsen og en rekke forfattere, dramatikere og andre kunstnere. Dette er en bok som mange leser og tolker svært bokstavelig, og det er synd. For boken er også meget humoristisk i sin overdrevne satire og brutale samfunnskritikk. Saken er vel om man har mage for slikt, for det er sterk kost som serveres. Og nei, man er nødvendigvis ikke enig med alt man liker å lese.
En viktig, men særdeles omstridt bok. Topp 10 sier jeg.


Odd Eidem: Sett fra Sirius (1963)
Ber du meg ramse opp mine topp ti favorittforfattere, nålevende som for lengst døde, ville jeg garantert nevne Odd Eidem. Topp tre? Eidems navn ligger igjen på min tunge.


Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita (fullført i 1940-41, utgitt i sin helhet i 1973)
Dette er obligatorisk lesning. Og det er fullt forståelig. Hvis ikke dette kan kalles et mesterverk, vet sannelig min hatt ikke jeg. Noen hevder at denne boken, som vel legger seg i den fantastiske realismens tradisjon, er en slags videreføring av Faust og Bibelen, - snedig og intelligent omskrevet med et skjelmsk, diabolsk flir. For i dette storslåtte, magiske og satiriske eventyret bryter helvete bokstavelig talt ut. Referansene er for mange til å nevne. Kritikken av datidens styresett (Stalin) og byråkratiet er både godt gjemt og tydelig fremtredende, og romanen omhandler tro, tvil, filosofiske, moralske, etiske og teologiske problemstillinger og andre åndelige dimensjoner. Det er galskap og genialitet, og djevelsk moro. Liker du ikke denne boken, kan du jo bare prøve å brenne den …


Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1998)
Fire fortellinger spent over et stort tidsperspektiv, hvor kompassnålen dreier mot felles skjebner, underfundige paralleller og tilfeldighetenes spill, er hva Fosnes Hansen byr på i denne episke og storslagne romanen. ”Beretninger om beskyttelse” er blitt sammenlignet med Hamsun og Blixens beste verker, men den er også blitt kalt pompøs, selvhøytydelig og jålete, hvor ”det gammelmodige riksmålsspråket hindrer romanfigurene i å utvikle seg” (?). Dette er naturligvis tøv fra ende til annen. Fosnes Hansen mestrer Ordet bedre enn de fleste, og en stødigere historieforteller her på bjerget må du lete lenge og lengre enn langt etter. Ved siden av Saabye Christensens "Halvbroren" er dette noe av det fremste innen nyere norsk romankunst. En komplett roman.


Comte de Lautréamont: Maldorors sanger (1869)
Om ikke den snodigste boken jeg noensinne har lest, så er iallfall ”Maldorors sanger” én av dem. Ikke rart André Breton og surrealistene trykket Lautreamont til sitt bryst (hvor ofte leser man om en symaskin og en paraply på disseksjonsbordet for eksempel?).
Boken er et slags stort prosadikt, bestående av seks ”sanger” med seksti strofer. Hovedpersonen, Maldoror, er selve Ondskapen personifisert i den typiske romantiske helt. Han er ”mørk, slank, ensom, demonisk, innhyllet i en lang, svart kappe, vi møter ham gjerne ved havet eller på klippene, til fots eller i strak galopp så kappen og håret flagrer”. Men Maldoror, (som er en satanisk opprører, i opposisjon til menneskene og vår Skaper, ja han trekker faktisk Gud ned på jorden i en høyst besynderlig slåsskamp) opptrer også i en myriade av skikkelser - stadig skiftende, meget overraskende, høyst underholdende – og ofte forvirrende for leser. Og det stopper ikke der – for denne boken brøt med de fleste av datidens konvensjoner hva angår stil og komponering. Her er poetiske virkemidler fra oldtiden og senromantikken, prosavers og frie vers, hyppige gjentagelser, rike beskrivelser og de merkeligste sammenligner, høystemte hymner, bitende sarkasmer, allusjoner til samtidens og antikkens litteratur, gotiske referanser og surrealistiske landskaper og skikkelser. Etter sigende var Lautréamonts (eller Isidore Lucien Ducasse, som han egentlig het) litterære forbilder: Bibelen, Homer, Dante, Shakespeare, Wagner, Goethe, Sade, Scott, Poe, Musset, Baudelaire, Byron, Eugène Sue og Horace Walpole. Mest av alt er boken gjennomgående sort i sin ironiske og sarkastiske stil. Jeg har lest den fire-fem ganger, opplevelsen er hver gang ekstatisk, ja nærmest magisk, men jeg klarer fremdeles ikke få tak på den. Kanskje er det et godt tegn?


Philippe Claudel: Brodecks rapport (2007)
Så langt, årets store leseropplevelse. Min rapport om dette kunststykket kan leses her.


Kjell Arild Pollestad: Veien til Rom – Hvordan jeg ble katolikk (1990)
Dette er kanskje ikke hans beste bok, personlig setter jeg langt større pris på hans litterære dagbøker, men ”Veien til Rom” har betydd mye for meg, en slags vekker sammen med hans ”Pater Hilarion”. Dette er altså en selvbiografisk tekst, en ærlig beretning om hvordan protestanten fra Jæren - via barndommen, den rotløse ungdomstiden og gjennom sin religiøse likegyldighet - finner Gud i Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. En, jeg vil nesten si i overkant ærlig, Pater Pollestad øser rikelig fra sine oppvekstminner, og strør om seg med personlige betraktninger, små anekdoter og er som alltid vittig og alvorlig – og selvfølgelig alltid underholdende. Og for de tvilende, boken er ikke spesielt forkynnende. Dette er rett og slett en lettlest bok man blir i godt humør av, skrevet for hele menigheten.


Michel Houellebecq: Muligheten av en øy (2005)
Elsket og hatet som få andre nålevende forfattere. En vulgær, spottende, provokativ, utfordrende, rasistisk misogyn, - bør man i det hele tatt lese noe av en mann med slike merkelapper/advarsler på? Ja, helt klart. I hvert fall i Houellebecqs tilfelle. For den nihilistiske Houellebecq i narrens uniform er uhyre presis i sine beskrivelser av dagens samfunn, et samfunn og en moral i fullstendig oppløsning (iallfall sett med forfatterens evige pessimistøyne). Og det er kanskje derfor mange provoseres, og kritikken og de hånlige adjektiver rammer ham som en dartskive på en engelsk pub – han parodierer først og fremst den vestlige middelklassen: Vår griskhet, vår forfengelighet og frykt for aldring, vår overfladiske tilværelse, vår higen etter karrièreklatring og makt, kjærlighet som ren forbruksvare og uforpliktende sex, samt vår nesten latterlige hjelpeløshet i det vakuumet som tilsynelatende oppstår i kjølvannet av vår søken etter en identitet. Dette er evige temaer i hans øvrige romaner. Så også i hans aller beste – "Muligheten av en øy".
Stikkordene her: Kjærlighet, kloning, fysisk forfall, evig liv, tap av menneskelighet og de naturlige følelser, vitenskap fremfor tro, sekter og endetid. Dessverre, tror jeg, er boken meget aktuell. Menneskenes trang til stadig å strekke grensene innen det etiske og moralske blir kanskje jordens undergang. Jeg håper bare ikke Houellebecq får rett i sine pessimistiske antagelser i denne glimrende boken. Nydelig, sår, ekkel, frastøtende og engasjerende; Houellebecq er dyktig i sine skildringer, og fremfor alt - boken er skremmende aktuell.


Dietrich Schwanitz: Dannelse (1999)
En murstein av en bok om dannelse. Uinteressant og søvndyssende sier De? Aldeles ikke.
Fra omtalen på bokomslaget: ”Første del behandler den kulturelle basiskunnskapen. Europas historie presenteres som en stor fortelling, deretter formidles høydepunktene innen vestlig litteratur-, kunst-, musikk-, filosofi- og vitenskapshistorie. I annen del ledes leseren gjennom språkets, bøkenes og skriftens verden, og man stiller spørsmålene: Hva er intelligens, kreativitet og refleksiv viten? Hvordan bidrar den kulturelle kunnskapen til vår selvforståelse? Og tredje del inneholder oversiktlige tidstavler, en kommentert katalog over bøker som har forandret verden, og forfatterens egne anbefalinger for videre lesning”.
I korte trekk, - dette handler om evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige, og hvorfor dette bør gjøres i visse tilfeller. Hva er kjernen i europeisk kultur, og hva må man kunne for å være et dannet menneske i en europeisk kontekst. Schwanitz er en streng, men dyktig pedagog. Boken gir leseren en grundig innføring om hva dannelse er, og hvorfor vi trenger det. Jeg har sagt det før, og gjentar meg gjerne: Dannelse bør være skolepensum.


Michel de Montaigne. Essays – Annen bok (1580)
Montaigne - essayets, eller skissens/forsøkets opphavsmann - har skrevet noe som må være noe av det ypperste jeg noensinne har lest. Man har iq, og man har det langt sjeldnere som kalles visdom. Boken forteller: ”Dette er en øvelse i selvrefleksjon”, og maken til reflektert herremann er det vel knapt mulig å oppdrive.
”Michel de Montaigne (1533-1592) var utdannet jurist og innehadde en dommerstilling ved Parlamentet i Bordeaux. I 1570 trakk han seg tilbake til sitt slott Montaigne i Périgord, der han søkte å leve sorgfritt og uberørt av tidens heftige religiøse og politiske strider, i flittig studium av oldtidens filosofer. Han hadde sitt ly i tårnet, hvor han innrettet et stort bibliotek. Der leste han de kjære bøker, tenkte, nøt sin ro og gleden over å være et fornuftig menneske, og der lot han pennen fly over papiret eftersom tankene og bildene fór gjennom hans hode. Således oppstod samlingen Les Essais: en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker”.
En selvskreven del av Vestens litterære kanon – nok anbefalinger kan ikke gis.



Og vinen på bildet? For god litteratur hører naturligvis sammen med noen glass rødvin. For eksempel en Château Leret Monpezat 2005. Skål!

PS – urteplanten i vinduskarmen, nummer tre fra venstre, ja visst, det er deilig basilikum (Ocimum basilicum), - den er slettes ikke forsømt. Den er iallfall ikke lenger så molefunken og slapp som den var da den ble foreviget av en viss tomsing med et hendig kamera for hånden, - et bilde som forøvrig ble tatt like etter at vi kom tilbake fra ferie. Og det, mine damer og herrer, forklarer naturligvis den saken.


Neste gang - musikk.

fredag 17. juli 2009

Om å spise seg selv opp


Han skar kjøttstykket opp i tynne skiver og la alt, bortsett fra hundre gram, i fryseren. Disse hundre grammene; tre lekre skiver, la han i marinade av rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep. Der skulle de ligge og trekke noen timer. Det var ennå en stund til middag.
Logikken i det å spise seg selv opp burde være apriorisk og fullt ut akseptabel om man konsekvent fulgte den naturloven som hevdet at entropi - oppløsning - var den tendensen som preget vårt univers fra det minste atom til den mest kompliserte skapning. Entropi skjedde på alle plan. Den prosess som tilsynelatende skapte større strukturer og orden ved å sette sammen på en usannsynlig komplisert måte, via atomer og molekyler, aminosyrer og proteiner et levende vesen; eksempelvis et menneske, var i virkeligheten relativ og fullstendig misvisende. Den energimengde som ble tappet fra omgivelsene i en slik prosess, var større enn den energien produktet representerte når det framsto som skapt. Slik ble universet stadig tappet for energi; kjølt ned. Slik fløt stadig alt fra hverandre i en langsom og usynlig kjede av hendelser. Alt som ble bygget opp, skjedde som et resultat av en enda mer omfattende nedrivningsprosess.
Entropi.
Den fantes ikke noe begrep hentet fra hverken fysikk eller filosofi som Tremor Harding avskydde mer enn begrepet entropi. Her lå århundrers vitenskapspessimisme og murret, her lå alt som fantes av kulturelt og erkjennelsesmessig svartsyn lagret, her lå unnskyldninger for politikernes fadeser og krigsmenns misforståtte helteglorie. Begrepet rommet all gravalvorlig bakstrevervirksomhet.
Entropisk sett var altså Tremors forsett forklarlig. Men Tremor visste bedre. Entropien var bare en skygge, en kuliss som stengte for det virkelige landskapet. I dette landskapet trengte ikke fuglene vinger for å fly eller nebb for å synge.
På veggen, under hologrammet kalt "Nostradamus' øye", skrev han med tusj: "Lov: En optimistisk bevissthet er entropiens motbevis. Derfor er latterens usynlige bånd sterkere enn alle andre krefter."
Smertene var slett ikke så plagsomme som han hadde fryktet at de ville bli. Han hadde ingen vansker med å bevege seg rundt i rommet. Men han holdt seg mest mulig i ro for ikke å hemme eller vanskliggjøre groing og rask restitusjon. Forberedelsene til middag lot seg for det meste gjøre fra benken der han halvveis lå, halvveis satt.
Han sprettet en flaske Chateau Haut Marbuzet til lufting.




Gert Nygårdshaugs roman "Nullpluss" fra 1986 (en utvidet utgave, Nullpluss pluss, ble utgitt på 2000-tallet) var min inngangsportal til denne kunnskapsrike og dyktige skjønnlitterære forfatters eventyrverden. Jeg husker jeg leste en anmeldelse av denne boken, og det var nok det makabre tema som fanget min interesse: Tremor Harding, laserforskeren som er lei av livet og ønsker å utfordre de evige naturlover ved å installere seg i en bunker for å spise seg selv opp - et slags selvstudium og ukeslangt herregårdsmåltid. Midt i blinken!, - tenkte jeg da.
Boken er lettlest, underholdende og den forener filosofi, metafysikk og humor i sømløse, vakre broderier med ornamenter parfymert etter spenningsbokens prinsipper. Ja, ustyrtelig morsom er den, uten og miste sin subtile tyngde, og fortellerstemmen -såvel som det kuriøse rollegalleriet, fanger leseren fra første øyeblikk.
Siden har dette blitt Nygårdshaugs varemerke som har gjort ham til en av landets mest populære nålevende forfattere: En blanding eventyr og fakta, (nesten som en blanding av gode gamle Donald/Onkel Skrue-historier og Indiana Jones) rørt sammen i en krim/humorgryte og servert på gullfat. Og mange fine bøker har det blitt: Prost Gotvins geometri, Afrodites basseng og serien med gourmetdetektiven Fredric Drum. Men "Nullpluss" vil nok for meg alltid være den spesielle og kjære Nygårdshaug-boken.

mandag 13. juli 2009

Samtale mellom tre gående


Det var menn som bare gikk gikk gikk. De var høye, de var skjeggete, de hadde luer av skinn og lange regnfrakker, de kalte seg Abel, Babel og Cabel, og mens de gikk snakket de med hverandre. De gikk og så seg om og så på det som viste seg, og de snakket om det og om annet som hadde vist seg tidligere. Når en av dem snakket tiet de to andre og hørte etter eller så seg om og hørte på noe annet, og når den ene hadde snakket til ende, snakket den andre og så den tredje, og de to andre hørte etter eller tenkte på annet. De gikk i solide sko, men uten pakning, hadde med seg bare det som lå i lommene på klærne, slikt som kunne tas frem i en håndvending, vises og legges tilbake. Da de lignet hverandre ble de tatt for brødre av de forbispaserende, men de var ikke brødre, var bare menn som gikk gikk, etter at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre, Abel og Babel, og så Abel og Babel Cabel. Abel og Babel hadde truffet hverandre på broen, Babel, som kom i møte med Abel, hadde vendt om og sluttet seg til Abel, og i parken hadde Cabel støtt på dem og hadde sluttet seg til dem, og siden gikk gikk gikk de avsted ved siden av hverandre.

Slik er innledningen på "Samtale mellom tre gående" av Peter Weiss, utgitt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1965. Er det noen der ute som har lest denne boken, eventuelt andre bøker av Weiss og har noen synspunkter? Selv hadde jeg helt fra starten av svært blandede følelser - er dette festlig?, slitsomt?, intetsigende? orker jeg lese mer? osv. Det siste kan jeg forsåvidt besvare enkelt: Nei. Jeg kom bare til side 15 (synes den startet nokså interessant og morsomt - smått naivt og/eller surrealistisk). Men kanskje var det bare meg som ikke var helt klar for boken. Forfatteren og hans øvrige forfatterskap kjenner jeg ikke til, så mitt spørsmål lyder: Er dette noe å bruke tid på? (Boken er kun på 62 sider).
Forøvrig holder jeg fremdeles på med Montaignes "Essays" - Annen bok. Den skal jeg definitivt lese fra perm til perm - absolutt fantastisk, er den.

tirsdag 7. juli 2009

Utdrag fra Allen-papirene


Det følgende er utdrag fra Woody Allens hittil hemmelige dagbok som vil bli offentliggjort posthumt eller etter hans død, beroende på hva som kommer først.


Idé til en novelle: En mann våkner og oppdager at papegøyen hans er blitt utnevnt til landbruksminister. Han blir overveldet av misunnelse og skyter seg, men uheldigvis er geværet av den typen hvor det spretter ut et lite flagg med ordet "Pang". Flagget stikker ut øyet på ham, men han lever - en mann hjemsøkt av prøvelser som for første gang kan nyte livets enkle gleder, så som å dyrke jorda eller å sitte på en badering.
Tanke: Hvorfor dreper mennesket? Det dreper for å få mat. Og ikke bare mat: Ofte må man ha noe å drikke til.


Igjen har jeg forsøkt å begå selvmord - denne gangen ved å fukte nesen og stikke den ned i en lampeholder. Uheldigvis var ledningen for kort, så jeg oppnådde bare å kortslutte kjøleskapet. Besatt av dødstanker sitter jeg fremdeles og ruger. Jeg lurer stadig på om det er noe liv etter dette, og om de i så fall er i stand til å veksle en hundrelapp.


Jeg traff min bror i dag ved en begravelse. Vi hadde ikke sett hverandre på femten år, men sin vane tro trakk han en fotballblære opp av lomma og begynte å daske meg i hodet med den. Med tiden har jeg lært å forstå ham bedre. Jeg har endelig innsett at hans bemerkning om at jeg er "et ekkelt kryp som bare er til for å utslettes" ble sagt mer av medlidenhet enn av raseri. La oss si det som det er: han var alltid mye gløggere enn jeg - morsommere, mer beleven, mer velutdannet. Hvorfor han fremdeles står i en pølsebod er en gåte.


I dag så jeg en rødgyllen solnedgang og tenkte: hvor ubetydelig jeg er! Det tenkte jeg riktignok i går også, og da regnet det. Jeg var nedsyltet i selvforakt og overveide selvmord igjen - denne gangen ved å inhalere i nærvær av en forsikringsagent.


Idé til en novelle: En flokk bevere okkuperer Carnegie Hall og framfører Wozzeck. (Sterkt tema. Hvordan skulle det struktureres?)


I går kveld brente jeg alle mine skuespill og dikt. Da jeg brente mitt mesterverk Mørk Pingvin, tok værelset ironisk nok fyr, og jeg er nå saksøkt av noen herrer ved navn Pinchunk og Schlosser. Kierkegaard hadde rett.

lørdag 4. juli 2009

Querelle


Handlingen i denne boka må drives fortere framover. Det er viktig å skrape kjøttet av fortellingen slik at bare skjelettet står igjen. Å notere ned faktiske hendelser er likevel ikke tilstrekkelig. Her er noen forklaringer: Om man blir forbauset (vi sier forbauset heller enn beveget eller indignert, for bedre å vise at denne romanen skal være klargjørende) over den sorg Querelle følte da han leste om arrestasjonen, som han selv hadde provosert fram kvelden i forveien, da må man se nærmere på hans utvikling i dette eventyret. Han dreper for å stjele. Når mordet er utført, blir ikke tyveriet rettferdiggjort - man blir heller fristet til å foreslå at mordet blir rettferdiggjort av tyveriet - men helliggjort. Det viser at tilfeldighetene har latt Querelle få kjenne den moralske styrken i et tyveri som er pyntet på og opphevet av en annen forbrytelse. Hvis selve tyveriet, når det er pyntet og herliggjort i blod, mister sin åpenbare betydning i den grad at det blir fullstendig begravd under mordets prakt - skjønt det går ikke helt under, men fortsetter å forderve drapets rene handling med sitt kvalmende åndedrag - forsterker det den kriminelles vilje når offeret er hans venn.
Den risikoen han løper (hodet hans står på spill) ville allerede være nok til at det etablerte seg en følelse av eiendomsrett i ham som svært få argumenter kunne stå seg imot. Men vennskapet som knytter ham til offeret - og som gjør dette til en forlengelse av morderens personlighet - får en underlig effekt som vi vil prøve å beskrive slik: Jeg har nettopp kastet meg ut i et eventyr der en del av meg er engasjert (min hengivenhet for offeret). Jeg vet hvordan jeg skal lage en slags pakt (ikke-formulert) med Djevelen, som jeg verken gir min sjel eller min arm, men noe som er like dyrebart: En venn. Denne vennens død helliggjør mitt tyveri. Det dreier seg ikke om noen formell seremoni (selv om tårer, sorg, død og blod, i den grad disse er gjenstander, gester eller materie, er mye sterkere grunner enn straffeloven), men om en virkelig magisk handling som gjør meg til den autentiske eieren av det objektet som en venn med vilje har blitt byttet inn mot. Med vilje fordi mitt offer, i den grad det var en venn, var (det viser min sorg) et løvverk mer eller mindre ytterst på mine grener, og forsynt med min sevje.

Querelle - Jean Genet (1947)

torsdag 2. juli 2009

Brodecks rapport


Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.


«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»


Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antagelig rundt den annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk (eller utpreget tungrodd) , med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende ordonanist. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»


Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov. Det endelige resultat viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er likevel langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.

onsdag 1. juli 2009

Om bøker - Montaigne


Jeg skulle nok gjerne hatt et mer inngående kjennskap til tingene, men ikke til den pris som er satt på den. For jeg har til hensikt å tilbringe resten av mitt liv i ro og mak og ikke slite meg ut. Jeg vil ikke bry min hjerne med noe, ikke engang for å tilegne meg viten, hvor verdifullt dette enn er. Alt jeg søker i bøkene er gleden over et anstendig tidsfordriv; og hvis jeg driver studier, er det bare for å søke den viten som gir meg kunnskap om meg selv, og som lærer meg hvordan jeg best skal leve og dø: Det er det mål som min svettende hest bør føre meg frem til.

Støter jeg på noe vanskelig under lesningen, blir jeg ikke sittende og bite negler av den grunn, men lar det bare ligge etter å ha gått til angrep en gang eller to. Hvis jeg fordypet meg i det, ville jeg forspille både tid og krefter, for mitt sinn arbeider spontant. Det jeg ikke ser i første omgang, ser jeg enda dårligere når jeg biter meg fast i det. Alt jeg gjør, må være lystbetonet; for sterk utholdenhet og anspenthet svekker min dømmekraft og gjør den tung og trett. Mitt blikk blir forvirret og uskarpt; jeg må vende det bort og bare rykkevis rette det mot problemet, akkurat som det anbefales, når vi skal bedømme løden i skarlagenfarget tøy, å la øynene fare over det fra ulike vinkler og gjenta dette med korte mellomrom.
Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen, men jeg hengir meg bare til den i stunder hvor leden over å ikke gjøre noe begynner å gripe meg. Jeg fester meg sjelden ved nye bøker, fordi de gamle forekommer meg mer kraftfulle og innholdsrike; og heller ikke ved de greske fordi mine skoleguttkunnskaper i språket ikke gir dømmekraften noen mulighet til å utføre sitt arbeid.


Michel de Montaigne

fredag 19. juni 2009

Dagens fangst


Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor.
Doris Lessing - Sommeren før mørket.

Om Lessing aner jeg ingenting, det er simpelthen bare et navn som dukker opp her og der på diverse blogger. Nå skal jeg gjøre min borgerplikt, lese henne.
Sandemose, derimot, vet jeg er en artig kar.

søndag 14. juni 2009

Hvorfor riksmål? Her kommer 10 gode argumenter:


Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.


1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.

2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.

3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.

4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.

5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.

6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.

7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.

8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.

9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.

10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.

lørdag 13. juni 2009

Leserapport sånn omtrent midt i året


Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

mandag 8. juni 2009

Man svarer seg selv.


Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!

søndag 31. mai 2009

Fem utvalgte bøker


Ikke én kjeft har sendt meg en litterær utfordring; denslags fjas brer som kjent om seg lik en lystig epidemi på de ymse bokblogger i vårt ganske land for øyeblikket. Lar jeg meg affisere? Føler jeg meg utelatt fra det "gode selskap"? Håhå! Å nei, -ikke denne gamle lesehesten med den frådende mule i bokstavenes havresekk og de iltre bakben galopperende på samfunnets rumpe! Eller noe sånt. Tar jeg likevel imot den ikke-eksisterende utfordringen, illusjonen, og kaster opp mine svar? Det kan De bite Dem i portvinsnesen på!

Altså, jeg skal herved sitere innledningen på fem bøker jeg liker forbasket godt, og som jeg under enhver omstendighet ikke ville nøle med å anbefale til de mange ubefestede sjeler der flakser og bakser avsted i vårt mørke kosmos som fluer omkring en glinsende brun bæsj! Nuvel.
Det kunne like gjerne blitt fem andre verker, men idag, av visse og uvisse grunner, ble det følgende:


"Grå sjeler" av Philippe Claudel
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så vanskelig. Det har gått så lang tid at ordene aldri vil tre frem igjen, ikke ansiktene heller, smilene, sårene. Likevel må jeg prøve å få sagt det. Få sagt det som har pint meg og plaget meg i tjue år. Angeren og de store spørsmålene. Jeg må ta kniven fatt og åpne mysteriet som en vom og stikke begge hender inn, selv om ingenting forandrer seg det minste grann.


"Maldorors sanger" av Comte de Lautréamont
Himmelen gi at leseren blir dristig og at han øyeblikkelig blir like vill som det han leser her, og måtte han finne sin steile og øde vei gjennom det ødslige myrland som disse dystre og forgiftede sidene er, uten å gå seg vill. For hvis han ikke legger minst like mye streng logikk og åndskraft som kritisk sans i det han leser, vil de dødelige dunstene fra boken suge seg inn i hans sjel som vann i sukker.


"Filosofi på kammerset" av Marquis de Sade
Til dere libertinere. Nytelsesmennesker i alle aldere og av alle kjønn! Det er kun dere jeg tilegner dette verket. La dere nære av bokens prinsipper, for de vil fremelske deres lidenskaper, og disse lidenskapene - som kalde og platte moralister skremmer dere bort fra - er ikke annet nettopp de samme midler som naturen benytter for å få mennesket til å nå frem til de anskuelser som naturen selv har på det. Ikke lytt til noe annet enn disse deilige lidenskaper. Deres røst er det eneste som bør lede dere frem mot lykken.


"Gleden er gratis" av Kjell Arild Pollestad
Det er ikke mye som er gratis i det moderne liv. Inntil videre er det gratis å puste, men selv om den luften vi puster i blir stadig mer usunn, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før også den blir avgiftsbelagt. Det er lenge siden det var gratis å drikke vann. Nå må vi mange steder også betale for å late vannet! I matbutikkene blir det stadig dyrere å bruke egne penger. I næringslivet tas det betaling for å sende regning. Til en advokat koster det minst fem hundre kroner å si goddag. På togene trenger vi ikke bare billett for å reise; det kreves i tillegg billett for å sitte. På flyene betaler vi avgift for å lande, på skipene for å legge til kai. Drar vi til Nordkapp, må vi betale to hundre kroner til Magerøy kommune bare for å stå og se på hav og himmel.


"Kala" av Odd Eidem
Det var juni og det var kveld, og en liten pike hadde lagt seg. Da reiste hun seg i sengen og pekte:
-Se! Ser du at månen er en gul boble!
Ut tittet moren av vinduet, men hun så aldri det samme som barnet; hun trakk sammen gardinene.
Boble? gjentok hun, gjennom mørket.
-Ja, svarte det bestemt fra sengen. En liten kone har sittet på et tak, tror jeg, hun har stukket et rør i sepevann, og så har hun blåst måneboblen og alle stjerneboblene utover himmelen. Og vet du hva! Hun har en stor hatt på hodet!
Moren tenkte seg lenge om før hun sa:
Kjenner du navnet på den konen?
-Bibibabå, sa piken, og hun nølte ikke.
Hva sier du for noe?
Piken sa det omigjen og meget tydelig. Moren spurte forsiktig:
Har du truffet - denne - Bibiba -?
-Bå! Å ja! Mange ganger!
Hvor er det hun bor, hun Bibi -?
-Babå! Inne i en have, på taket av et hus!
Og - hvor er den haven?
-Det vil jeg ikke si til noen.
Nå skal du sove, hvisket moren. Kan jeg får en klem?
Og det fikk hun, og litt redd gikk hun ut av værelset, en ung mor med krøllruller i håret.


Utfordringen kastes ned fra mitt elfenbenstårn, tar du imot den?

mandag 18. mai 2009

Oppsøkende forurensning


Etterpå skulle alle på diskotek i sommernatten. Noen av oss følte oss uendelig tilårskomne da vi heller foretrakk en stille bryggeflanering. Ha det hyggelig ...
Diskotek er ikke mitt bord. Jeg har prøvesmakt fenomenet, og velger hva som helst - til og med en diskusjon om Bibelen med ungt, avkristnet folk som aldri har lest Bøkenes Bok - fremfor lokalbedøvende sterk lyd og nevrotiserende blinklys i diskoteket.
Diskotek som står stille får man avfinne seg med, men ikke uten en viss undring. Råsterk musikk og kvikke lys er en forutsetning når miljødoping skal utføres. Sansene skal bombarderes. Og doping med lys-/lydbølge er en forutsetning når dans er blitt en innadvendt egotrip, uten partnerskap og dialog.
Å danse gjør meg så nervøs at jeg må kompensere det ved å la smella gå. Diskotek som ikke står stille er dog det verste. De ruller rundt på bildekk. De virker faktisk som de er lovlige omkring 17. mai. Forunderlig er det, at ordensmaktens forlengede arm ikke for lengst har slått hardt i bordet og bøtelagt, inndratt, kastrert og arrestert disse ølfulle lydfascister som forurenser miljøet i blonde maikvelder i avsavn av glede. Og så dette - i et land der selv stumme plakater til oppslag må godkjennes av politiet ...?
Det må ikke skje igjen i neste års russetid at ambulerende diskotek får kjøre sine vekkelsesrunder etter midnatt uten påtale.
Hva er det de egentlig de vil med sine utadvendte høyttalerier, drevet av sterke strømaggregater lånt fra foreldrenes landsteder og hytter? De vil ha høy musikk, javel. Men det ligger nok en sound-misjonær skjult i decibelkrattet. Eller er det en provokatør? Vil du ikke høre, så skal du ...
Jeg vil bestemt ikke.
Heller en stille aftentur bryggelangs.
En fredelig tur istedenfor.
Ingen morild i fjorden ennå, og fortøyningen var intakt. Springflo er ventet, forteller en bryggevandrer som vet det meste om månens faser og vindenes retninger.
Det er allikevel noe nytt i fjordluften i kveld som ikke har med norsk natur å gjøre. Visse lystbåter er blitt fjordens omflytende, oppsøkende diskoteker, og jeg ber ordens- og roforvalterne utstyre seg med fullmakter til resolutt inngripen, fengsling på ubestemt tid, samt tap av allmenn aktelse, forsterkere og høytalere. Jeg er oppsøkt, oppøst og opprørt nå. Hva er det egentlig de vil med å spille så høyt, fra sine røde lasteplanhytter - og nå også fra lystbåtene? Vil de tvangsfrelse oss til å tro på diskoteksaken?
Det verste er ambulerende diskotek på rett kjøl.
De bare trenger seg på en. Hva i svarte har hasjpåvirket Jamaica-reggae på Svenner Fyr å gjør, bortsett fra å forurense og forulempe?
Diskotek skal stå stille og fylles av frivillige.
Ikke oppsøke.
Det holder nå.
Hører dere det!


- Rolv Wesenlund

lørdag 16. mai 2009

Verdens beste land - en pamflett


Nina Witoszek, som idag fungerer som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, er en forfatter og skribent hvis resonnementrike meninger og dertilhørende giftige penn jeg "bestandig" har hatt glede av å følge.
Dessverre må det innrømmes at jeg har lest for lite av henne. Kun "Kultur og krise" for noen år siden, men desto flere kronikker og debattinnlegg, portretter og intervjuer. Dette bør det herved gjøres noe med. Hennes nyeste bok, "Verdens beste land", som jeg forstår er restaurerte artikler fra flere år tilbake, er nå i salg, og den virker lovende. Dette er sakset fra ukens Morgenblad:

Spørsmål om hva man kan si og ikke si er ikke fjernt fra tematikken i Witoszeks nye bok Verdens beste land. En spissformulering i boken er at mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud. Desstuten at en åndelig opplevelse er noe nordmenn har på en fjelltopp en stakket stund, og som de mister igjen så fort de er tilbake i byen.
-Er dette noe du har erfaring med?
Det er min egen private autopsi eller analyse av det jeg har lest. Det finnes svært lite metafysikk i norsk skrivning, heller ikke i den litteraturen som burde ha appetitt på transcendens. Jeg snakker her om romantikken. Jeg gjør et unntak for Wergeland, som var et klinisk tilfelle. Det som slår meg i Norge er at det en gang var skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel ...Her er det kanskje lett å se at min bok er skrevet av en katolikk? Men en som er betatt av den protestantiske pragmatismen! Den norske kulturen er ikke berøvet for sine åndelige behov, men de er som bursdagstaler: Det åndelige behovet skrus på en gang i året, eller på en tur i naturen i ny og ne. I Norge vinner no-nonsense utilitarisme alltid til slutt. Min erfaring med ACEM Meditasjon er typisk. Jeg gikk dit for å oppnå transcendens, få kontakt med sjelen, Atman, hva du nå vil kalle det. Det viste seg imidlertid at ACEMs mål med meditasjonen var å bli mer energiske overskuddsmennesker. Det handler om hvordan få en opprinnelig åndelig buddhistisk tradisjon til faktisk å fungere innenfor den norske sosialistiske kapitalismen!



(Foto:Scanpix)

søndag 10. mai 2009

Notater mellom forestillingene - Eidem om kritikerrollen


Å være edruelig i begeistringen, lidenskapelig i avskyen -


Av talent er jeg ingen kritiker. Men jeg er en brukbar tilskuer. Jeg har intet program. Jeg gjengir først hva jeg ser, så hva jeg føler. Så hva jeg mener. Men hvis jeg kjeder meg, klarer jeg ikke å skrive mange linjene, ikke engang om det jeg ser. Like fullt skylder jeg avisen en artikkel. Så skriver jeg isteden om kelneren som serverte meg fiskesuppe før forestillingen. Det bør være skribentens ærgjerrighet å lage et severdig drama selv ut av en gråstein, for ikke å snakke om fiskesuppe.


En skuespillerinne sa til meg: "Nå har jeg stått på scenen i tredve år! Jeg vet tusen ganger mer om teater enn en kritiker! Hvorfor er det ingen som har bedt meg om å skrive?" -Ja hvorfor ikke det, tro?


Jeg skjønner musikkritikeren Bernard Shaw. Han ble spikende gal av ukunst. Jeg har lyst til å rive av dem lemmene! skrev han om dårlige fiolinister. De krenker meg for grovt. Enig! Jeg river av en arm, slenger den mot snoreloftet. Men jeg river også til meg et øyeeple. Derpå slår jeg en spiker i Pedersens tunge, skjender hans kone. For selv skjender han alt hva jeg finner guddommelig. Han spytter på min mor. Han truer mine barn med gaffel. Jeg avskyr hans mekringer i tempelet.


Hvis jeg hadde vært sjefredaktør og en dag fikk en ny teateranmelder, ville jeg hilst ham med denne velkomsttalen: Du skal bestrebe deg på å skrive dagsjournalistikk og uten spor av tanke på evigheten berette om "noe som hendte igår". Vær like stor egosentriker som de på scenen, ellers bidrar du til å minske avisens opplagstall. Og forøvrig? -er jeg likeglad med dine åndelige utgangspunkter, såfremt du klarer å forsvare dem på en underholdende måte! Akkurat som skuespilleren må du være en entertainer. Glem aldri at du har et skriveyrke som blant samtlige pennegjerninger har lettest for å ende som verdens kjedeligste lektyre. Belær ikke noen skuespiller! For det første evner du det ikke. For det annet er det slett underholdning, og du fortjener teatrets forakt. Dessuten skal du vite at jeg sparker deg nedover alle avistrappene hvis du får ry for å skrive objektivt. Den slags ry er alltid basert på en umulighet, og det vil igjen si: Du er uleselig, og dermed ikke brukbar for oss andre i redaksjonen. Dixi! Her ender din sjefredaktørs velkomsttale.


Efter en forestilling for 80 tilskuere på et avantgardeteater skrives det 3 millioner ord i avisene. Efter en forestilling for 3 millioner tilskuere på et TV-teater, skrives det 80 ord. Av dette slutter jeg ...


onsdag 6. mai 2009

Dagens fangst


Fire bøker til den nette sum av seksti(!) kroner - samtlige funnet på Fretex, samtlige verdt sin vekt i gull tør jeg love.

"Therese - en kjærlighetshistorie fra virkeligheten". Kjell Arild Pollestads rørende biografi om en av katolisismens største helgener i moderne tid.

"Tilfeldighetens røtter" av Arthur Koestler: En nyorientering i livssyn og verdensanskuelse, konfrontasjon mellom to vidt forskjellige forskningsgrener - parapsykologi og moderne atomfysikk - og koinsidenser, såkalte "tilfeldige" sammentreff. Oversatt av André Bjerke.

"Enhet og annethet". Egil A. Wyller tar utgangspunkt i de klassiske tenkere Platon, Cusanus og Kant/Fichte, og reflekterer så deres tankeansats inn i vår egen tid. Første del gir en historisk innføring i tematikken, annen del gir en systematisk prinsipplære i tilknytning til de dialektiske prinsipper enhet og annethet, og i tredje del søkes prinsippene eksistensielt anvendt på temaene "Gud", "verden" og "menneskesjelen".

Med boken "Reisegleder - streiftog i land og sinn", forfattet av vår tidligere åndshøvding Hallvard Rieber-Mohn, ønsker den forhenværende pater å gå "under overflaten" i de landene vi besøker. Hvordan er "egentlig" italienere, engelskmenn, jøder, irer, spanjoler og franskmenn? Hvorfor opplever vi dem som vi gjør? Personlig, muntert og med en penn skarpere enn de fleste, gir Rieber-Mohn svarene gjennom ulike sammenhenger - viten og inntrykk, historie, kultur, litteratur, kunst, sinnelag, atmosfære, språk - og først og sist: Mentalitet.

søndag 29. mars 2009

Om poetisk bruk av språket


Det språklige uttrykks godhet består i at det er klart uten å være banalt. Klarest er språket når det består av vanlige ord, men da er det også banalt. Eksempel på dette er Kleofons og Sthenelos' diktning. Opphøyet og vendt bort fra det hverdagslige er det språk som bruker uvanlige ord, jeg mener fremmedartede ord og metaforer og utvidede ord, overhodet alle ord som avviker fra det vanlige. Men hvis en dikter bare bruker slike ord, vil resultatet bli gåtetale eller kaudervelsk, nemlig gåtetale av bare metaforer og kaudervelsk av bare fremmedartede ord. Eget for gåten er jo nemlig dette, at den taler om noe virkelig, men knytter det sammen med noe umulig, noe som ikke lar seg gjøre ved bare å forbinde ord som har sin opprinnelige mening i behold; det lar seg derimot gjøre når man bruker metaforer, f.eks.: "Jeg så mannen som med ild klebet bronsen fast på en annen" og slike ting. Av fremmedartede ord blir det kaudervelsk. De forskjellige uttrykksmidler bør derfor på en eller annen måte blandes opp med hverandre, på den ene side vil nemlig da de uvanlige ord, fremmedartede ord, metaforen, de utsmykkende uttrykk og alle de andre former det er talt om, de vil påvirke at språket ikke blir hverdagslig og platt, på den annen side vil de vanlige ord gi språket klarhet.

Ikke minst bidrar de forlengede, forkortede og omdannede ord til at språket blir klart uten å bli hverdagslig. Fordi de er annerledes enn vanlige ord og kommer på siden av hva vi er vant til, gjør de at språket ikke blir platt, og fordi de samtidig har noe tilfelles med det vi er vant til, beholder de klarheten. Derfor tar de kritikere feil som klandrer en sådan måte å uttrykke seg på og gjør narr av dikteren, slik Eukleides den eldre gjorde da han sa det var en lett sak å dikte når man skulle ha lov til å forlenge ordene som en ville, og han laget burleske eksempler i denne stil: "Epicháren eidon Marathonáde badízonta" (= Epichares så jeg mot Marathon skride) og: "ouk an g'erámenos ton ekeínou ellboron" (= han begjærte vel ikke den annens nyseurt). Men påfallende bruk av sådan uttrykksmåte er jo latterlig. Måtehold er en felles forutsetning for alle uttrykksmåter.
Den samme virkning kunne man jo nemlig også fremkalle ved en forkjært og lattervekkende bruk av metaforer, fremmede ord og øvrige uttrykksarter. Hvor stor forskjell det gjør når de derimot brukes riktig, kan man se i eposet når man setter inn vanlige ord i metret. Hvis man istedenfor alle disse uttrykk setter de vanlige ord, vil man se at vi taler sant. Således har f.eks. Eruipides skapt det samme jambiske vers som Aischylos, og bare ved å sette inn et eneste ord, nemlig et fremmedartet ord istedenfor en vanlig kjent glose, synes han vers skjønt, Aischylos' ordinært. Aischylos skapte nemlig i "Filoktetes" dette vers: "Et grådig sår som spiser kjøttet av min fot", men istedenfor "spiser" setter Euripedes "holder fest på". Og: "Nu har en mannsling som intet er verd, en ynkelig stakkar", om noen ville veksle ut med vanlige ord: "Nu har en liten mann som er svakelig og ikke pen". Og: "satte han frem en uhøvelig stol og et bord så ynkverdig" i forhold til: "satte han frem en dårlig stol og et bord som var lite." Eller om man istedenfor "strandbredden brøler" sier "strandbredden roper". Også Arifrades gjorde narr av tragikerne fordi de bruker uttrykksmåter som ingen bruker i dagligtalen som f.eks. "fra husene bort" istedenfor "bort fra husene" og "séthen" (= "din-fra") og "egó de nin" (= men jeg ham) og "Aschilléos peri" (= Aschilleus rundt) og ikke "peri Aschilléos" og lignende uttrykksmåter. Det at slike vendinger ikke hører til de vanlige, gjør at språket ikke blir platt. Men det visste ikke Arifrades.
Det er viktig å gjøre riktig bruk av ethvert av de språkets virkemidler vi har talt om, såvel av de sammensatte ord som av de fremmedartede, men det aller viktigste er metaforen. Den er nemlig det eneste man ikke kan hente fra andre og den er tegnet på naturgaven; for å finne gode metaforer er å se likhet.
Av ordene egner de sammensatte seg best for dithyramben, de fremmedartede for heksameterdiktningen, men metaforene for jamber. I heksameterdiktningen er alle nevnte uttrykksarter anvendelige, men i det jambiske trimeter, som jo mest efterligner dagligtalen, passer de uttrykksarter som man også kan bruke i prosa og de er vanlige ord, metaforen og utsmykkende ord.
Om tragedien, altså om den efterligning som skjer i handling, får det som er sagt, være oss nok.


Aristoteles om diktekunsten (oversatt av Sam. Ledsaak).

Foto: Wikipedia

søndag 22. mars 2009

En lusen idé (og kroppsfisking)


Having trouble urinating? Try putting lice in your urinary tract and let them suck out the pee.
This was the proposal of Avicenna of Persia (980 - 1037) who, this suggestion aside, is considered one of the most brilliant scholars of his day; his Canon of Medicine has been called one of the most influential medical textbooks of all time.


Et lite utdrag fra den underholdende boken Weird Cures - The most hilarious, disgusting and downright dangerous medical treatments ever (Sandra Salmans, Joel Fram).
Foruten lus i urinrøret, kan man f.eks. lese om den svært innovative legen Alpheus Myers som i 1856 utviklet og tok patent på en bendelormfelle. I prinsippet var den svært lik en musefelle. I en sylinder av platina, gull og rustfritt stål ville det ligge et stykke fristende agn (f.eks. ost som Myers anbefalte), og når den sultne ormen kom snusende for å ta en jafs, ville en liten metallfjær smekke over den intetanende flatormen - dog ikke så hardt at hodet ble kappet av.
På forhånd måtte pasienten faste i syv dager, dette for å garantere at vår buktende blindpassasjervenn ville være tilstrekkelig sulten nok for en liten snack. Dernest ble fellen festet til en hyssing/tråd, og firt ned i pasientens indre. Slik måtte den ulykksalige sitte i opptil tolv timer, med en felle i magen og et stykke snøre dinglende ut av kjeften. Hvis legen ikke fikk napp etter tolv timer, måtte han fiske opp fellen, legge på et nytt stykke agn, og fortsette den selsomme pilkingen.
Det snodige er at Scientific American kan dokumentere at fellen faktisk virket, én gang. Alpheus Myers klarte til slutt å hale opp en durabelig rugg på 50 fot med den snodige anretningen som legeindustrien idag har dumpet på skraphaugen for skadelige utopier. Gudskjelov får man vel si.

tirsdag 17. mars 2009

Crimes and misdemeanors



Ikke bare er det min favoritt blant Woody Allens glimrende katalog av filmkunst, det er en av mine virkelige filmfavoritter. Jeg skulle gjerne ha skrevet en hederlig og panegyrisk omtale, malt med gullbelagte superlativer. Kastet konfetti og lovord. Men det ville være fåfengt. Mine verdiløse ord ville uansett ha bleknet sammenlignet med denne juvel. Se den. Så enkelt kan det sies. Se den!

fredag 13. mars 2009

Anobidae


Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydningen kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: "Ta boken og spis den."
Cicero bruker uttrykket devoro om å lese bøker ivrig, "sluke" dem.
Så vet man det.

Kilde: Bevingede ord - ordtak, sitater og deres opprinnelse (Kunnskapsforlaget)

torsdag 12. mars 2009

Spørsmål


Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien - hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

lørdag 7. mars 2009

Kvalitet


"Egentlig betyr kvalitet ”egenskap” eller ”beskaffenhet”. Ordet stammer fra det latinske qualis, hvordan, og qualitas, av hvilket slag, og står således for hva noe er. Tingenes kvalitet er dens beskaffenhet eller vesen, og når den er av høy kvalitet, betyr det at den fullt ut er seg selv. Å tape sansen for kvalitet, vil altså si å miste kontakten med det som er, med virkeligheten.
Kvalitet utvikles når noe forbedres og forfines. Denne prosessen kalles også å dyrke eller kultivere. Kultur er ikke hva som helst av menneskelige frembringelser, men det som virkelig er rendyrket og ”fint”. I dag brukes ordet fint ofte på en nedsettende måte, og en taler om ”finkultur” som en form for snobberi. Men ordet fin, som kommer fra det latinske finis, betyr egentlig mål eller sluttresultat. Før var det en selvfølge at ethvert resultat bør være så ”fint” som mulig.
Slik viser ordene oss at kvalitet og kultur er målet for menneskelig virksomhet, og at tilværelsen i grunnen blir meningsløs når kvalitetssansen går tapt. Vi kunne også si at verden mister sin verdi, fordi tingenes verdi er bestemt av hva de er …
Kvalitet er nøye knyttet til form. Det er formen som presiseres og artikuleres når noe forfines, og det er formen som uttrykker tingenes mening. Dagens kvalitetstap går derfor naturlig sammen med en fornektelse av alle ”former”, det være seg omgangsformer, ritualer eller ”finkultur”. En møter til og med denne aversjonen mot form hos dem som søker en ny spiritualitet. Men en spiritualitet som ikke inkarneres i en form, er en illusjon. Enhver forståelse må holdes fast og fremstilles i en form, og formens kvalitet er dens sannhet".

-Christian Norberg-Schulz.

Texas Death Row


Dødsstraff er galt uansett hvordan man vrir og vender på det. Cowboystaten Texas, USA, synes dessverre annet. Dog, skulle en annerledes leseropplevelse allikevel friste, kan boken Texas Death Row: Last Words, Last Meals, Last Rites (Bill Crawford) kanskje falle i smak, om enn på en smule makaber måte.
Den holder hva tittelen grovt indikerer: Siden dødsstraff igjen ble gjort lovlig i staten Texas i 1977, har fengselsvesenet sendt hundrevis av fanger til de evige jaktmarker ved bruk av den elektriske stol og flerfoldige giftinjeksjoner. De domfelte blir presentert i kronologisk rekkefølge etter henrettelsesdager, med fullt personalia, samt deres siste gjøremål, deres siste måltid og deres siste famøse ord; noen ganger dypt urovekkende, andre ganger dypt rørende. I Amerika har Texas Death Row blitt en slags pro-death penalty-bok, men om det var forfatters intensjon er jeg ikke sikker på. Om man ikke setter kirkekaffen i halsen, får man iallfall en fin anledning til å trene sine toleransemuskler. Vond, men fascinerende lesning.

søndag 22. februar 2009

God/dårlig litteratur


I A-magasinet på fredag kunne man lese en artikkel kalt "Solstads storhet". Selv har jeg på langt nær lest alle hans bøker, men av det lille jeg har fordøyd stiller jeg meg nokså uforstående til hans "helgenstatus" i norsk litteratur. I mine øyne, en god forfatter, men temmelig oppskrytt. Nok om det.
Gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo, Inger Østenstad, forsøker gjennom avhandlingen "Hvorfor så stor?" blant annet å finne svar på nettopp det; Solstads storhet.
Det fins ingen objektive kriterier for litterær kvalitet. En litterær fortolkning av et stort verk kan bidra til verkets storhet og verdi, men forklarer ikke storheten. Min hypotese er likevel at det er mulig å analysere årsaken til at litteratur lykkes og at det er Solstad, og ingen andre, som har fått ry som Norges største nålevende forfattere. Grunnpåstanden er: Man kan ikke lage stor litteratur ut av dopapir. Solstads storhet kommer fra verket selv. Men bøkene blir ikke så store hvis ikke venner og lesere med definisjonsmakt gir sin tilslutning.

Bøker og forfattere som har betydd mest for meg, behøver ikke være de store kanoner i verdenslitteraturen - naturligvis, og heldigvis. Og de penneknekter som til enhver tid har bygget rede på toppen av bestseller-listene, eller de bøkene som "alle" snakker om, behøver ikke jeg lese av den grunn. Altså at "alle" har lest dem.
Men vi trenger begge deler - god og dårlig litteratur, noe annet er komplett umulig. I denne betydningen betyr "betydd mest for meg" de beste bøkene. Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig. Språket kom i annen rekke. Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; at bare en særlig streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede teknisk hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer. Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter. God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse. Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mere intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Hva tror dere - hvor ligger forskjellen mellom god og dårlig litteratur?

lørdag 21. februar 2009

Nålen i høystakken?


East Hampton, Connecticut (AP):
Et søk i Lake Pocotopaug etter et innrapportert drukningsoffer ble avblåst tirsdag da det viste seg at en av de frivillige som var med på søket, Robert Hausman (23), fra East Hampton, var den personen man lette etter.

Des Moines Register, 20. september 1957

torsdag 19. februar 2009

Den bråmodne


Da Lars Roar Langslet ble landets første kulturminister i 1981, fikk han i retur fra sin gamle folkeskolelærer på Nesbyen et brev han selv hadde skrevet som fireåring:
"Jeg søker herved om å få begynne på skolen til høsten. Jeg kan lese og skrive og telle til 1000. Hilsen Lars Roar Langslet, 4 1/2 år."

(Foto: Forlaget Press)

tirsdag 17. februar 2009

Pessimisme


Peter: Hva slags fysikk driver du med?
Lloyd: -Noe mye verre enn å sprenge kloden.
Peter: Javel? Finnes det noe som er skumlere enn verdens destruksjon?
-Ja.
Vissheten om at det ikke spiller noen rolle uansett. At alt er tilfeldig.
At det begynner uten mål og mening fra ingenting ...og til slutt forsvinner for alltid. Jeg snakker ikke om verden. Jeg snakker om universet. Verdensrommet - tiden - bare ...en midlertidig krampetrekning. Og jeg blir betalt for å bevise det.

Og du føler deg sikker, når du på en kveld som dette ser alle de millionene med stjerner? At ingenting betyr noe?
-Jeg synes det er like vakkert som deg.
En vag stemning av en dyp sannhet som bare svinner av sted.
Men så blir jeg overmannet av mitt profesjonelle perspektiv, av et mindre forhåpningsfullt, mer dyptpløyende syn på det, og jeg forstår det slik det virkelig er. Vilkårlig, moralsk nøytralt, og utenkelig voldelig.


Fra Woody Allens "September" (1987)

onsdag 11. februar 2009

Slitsom sand


Blant de tusenvis av tingene jeg aldri har forstått, er det spesielt én som skiller seg ut. Det er spørsmålet om hvem som var den første som sto ved siden av en haug med sand og sa: "Du, jeg skal vedde på at hvis vi tar litt av dette her og blander det med litt pottaske og varmer det opp, så kan vi lage et materiale som ville være fast og likevel gjennomsiktig. Vi kunne kalle det glass".
Kall meg tungnem, men du kunne plassert meg på en strand til evigheten slutter, og jeg ville aldri kommet på å prøve å lage vinduer av den.
Selv om jeg beundrer sandens mirakuløse evne til å bli omdannet til nyttige ting som glass og betong, så er jeg ingen stor tilhenger av den i dens naturlige form. For meg er den først og fremst en fiendtlig barriere som ligger mellom parkeringsplassen og vannet. Den blåser deg i ansiktet, havner på smørbrødet, svelger vitale gjenstander som bilnøkler og mynter. I varme land brenner den føttene dine og får deg til å si: "Å!Å!" og hoppe ut i vannet på en måte som mennesker med bedre kropper synes er fornøyelig. Når du er våt, klistrer den seg til deg som murpuss og kan ikke fjernes med brannslange. Men - og dette er det merkelige - det øyeblikket du tråkker på et badehåndkle, setter deg i en bil eller går på et nylig støvsugd teppe, faller alt sammen av.
I flere dager etterpå legger du fra deg overraskende, merkelige lite minkende hauger av den på gulvet hver gang du tar av deg skoene, og dusjer omgivelsene med enda mer når du tar av deg sokkene. Sanden holder deg med selskap lenger enn mange smittsomme sykdommer. Og hunder bruker den som toalett. Nei, du kan ha sanden for deg selv.


- William McGuire "Bill" Bryson