lørdag 24. januar 2009

Enquéte - ripost


Som Dipsolitteraten har skrevet: Det går en enquéte på omgang mellom bokbloggerne i Sverige. Jeg stjeler stafettpinnen for en stakket stund, og kaster den videre som en brennende boomerang (!) Her kommer spørsmålene og omsider mine svar. Oppfordringen sendes naturligvis videre.

1. Vilka författare köper du alltid inbundet (dvs. snabbt efter boken kommit ut)?
De fleste forfattere jeg leser er døde. Det finnes dog unntak, som for eksempel Lars Roar Langslet, Kjell Arild Pollestad og et par andre som er sprell levende, og hvis rykende trykkferske avkom jeg gladelig tar imot umiddelbart etter en bokfødsel. Jeg ”venter” for så vidt på en ny bok av for eksempel Fosnes Hansen. Men, arkivarisk som jeg er på flere måter, handles de fleste bøker på antikvariater – jeg tar det jeg måtte snuble over, pocket eller pent innbundne skatter.
Av yngre såkalte ”up and coming” forfattere har jeg begrensede kunnskaper. Mye av det jeg har lest av nyere litteratur, har ofte hatt et slett språk eller et innhold som ikke har appellert (da tenker jeg først og fremst på norske forfattere). Men som med musikk og film, jeg leter helst bakover. At enkelte forfattere diskuterer sitt forplantningsorgans størrelse og antall sengepartnere i dagspressen, både rent bokstavelig og ved hjelp av håpløse metaforer, pirrer ikke min leselyst. Men at det finnes mange aspirerende forfattere der ute som med sine polerte setningskonstruksjoner og cerebrale og originale formidlingsevner ville ha fått min hjerne til å dirre av begeistring og mitt gymnastspretne hjerte til å slå kollbøtter i ren litterær kjærlighetsrus, er hevet over enhver tvil. Det er derfor jeg er her – jeg jakter og samler på gode råd, tips, historier og opplevelser.

2. Vilka författare har du flest böcker av i bokhyllan?
Det må bli Lars Roar Langslet, André Bjerke, Knut Hamsun, Kjell Arild Pollestad og Odd Eidem. En god del Bukowski, Øverland, Dostojevskij, Nygårdshaug og ganske mange filosofiske tekster (Kant, Hume, Hegel, Aristoteles, Platon) og fagbøker av ymse karakter. Sammen med min kone sparer jeg til et hyggelig og intimt privatbibliotek.

3. Vilken var den senaste boken någon tipsade dig om, och vad tyckte du om tipset? Var blev du tipsad, om det var en blogg?
Katolsk i hodet anbefalte meg å lese ”En landsbyprests dagbok” av Georges Bernanos. Vi deler nemlig interessen for katolsk litteratur. Skjønt, den godeste Jørn (Katolsk i hodet) er nok mer belest enn undertegnede på det feltet. Generelt sett også. Men vi er ikke her for å måle krefter, vi forener dem. Uansett, den aktuelle boken har jeg dessverre ennå ikke fått klørne i, men den er sikkert god. Jeg stoler på min kyndige bloggvenn.

4. Vilken var den senaste boken du gav bort?
Mottagande?

”Bestialitetens historie” av Jens Bjørneboe. Obligatorisk lesestoff å ha i en bokhylle. Mottaker: Min elskede kone. Selv fikk jeg bl.a. Andre Bjerkes ”Døde menn går i land” til jul – den har jeg nemlig aldri lest, som jo er litt underlig med tanke på min Bjerke-fetisj. Og av mine kjære svigerinner fikk jeg ”Språkquiz” av Knut Lystad, Torstein Ellingsen og Rune Semundseth.

5. Har du några biblioteksreservationer just nu?
Nei. Jeg kjøper bøker. Jeg var tidligere en flittig bruker av biblioteket, men samleren i meg seiret. Derimot låner jeg en god del film på biblioteket, selv om jeg også er en samler av dette mediet (i tillegg til CD-er). Hyller, kasser og skap har blitt temmelig fulle etter hvert. Heldigvis har vi flytteplaner.

6. Vilken bok/böcker läser du just nu?
Jeg har nesten bestandig sjonglert flere bøker samtidig. Jeg er ennå ikke ferdig med ”Roma” av Steven Saylor som jeg startet med like før jul. Ellers leses for øyeblikket Rieber-Mohns ”Levetid” og ”Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957 – 1972” ført i pennen av Johannes W. Løvhaug, begge meget gode bøker på hver sin måte. ”History of Shit” av Dominique Laporte, som jeg leste for 6-7 år siden, har igjen begynt å egge min leselyst, og hver dag blas det litt i Den Katolske Kirkes Katekisme. Thomas Mann, Jan Kjærstad, Irwin D. Yalom, Marcus Jacob Monrad, Sigrid Undset og en rekke andre ”står på vent”. Det er både gledelig og utmattende på samme tid.

onsdag 21. januar 2009

Leger


Leger og prester har i hvert fall dét til felles at de må tåle atskillig fleip - godlynt eller skarp - bak sin rygg. Som om de slett ikke var tynget av sitt ansvar. Men fleipen er begripelig. De møter ofte mennesker i situasjoner der "klienten" føler seg usikker, kanskje hardt prøvet i livet - ja ydmyket. Denslags må kompenseres.
En kollega med mye humor og sunn sans innvidde meg forleden i en saftig definisjon av fire typer leger:
- Indremedisineren: vet alt - gjør ingenting.
- Kirurgen: vet ingenting - gjør alt.
- Psykiateren: vet ingenting - gjør ingenting.
- Rettsmedisineren: vet alt, gjør alt - men for sent.


Pater Hallvard Rieber-Mohn - som du forøvrig kan høre her i et radiointervju fra 1981 med Torkjell Berulfsen.

lørdag 10. januar 2009

Om å skrive


De fleste forfattere er einstøinger. Vi sitter i mer eller mindre selvvalgte avkroker, som for den saks skyld kan ligge midt i hovedstaden, og pusler med våre setninger, går frem og tilbake på våre kortere eller lengre gulv og venter på det riktige ord, det dekkende uttrykk. Hva er det som driver oss? Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å meddele seg, denne uavlatelige kampen med språket for å gi form til tanker og følelser som etter bokopplagene å dømme oftest er helt uten almen interesse? For eget vedkommende trodde jeg en tid at det var den barnløses trang til å sette spor etter seg, til å levere håndgripelige bevis på at man tross alt hadde levet. Men slik er det ikke: Det finnes fedre og mødre med både tre og fire barn som likevel skriver som gale. De som søker berømmelse går over bekken etter vann. Med den status litteraturen har i dagens samfunn, er det adskillig mer glans å vinne som nyhetsoppleser eller værvarsler i fjernsynet!

Jeg tror vi i all beskjedenhet må vedkjenne oss den gammelmodige og romantiske talen om en "indre trang". Vi skriver fordi vi ikke kan la være. For egen del tror jeg det har noe med selve "blikket" å gjøre. Alt jeg ser og opplever former seg til setninger, men de samme setningene driver meg til å se mer enn jeg ellers ville ha gjort, og slik oppstår et underlig dynamisk spill mellom det sette og det sagte som gir meg en god følelse av å være til. Kanskje er det hele bare en lek, en fantasifull flukt fra virkeligheten? I så fall tror jeg ikke vi ville ha holdt ut den motstanden de ubeskrevne arkene gir oss, de mange dagene uten et ord på papiret, med en sulten papirkurv ved foten og en truende motløshet i sjelen.
De gamle grekere sitter sannsynligvis også her med en nøkkel: Det er eros, selve kjærlighetskraften, som driver oss gjennom all motstand, fordi den lar oss oppleve benådede øyeblikk hvor vi aner noe av skaperaktens vellyst. Det var vel dette romantikerne mente da de talte om
inspirasjon.

-Kjell Arild Pollestad