søndag 22. februar 2009

God/dårlig litteratur


I A-magasinet på fredag kunne man lese en artikkel kalt "Solstads storhet". Selv har jeg på langt nær lest alle hans bøker, men av det lille jeg har fordøyd stiller jeg meg nokså uforstående til hans "helgenstatus" i norsk litteratur. I mine øyne, en god forfatter, men temmelig oppskrytt. Nok om det.
Gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo, Inger Østenstad, forsøker gjennom avhandlingen "Hvorfor så stor?" blant annet å finne svar på nettopp det; Solstads storhet.
Det fins ingen objektive kriterier for litterær kvalitet. En litterær fortolkning av et stort verk kan bidra til verkets storhet og verdi, men forklarer ikke storheten. Min hypotese er likevel at det er mulig å analysere årsaken til at litteratur lykkes og at det er Solstad, og ingen andre, som har fått ry som Norges største nålevende forfattere. Grunnpåstanden er: Man kan ikke lage stor litteratur ut av dopapir. Solstads storhet kommer fra verket selv. Men bøkene blir ikke så store hvis ikke venner og lesere med definisjonsmakt gir sin tilslutning.

Bøker og forfattere som har betydd mest for meg, behøver ikke være de store kanoner i verdenslitteraturen - naturligvis, og heldigvis. Og de penneknekter som til enhver tid har bygget rede på toppen av bestseller-listene, eller de bøkene som "alle" snakker om, behøver ikke jeg lese av den grunn. Altså at "alle" har lest dem.
Men vi trenger begge deler - god og dårlig litteratur, noe annet er komplett umulig. I denne betydningen betyr "betydd mest for meg" de beste bøkene. Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig. Språket kom i annen rekke. Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; at bare en særlig streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede teknisk hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer. Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter. God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse. Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mere intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Hva tror dere - hvor ligger forskjellen mellom god og dårlig litteratur?

lørdag 21. februar 2009

Nålen i høystakken?


East Hampton, Connecticut (AP):
Et søk i Lake Pocotopaug etter et innrapportert drukningsoffer ble avblåst tirsdag da det viste seg at en av de frivillige som var med på søket, Robert Hausman (23), fra East Hampton, var den personen man lette etter.

Des Moines Register, 20. september 1957

torsdag 19. februar 2009

Den bråmodne


Da Lars Roar Langslet ble landets første kulturminister i 1981, fikk han i retur fra sin gamle folkeskolelærer på Nesbyen et brev han selv hadde skrevet som fireåring:
"Jeg søker herved om å få begynne på skolen til høsten. Jeg kan lese og skrive og telle til 1000. Hilsen Lars Roar Langslet, 4 1/2 år."

(Foto: Forlaget Press)

tirsdag 17. februar 2009

Pessimisme


Peter: Hva slags fysikk driver du med?
Lloyd: -Noe mye verre enn å sprenge kloden.
Peter: Javel? Finnes det noe som er skumlere enn verdens destruksjon?
-Ja.
Vissheten om at det ikke spiller noen rolle uansett. At alt er tilfeldig.
At det begynner uten mål og mening fra ingenting ...og til slutt forsvinner for alltid. Jeg snakker ikke om verden. Jeg snakker om universet. Verdensrommet - tiden - bare ...en midlertidig krampetrekning. Og jeg blir betalt for å bevise det.

Og du føler deg sikker, når du på en kveld som dette ser alle de millionene med stjerner? At ingenting betyr noe?
-Jeg synes det er like vakkert som deg.
En vag stemning av en dyp sannhet som bare svinner av sted.
Men så blir jeg overmannet av mitt profesjonelle perspektiv, av et mindre forhåpningsfullt, mer dyptpløyende syn på det, og jeg forstår det slik det virkelig er. Vilkårlig, moralsk nøytralt, og utenkelig voldelig.


Fra Woody Allens "September" (1987)

onsdag 11. februar 2009

Slitsom sand


Blant de tusenvis av tingene jeg aldri har forstått, er det spesielt én som skiller seg ut. Det er spørsmålet om hvem som var den første som sto ved siden av en haug med sand og sa: "Du, jeg skal vedde på at hvis vi tar litt av dette her og blander det med litt pottaske og varmer det opp, så kan vi lage et materiale som ville være fast og likevel gjennomsiktig. Vi kunne kalle det glass".
Kall meg tungnem, men du kunne plassert meg på en strand til evigheten slutter, og jeg ville aldri kommet på å prøve å lage vinduer av den.
Selv om jeg beundrer sandens mirakuløse evne til å bli omdannet til nyttige ting som glass og betong, så er jeg ingen stor tilhenger av den i dens naturlige form. For meg er den først og fremst en fiendtlig barriere som ligger mellom parkeringsplassen og vannet. Den blåser deg i ansiktet, havner på smørbrødet, svelger vitale gjenstander som bilnøkler og mynter. I varme land brenner den føttene dine og får deg til å si: "Å!Å!" og hoppe ut i vannet på en måte som mennesker med bedre kropper synes er fornøyelig. Når du er våt, klistrer den seg til deg som murpuss og kan ikke fjernes med brannslange. Men - og dette er det merkelige - det øyeblikket du tråkker på et badehåndkle, setter deg i en bil eller går på et nylig støvsugd teppe, faller alt sammen av.
I flere dager etterpå legger du fra deg overraskende, merkelige lite minkende hauger av den på gulvet hver gang du tar av deg skoene, og dusjer omgivelsene med enda mer når du tar av deg sokkene. Sanden holder deg med selskap lenger enn mange smittsomme sykdommer. Og hunder bruker den som toalett. Nei, du kan ha sanden for deg selv.


- William McGuire "Bill" Bryson

onsdag 4. februar 2009

Gabriel Marcel


Gabriel Honoré Marcel (1889 - 1973) var en fransk filosof og forfatter. Han studerte ved Sorbonne og ble 18 år gammel diplomert for en avhandling om om Coleridges metafysiske idéer og deres forbindelse med Schellings filosofi. Hans doktoravhandling, som ifølge Etienne Gilson dreier seg om "mystikkens filosofiske grunnlag", er aldri blitt fullført. Marcel hørte til Henri Bergsons venner og er i sin tenkning påvirket av ham. Han vokste opp i et religiøst indifferent miljø, men en lang utvikling førte ham frem til kristendommen, og han ble døpt og gikk inn i den katolske kirke 23. mars 1929.
Ved siden av Sartre sto han som den fremste representant for eksistensialismen i Frankrike, men hans kristne metafysikk gjorde ham til Sartres farligste kritiker. Av hans filosofiske verker må nevnes de to "metafysiske dagbøker", "Journal métaphysique" og "Etre et avoir", (Et mysterium som gjøres til gjenstand for refleksjon, vil nødvendigvis gå over til å være et problem). Og videre "Homo viator", "Du refus à l'invocation" og "Les hommes contre l'humain". Hans tenkning kommer også til uttrykk i en serie skuespill, bl.a. "Le Seuil Invisble", "Le Dard", "Le Chemin de Crète".
Han var også redaktør for samlingen "Feux croisés", franske oversettelser av utenlandsk litteratur, teaterkronikør i Nouvelles Littéraires og medarbeider i en rekke franske og utenlandske tidsskrifter, samt musikkritiker og komponist.
I 1948 ble han tildelt Det franske akademis Grand prix de littérature for hele sitt verk. I 1952 ble han valgt til medlem av L'Académie des Sciences Morales et Politques i Paris etter Emile Bréhier, og noen år senere ble han tildelt Goethe-prisen.