søndag 31. mai 2009

Fem utvalgte bøker


Ikke én kjeft har sendt meg en litterær utfordring; denslags fjas brer som kjent om seg lik en lystig epidemi på de ymse bokblogger i vårt ganske land for øyeblikket. Lar jeg meg affisere? Føler jeg meg utelatt fra det "gode selskap"? Håhå! Å nei, -ikke denne gamle lesehesten med den frådende mule i bokstavenes havresekk og de iltre bakben galopperende på samfunnets rumpe! Eller noe sånt. Tar jeg likevel imot den ikke-eksisterende utfordringen, illusjonen, og kaster opp mine svar? Det kan De bite Dem i portvinsnesen på!

Altså, jeg skal herved sitere innledningen på fem bøker jeg liker forbasket godt, og som jeg under enhver omstendighet ikke ville nøle med å anbefale til de mange ubefestede sjeler der flakser og bakser avsted i vårt mørke kosmos som fluer omkring en glinsende brun bæsj! Nuvel.
Det kunne like gjerne blitt fem andre verker, men idag, av visse og uvisse grunner, ble det følgende:


"Grå sjeler" av Philippe Claudel
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så vanskelig. Det har gått så lang tid at ordene aldri vil tre frem igjen, ikke ansiktene heller, smilene, sårene. Likevel må jeg prøve å få sagt det. Få sagt det som har pint meg og plaget meg i tjue år. Angeren og de store spørsmålene. Jeg må ta kniven fatt og åpne mysteriet som en vom og stikke begge hender inn, selv om ingenting forandrer seg det minste grann.


"Maldorors sanger" av Comte de Lautréamont
Himmelen gi at leseren blir dristig og at han øyeblikkelig blir like vill som det han leser her, og måtte han finne sin steile og øde vei gjennom det ødslige myrland som disse dystre og forgiftede sidene er, uten å gå seg vill. For hvis han ikke legger minst like mye streng logikk og åndskraft som kritisk sans i det han leser, vil de dødelige dunstene fra boken suge seg inn i hans sjel som vann i sukker.


"Filosofi på kammerset" av Marquis de Sade
Til dere libertinere. Nytelsesmennesker i alle aldere og av alle kjønn! Det er kun dere jeg tilegner dette verket. La dere nære av bokens prinsipper, for de vil fremelske deres lidenskaper, og disse lidenskapene - som kalde og platte moralister skremmer dere bort fra - er ikke annet nettopp de samme midler som naturen benytter for å få mennesket til å nå frem til de anskuelser som naturen selv har på det. Ikke lytt til noe annet enn disse deilige lidenskaper. Deres røst er det eneste som bør lede dere frem mot lykken.


"Gleden er gratis" av Kjell Arild Pollestad
Det er ikke mye som er gratis i det moderne liv. Inntil videre er det gratis å puste, men selv om den luften vi puster i blir stadig mer usunn, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før også den blir avgiftsbelagt. Det er lenge siden det var gratis å drikke vann. Nå må vi mange steder også betale for å late vannet! I matbutikkene blir det stadig dyrere å bruke egne penger. I næringslivet tas det betaling for å sende regning. Til en advokat koster det minst fem hundre kroner å si goddag. På togene trenger vi ikke bare billett for å reise; det kreves i tillegg billett for å sitte. På flyene betaler vi avgift for å lande, på skipene for å legge til kai. Drar vi til Nordkapp, må vi betale to hundre kroner til Magerøy kommune bare for å stå og se på hav og himmel.


"Kala" av Odd Eidem
Det var juni og det var kveld, og en liten pike hadde lagt seg. Da reiste hun seg i sengen og pekte:
-Se! Ser du at månen er en gul boble!
Ut tittet moren av vinduet, men hun så aldri det samme som barnet; hun trakk sammen gardinene.
Boble? gjentok hun, gjennom mørket.
-Ja, svarte det bestemt fra sengen. En liten kone har sittet på et tak, tror jeg, hun har stukket et rør i sepevann, og så har hun blåst måneboblen og alle stjerneboblene utover himmelen. Og vet du hva! Hun har en stor hatt på hodet!
Moren tenkte seg lenge om før hun sa:
Kjenner du navnet på den konen?
-Bibibabå, sa piken, og hun nølte ikke.
Hva sier du for noe?
Piken sa det omigjen og meget tydelig. Moren spurte forsiktig:
Har du truffet - denne - Bibiba -?
-Bå! Å ja! Mange ganger!
Hvor er det hun bor, hun Bibi -?
-Babå! Inne i en have, på taket av et hus!
Og - hvor er den haven?
-Det vil jeg ikke si til noen.
Nå skal du sove, hvisket moren. Kan jeg får en klem?
Og det fikk hun, og litt redd gikk hun ut av værelset, en ung mor med krøllruller i håret.


Utfordringen kastes ned fra mitt elfenbenstårn, tar du imot den?

mandag 18. mai 2009

Oppsøkende forurensning


Etterpå skulle alle på diskotek i sommernatten. Noen av oss følte oss uendelig tilårskomne da vi heller foretrakk en stille bryggeflanering. Ha det hyggelig ...
Diskotek er ikke mitt bord. Jeg har prøvesmakt fenomenet, og velger hva som helst - til og med en diskusjon om Bibelen med ungt, avkristnet folk som aldri har lest Bøkenes Bok - fremfor lokalbedøvende sterk lyd og nevrotiserende blinklys i diskoteket.
Diskotek som står stille får man avfinne seg med, men ikke uten en viss undring. Råsterk musikk og kvikke lys er en forutsetning når miljødoping skal utføres. Sansene skal bombarderes. Og doping med lys-/lydbølge er en forutsetning når dans er blitt en innadvendt egotrip, uten partnerskap og dialog.
Å danse gjør meg så nervøs at jeg må kompensere det ved å la smella gå. Diskotek som ikke står stille er dog det verste. De ruller rundt på bildekk. De virker faktisk som de er lovlige omkring 17. mai. Forunderlig er det, at ordensmaktens forlengede arm ikke for lengst har slått hardt i bordet og bøtelagt, inndratt, kastrert og arrestert disse ølfulle lydfascister som forurenser miljøet i blonde maikvelder i avsavn av glede. Og så dette - i et land der selv stumme plakater til oppslag må godkjennes av politiet ...?
Det må ikke skje igjen i neste års russetid at ambulerende diskotek får kjøre sine vekkelsesrunder etter midnatt uten påtale.
Hva er det de egentlig de vil med sine utadvendte høyttalerier, drevet av sterke strømaggregater lånt fra foreldrenes landsteder og hytter? De vil ha høy musikk, javel. Men det ligger nok en sound-misjonær skjult i decibelkrattet. Eller er det en provokatør? Vil du ikke høre, så skal du ...
Jeg vil bestemt ikke.
Heller en stille aftentur bryggelangs.
En fredelig tur istedenfor.
Ingen morild i fjorden ennå, og fortøyningen var intakt. Springflo er ventet, forteller en bryggevandrer som vet det meste om månens faser og vindenes retninger.
Det er allikevel noe nytt i fjordluften i kveld som ikke har med norsk natur å gjøre. Visse lystbåter er blitt fjordens omflytende, oppsøkende diskoteker, og jeg ber ordens- og roforvalterne utstyre seg med fullmakter til resolutt inngripen, fengsling på ubestemt tid, samt tap av allmenn aktelse, forsterkere og høytalere. Jeg er oppsøkt, oppøst og opprørt nå. Hva er det egentlig de vil med å spille så høyt, fra sine røde lasteplanhytter - og nå også fra lystbåtene? Vil de tvangsfrelse oss til å tro på diskoteksaken?
Det verste er ambulerende diskotek på rett kjøl.
De bare trenger seg på en. Hva i svarte har hasjpåvirket Jamaica-reggae på Svenner Fyr å gjør, bortsett fra å forurense og forulempe?
Diskotek skal stå stille og fylles av frivillige.
Ikke oppsøke.
Det holder nå.
Hører dere det!


- Rolv Wesenlund

lørdag 16. mai 2009

Verdens beste land - en pamflett


Nina Witoszek, som idag fungerer som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, er en forfatter og skribent hvis resonnementrike meninger og dertilhørende giftige penn jeg "bestandig" har hatt glede av å følge.
Dessverre må det innrømmes at jeg har lest for lite av henne. Kun "Kultur og krise" for noen år siden, men desto flere kronikker og debattinnlegg, portretter og intervjuer. Dette bør det herved gjøres noe med. Hennes nyeste bok, "Verdens beste land", som jeg forstår er restaurerte artikler fra flere år tilbake, er nå i salg, og den virker lovende. Dette er sakset fra ukens Morgenblad:

Spørsmål om hva man kan si og ikke si er ikke fjernt fra tematikken i Witoszeks nye bok Verdens beste land. En spissformulering i boken er at mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud. Desstuten at en åndelig opplevelse er noe nordmenn har på en fjelltopp en stakket stund, og som de mister igjen så fort de er tilbake i byen.
-Er dette noe du har erfaring med?
Det er min egen private autopsi eller analyse av det jeg har lest. Det finnes svært lite metafysikk i norsk skrivning, heller ikke i den litteraturen som burde ha appetitt på transcendens. Jeg snakker her om romantikken. Jeg gjør et unntak for Wergeland, som var et klinisk tilfelle. Det som slår meg i Norge er at det en gang var skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel ...Her er det kanskje lett å se at min bok er skrevet av en katolikk? Men en som er betatt av den protestantiske pragmatismen! Den norske kulturen er ikke berøvet for sine åndelige behov, men de er som bursdagstaler: Det åndelige behovet skrus på en gang i året, eller på en tur i naturen i ny og ne. I Norge vinner no-nonsense utilitarisme alltid til slutt. Min erfaring med ACEM Meditasjon er typisk. Jeg gikk dit for å oppnå transcendens, få kontakt med sjelen, Atman, hva du nå vil kalle det. Det viste seg imidlertid at ACEMs mål med meditasjonen var å bli mer energiske overskuddsmennesker. Det handler om hvordan få en opprinnelig åndelig buddhistisk tradisjon til faktisk å fungere innenfor den norske sosialistiske kapitalismen!



(Foto:Scanpix)

søndag 10. mai 2009

Notater mellom forestillingene - Eidem om kritikerrollen


Å være edruelig i begeistringen, lidenskapelig i avskyen -


Av talent er jeg ingen kritiker. Men jeg er en brukbar tilskuer. Jeg har intet program. Jeg gjengir først hva jeg ser, så hva jeg føler. Så hva jeg mener. Men hvis jeg kjeder meg, klarer jeg ikke å skrive mange linjene, ikke engang om det jeg ser. Like fullt skylder jeg avisen en artikkel. Så skriver jeg isteden om kelneren som serverte meg fiskesuppe før forestillingen. Det bør være skribentens ærgjerrighet å lage et severdig drama selv ut av en gråstein, for ikke å snakke om fiskesuppe.


En skuespillerinne sa til meg: "Nå har jeg stått på scenen i tredve år! Jeg vet tusen ganger mer om teater enn en kritiker! Hvorfor er det ingen som har bedt meg om å skrive?" -Ja hvorfor ikke det, tro?


Jeg skjønner musikkritikeren Bernard Shaw. Han ble spikende gal av ukunst. Jeg har lyst til å rive av dem lemmene! skrev han om dårlige fiolinister. De krenker meg for grovt. Enig! Jeg river av en arm, slenger den mot snoreloftet. Men jeg river også til meg et øyeeple. Derpå slår jeg en spiker i Pedersens tunge, skjender hans kone. For selv skjender han alt hva jeg finner guddommelig. Han spytter på min mor. Han truer mine barn med gaffel. Jeg avskyr hans mekringer i tempelet.


Hvis jeg hadde vært sjefredaktør og en dag fikk en ny teateranmelder, ville jeg hilst ham med denne velkomsttalen: Du skal bestrebe deg på å skrive dagsjournalistikk og uten spor av tanke på evigheten berette om "noe som hendte igår". Vær like stor egosentriker som de på scenen, ellers bidrar du til å minske avisens opplagstall. Og forøvrig? -er jeg likeglad med dine åndelige utgangspunkter, såfremt du klarer å forsvare dem på en underholdende måte! Akkurat som skuespilleren må du være en entertainer. Glem aldri at du har et skriveyrke som blant samtlige pennegjerninger har lettest for å ende som verdens kjedeligste lektyre. Belær ikke noen skuespiller! For det første evner du det ikke. For det annet er det slett underholdning, og du fortjener teatrets forakt. Dessuten skal du vite at jeg sparker deg nedover alle avistrappene hvis du får ry for å skrive objektivt. Den slags ry er alltid basert på en umulighet, og det vil igjen si: Du er uleselig, og dermed ikke brukbar for oss andre i redaksjonen. Dixi! Her ender din sjefredaktørs velkomsttale.


Efter en forestilling for 80 tilskuere på et avantgardeteater skrives det 3 millioner ord i avisene. Efter en forestilling for 3 millioner tilskuere på et TV-teater, skrives det 80 ord. Av dette slutter jeg ...


onsdag 6. mai 2009

Dagens fangst


Fire bøker til den nette sum av seksti(!) kroner - samtlige funnet på Fretex, samtlige verdt sin vekt i gull tør jeg love.

"Therese - en kjærlighetshistorie fra virkeligheten". Kjell Arild Pollestads rørende biografi om en av katolisismens største helgener i moderne tid.

"Tilfeldighetens røtter" av Arthur Koestler: En nyorientering i livssyn og verdensanskuelse, konfrontasjon mellom to vidt forskjellige forskningsgrener - parapsykologi og moderne atomfysikk - og koinsidenser, såkalte "tilfeldige" sammentreff. Oversatt av André Bjerke.

"Enhet og annethet". Egil A. Wyller tar utgangspunkt i de klassiske tenkere Platon, Cusanus og Kant/Fichte, og reflekterer så deres tankeansats inn i vår egen tid. Første del gir en historisk innføring i tematikken, annen del gir en systematisk prinsipplære i tilknytning til de dialektiske prinsipper enhet og annethet, og i tredje del søkes prinsippene eksistensielt anvendt på temaene "Gud", "verden" og "menneskesjelen".

Med boken "Reisegleder - streiftog i land og sinn", forfattet av vår tidligere åndshøvding Hallvard Rieber-Mohn, ønsker den forhenværende pater å gå "under overflaten" i de landene vi besøker. Hvordan er "egentlig" italienere, engelskmenn, jøder, irer, spanjoler og franskmenn? Hvorfor opplever vi dem som vi gjør? Personlig, muntert og med en penn skarpere enn de fleste, gir Rieber-Mohn svarene gjennom ulike sammenhenger - viten og inntrykk, historie, kultur, litteratur, kunst, sinnelag, atmosfære, språk - og først og sist: Mentalitet.