fredag 19. juni 2009

Dagens fangst


Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor.
Doris Lessing - Sommeren før mørket.

Om Lessing aner jeg ingenting, det er simpelthen bare et navn som dukker opp her og der på diverse blogger. Nå skal jeg gjøre min borgerplikt, lese henne.
Sandemose, derimot, vet jeg er en artig kar.

søndag 14. juni 2009

Hvorfor riksmål? Her kommer 10 gode argumenter:


Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.


1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.

2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.

3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.

4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.

5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.

6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.

7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.

8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.

9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.

10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.

lørdag 13. juni 2009

Leserapport sånn omtrent midt i året


Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

mandag 8. juni 2009

Man svarer seg selv.


Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!