torsdag 30. juli 2009

Lister - første del.


For de mange solbrente og dorske sjeler i vårt ganske land er kanskje sommerferien 2009 allerede en saga blott. Noen har alt returnert til den krevende arbeidsbenken eller installert seg bak den akk så utmattende kontorpulten; andre dyrker febrilsk de siste timer av frihet. For mitt eget privilegerte vedkommende er det enda noen uker med rest og rekreasjon igjen. Heldigvis får man si, - det er godt å ha tid til familien og gjøre alt eller ingenting akkurat som det måtte passe seg (meg). Og de siste late dager skal nytes til det fulle, slik seg hør og bør.
Men før lediggangsstøvet børstes av en forsoffen sommerkropp og man atter tar fatt på de ymse beskjeftigelser der bringer brød og vin på bordet, kan en jo saktens begynne å varme opp med litt bloggstoff av den lettere sorten. Idealvekt: Som en middels agurk.
Og før du rekker å stille spørsmålet: Ønsker jeg å få tiden til å gå raskere? Om jeg kjeder meg? Slettes ikke, det gjør bare kjedelige personer.

Nuja, tanken var i alle fall å presentere noen lister (ja, også jeg er et listemenneske) over mine all time favourites, - personlige listetopper for bøker, musikk og film uten de helt store og dype begrunnelsene. Skjønt, all time favourites er et høyst flytende begrep.
Men altså, intet mer, intet mindre - bare herrrlige agurker! Så derfor, forvent ikke for meget; videre analytiske evner rår jeg dessverre ikke over, og noen ekspert på de ovennevnte felter er jeg lang ifra. Dette får bli så trivielt og subjektivt som det så gjerne har en tendens til å bli her på bloggen. ”Oppgaven” kan dessuten synes komplett umulig; det er nytteløst å rettferdiggjøre slike lister, selv overfor seg selv. For hvordan i all verden går man frem i sorteringsarbeidet? Rangerer man for eksempel komedier etter filmene man ler mest av (”Cannibal – The Musical”, ”Airplane!” og ”Bottom”) eller de som er ”best” (”Annie Hall” og ”Monty Python-filmene”)? Og så videre. Som man skjønner, umulig.
Og jeg synes man bør begrense titlene, en liste med 100 personlige bokfavoritter blir fort både meningsløst og for omfattende. Jeg skal prøve å holde meg til ti.
Til all lykke er slike lister uten den helt store betydningen. Kall det gjerne navlebeskuende identitetsflagging. Her i gården flagger vi hver dag.

Innen de ulike genre dyrkes opptil flere husguder, så dette prosjektets fasit må simpelthen bli til etter tombolaprinsippet – hvor man med trålende fingre søker rundt i erindringens trommelmørke etter først å ha (gråtende) eliminert noen godbiter. Kan hende det hele foregår i blinde, halvt i underbevisstheten eller kanskje står alt skrevet i stjernene og er et ukunstlet ledd i naturens skjønne orden? Hva pokker vet jeg?
Listene vil nok bli preget av eleverte barndomsminner, men også nyere fordøyde filmer, bøker og musikkstykker vil være med å kjempe om medaljene. Det blir høyt og lavt, smalt og bredt, godt og dårlig – objektivt sett. Til syvende og sist handler dette om de impulser jeg har mottatt og som har beveget meg, forandret meg eller som enkelt og greit klarer å underholde gang på gang; det personlig tidløse kunne man kanskje kalle det. Og jeg vil tro at variasjon er en fellesnevner for samtlige kategorier, monokultur er en lei sak.
Slike lister vil i mitt tilfelle uansett bestandig være bevegelige, evig i rotasjon – ”flytende over i hverandre som ringbølgene på en rolig vannflate i regnvær”, som den godeste Arnulf Øverland ville ha uttrykt det.
Spør du meg i morgen, ville svarene ganske sikkert blitt noe annerledes. Men vi lever da alle i nuet, så vær så god – her er min liste, og vi starter med min topp 10fra litteraturens verden i vilkårlig rekkefølge:


Marquis De Sade: Filosofi på kammerset (1795)
”Det som gjelder er ikke å forstå mennesket, men å knulle det”. Ja, slik kan det også sies. Boken som utkom i 1795, var lenge forbudt lesning i Frankrike. Ja, inntil ganske nylig faktisk (1958).
Selve handlingsforløpet er grei skuring: En femten år gammel jomfru sperres inne i et budoar (her oversatt til kammerset) hvor voldsomme orgier venter henne, og en skolering i de mest tenkelige og utenkelige seksuelle perversjoner finner sted. Til slutt legitimeres det for drap for egen nytelses skyld, - alt mens hovedpersonen langer ut mot samfunnet, ekteskapet, historien og Gud – et slags opprør mot religion og moral.
De Sade har ikke bare gitt navnet til sadismen, han var også en betydelig filosof, fritenker og forfatter, omstridt ja vel, men med en voldsom og viktig innflytelse på både Freud, Nietzsche, surrealistbevegelsen og en rekke forfattere, dramatikere og andre kunstnere. Dette er en bok som mange leser og tolker svært bokstavelig, og det er synd. For boken er også meget humoristisk i sin overdrevne satire og brutale samfunnskritikk. Saken er vel om man har mage for slikt, for det er sterk kost som serveres. Og nei, man er nødvendigvis ikke enig med alt man liker å lese.
En viktig, men særdeles omstridt bok. Topp 10 sier jeg.


Odd Eidem: Sett fra Sirius (1963)
Ber du meg ramse opp mine topp ti favorittforfattere, nålevende som for lengst døde, ville jeg garantert nevne Odd Eidem. Topp tre? Eidems navn ligger igjen på min tunge.


Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita (fullført i 1940-41, utgitt i sin helhet i 1973)
Dette er obligatorisk lesning. Og det er fullt forståelig. Hvis ikke dette kan kalles et mesterverk, vet sannelig min hatt ikke jeg. Noen hevder at denne boken, som vel legger seg i den fantastiske realismens tradisjon, er en slags videreføring av Faust og Bibelen, - snedig og intelligent omskrevet med et skjelmsk, diabolsk flir. For i dette storslåtte, magiske og satiriske eventyret bryter helvete bokstavelig talt ut. Referansene er for mange til å nevne. Kritikken av datidens styresett (Stalin) og byråkratiet er både godt gjemt og tydelig fremtredende, og romanen omhandler tro, tvil, filosofiske, moralske, etiske og teologiske problemstillinger og andre åndelige dimensjoner. Det er galskap og genialitet, og djevelsk moro. Liker du ikke denne boken, kan du jo bare prøve å brenne den …


Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1998)
Fire fortellinger spent over et stort tidsperspektiv, hvor kompassnålen dreier mot felles skjebner, underfundige paralleller og tilfeldighetenes spill, er hva Fosnes Hansen byr på i denne episke og storslagne romanen. ”Beretninger om beskyttelse” er blitt sammenlignet med Hamsun og Blixens beste verker, men den er også blitt kalt pompøs, selvhøytydelig og jålete, hvor ”det gammelmodige riksmålsspråket hindrer romanfigurene i å utvikle seg” (?). Dette er naturligvis tøv fra ende til annen. Fosnes Hansen mestrer Ordet bedre enn de fleste, og en stødigere historieforteller her på bjerget må du lete lenge og lengre enn langt etter. Ved siden av Saabye Christensens "Halvbroren" er dette noe av det fremste innen nyere norsk romankunst. En komplett roman.


Comte de Lautréamont: Maldorors sanger (1869)
Om ikke den snodigste boken jeg noensinne har lest, så er iallfall ”Maldorors sanger” én av dem. Ikke rart André Breton og surrealistene trykket Lautreamont til sitt bryst (hvor ofte leser man om en symaskin og en paraply på disseksjonsbordet for eksempel?).
Boken er et slags stort prosadikt, bestående av seks ”sanger” med seksti strofer. Hovedpersonen, Maldoror, er selve Ondskapen personifisert i den typiske romantiske helt. Han er ”mørk, slank, ensom, demonisk, innhyllet i en lang, svart kappe, vi møter ham gjerne ved havet eller på klippene, til fots eller i strak galopp så kappen og håret flagrer”. Men Maldoror, (som er en satanisk opprører, i opposisjon til menneskene og vår Skaper, ja han trekker faktisk Gud ned på jorden i en høyst besynderlig slåsskamp) opptrer også i en myriade av skikkelser - stadig skiftende, meget overraskende, høyst underholdende – og ofte forvirrende for leser. Og det stopper ikke der – for denne boken brøt med de fleste av datidens konvensjoner hva angår stil og komponering. Her er poetiske virkemidler fra oldtiden og senromantikken, prosavers og frie vers, hyppige gjentagelser, rike beskrivelser og de merkeligste sammenligner, høystemte hymner, bitende sarkasmer, allusjoner til samtidens og antikkens litteratur, gotiske referanser og surrealistiske landskaper og skikkelser. Etter sigende var Lautréamonts (eller Isidore Lucien Ducasse, som han egentlig het) litterære forbilder: Bibelen, Homer, Dante, Shakespeare, Wagner, Goethe, Sade, Scott, Poe, Musset, Baudelaire, Byron, Eugène Sue og Horace Walpole. Mest av alt er boken gjennomgående sort i sin ironiske og sarkastiske stil. Jeg har lest den fire-fem ganger, opplevelsen er hver gang ekstatisk, ja nærmest magisk, men jeg klarer fremdeles ikke få tak på den. Kanskje er det et godt tegn?


Philippe Claudel: Brodecks rapport (2007)
Så langt, årets store leseropplevelse. Min rapport om dette kunststykket kan leses her.


Kjell Arild Pollestad: Veien til Rom – Hvordan jeg ble katolikk (1990)
Dette er kanskje ikke hans beste bok, personlig setter jeg langt større pris på hans litterære dagbøker, men ”Veien til Rom” har betydd mye for meg, en slags vekker sammen med hans ”Pater Hilarion”. Dette er altså en selvbiografisk tekst, en ærlig beretning om hvordan protestanten fra Jæren - via barndommen, den rotløse ungdomstiden og gjennom sin religiøse likegyldighet - finner Gud i Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. En, jeg vil nesten si i overkant ærlig, Pater Pollestad øser rikelig fra sine oppvekstminner, og strør om seg med personlige betraktninger, små anekdoter og er som alltid vittig og alvorlig – og selvfølgelig alltid underholdende. Og for de tvilende, boken er ikke spesielt forkynnende. Dette er rett og slett en lettlest bok man blir i godt humør av, skrevet for hele menigheten.


Michel Houellebecq: Muligheten av en øy (2005)
Elsket og hatet som få andre nålevende forfattere. En vulgær, spottende, provokativ, utfordrende, rasistisk misogyn, - bør man i det hele tatt lese noe av en mann med slike merkelapper/advarsler på? Ja, helt klart. I hvert fall i Houellebecqs tilfelle. For den nihilistiske Houellebecq i narrens uniform er uhyre presis i sine beskrivelser av dagens samfunn, et samfunn og en moral i fullstendig oppløsning (iallfall sett med forfatterens evige pessimistøyne). Og det er kanskje derfor mange provoseres, og kritikken og de hånlige adjektiver rammer ham som en dartskive på en engelsk pub – han parodierer først og fremst den vestlige middelklassen: Vår griskhet, vår forfengelighet og frykt for aldring, vår overfladiske tilværelse, vår higen etter karrièreklatring og makt, kjærlighet som ren forbruksvare og uforpliktende sex, samt vår nesten latterlige hjelpeløshet i det vakuumet som tilsynelatende oppstår i kjølvannet av vår søken etter en identitet. Dette er evige temaer i hans øvrige romaner. Så også i hans aller beste – "Muligheten av en øy".
Stikkordene her: Kjærlighet, kloning, fysisk forfall, evig liv, tap av menneskelighet og de naturlige følelser, vitenskap fremfor tro, sekter og endetid. Dessverre, tror jeg, er boken meget aktuell. Menneskenes trang til stadig å strekke grensene innen det etiske og moralske blir kanskje jordens undergang. Jeg håper bare ikke Houellebecq får rett i sine pessimistiske antagelser i denne glimrende boken. Nydelig, sår, ekkel, frastøtende og engasjerende; Houellebecq er dyktig i sine skildringer, og fremfor alt - boken er skremmende aktuell.


Dietrich Schwanitz: Dannelse (1999)
En murstein av en bok om dannelse. Uinteressant og søvndyssende sier De? Aldeles ikke.
Fra omtalen på bokomslaget: ”Første del behandler den kulturelle basiskunnskapen. Europas historie presenteres som en stor fortelling, deretter formidles høydepunktene innen vestlig litteratur-, kunst-, musikk-, filosofi- og vitenskapshistorie. I annen del ledes leseren gjennom språkets, bøkenes og skriftens verden, og man stiller spørsmålene: Hva er intelligens, kreativitet og refleksiv viten? Hvordan bidrar den kulturelle kunnskapen til vår selvforståelse? Og tredje del inneholder oversiktlige tidstavler, en kommentert katalog over bøker som har forandret verden, og forfatterens egne anbefalinger for videre lesning”.
I korte trekk, - dette handler om evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige, og hvorfor dette bør gjøres i visse tilfeller. Hva er kjernen i europeisk kultur, og hva må man kunne for å være et dannet menneske i en europeisk kontekst. Schwanitz er en streng, men dyktig pedagog. Boken gir leseren en grundig innføring om hva dannelse er, og hvorfor vi trenger det. Jeg har sagt det før, og gjentar meg gjerne: Dannelse bør være skolepensum.


Michel de Montaigne. Essays – Annen bok (1580)
Montaigne - essayets, eller skissens/forsøkets opphavsmann - har skrevet noe som må være noe av det ypperste jeg noensinne har lest. Man har iq, og man har det langt sjeldnere som kalles visdom. Boken forteller: ”Dette er en øvelse i selvrefleksjon”, og maken til reflektert herremann er det vel knapt mulig å oppdrive.
”Michel de Montaigne (1533-1592) var utdannet jurist og innehadde en dommerstilling ved Parlamentet i Bordeaux. I 1570 trakk han seg tilbake til sitt slott Montaigne i Périgord, der han søkte å leve sorgfritt og uberørt av tidens heftige religiøse og politiske strider, i flittig studium av oldtidens filosofer. Han hadde sitt ly i tårnet, hvor han innrettet et stort bibliotek. Der leste han de kjære bøker, tenkte, nøt sin ro og gleden over å være et fornuftig menneske, og der lot han pennen fly over papiret eftersom tankene og bildene fór gjennom hans hode. Således oppstod samlingen Les Essais: en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker”.
En selvskreven del av Vestens litterære kanon – nok anbefalinger kan ikke gis.



Og vinen på bildet? For god litteratur hører naturligvis sammen med noen glass rødvin. For eksempel en Château Leret Monpezat 2005. Skål!

PS – urteplanten i vinduskarmen, nummer tre fra venstre, ja visst, det er deilig basilikum (Ocimum basilicum), - den er slettes ikke forsømt. Den er iallfall ikke lenger så molefunken og slapp som den var da den ble foreviget av en viss tomsing med et hendig kamera for hånden, - et bilde som forøvrig ble tatt like etter at vi kom tilbake fra ferie. Og det, mine damer og herrer, forklarer naturligvis den saken.


Neste gang - musikk.

fredag 17. juli 2009

Om å spise seg selv opp


Han skar kjøttstykket opp i tynne skiver og la alt, bortsett fra hundre gram, i fryseren. Disse hundre grammene; tre lekre skiver, la han i marinade av rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep. Der skulle de ligge og trekke noen timer. Det var ennå en stund til middag.
Logikken i det å spise seg selv opp burde være apriorisk og fullt ut akseptabel om man konsekvent fulgte den naturloven som hevdet at entropi - oppløsning - var den tendensen som preget vårt univers fra det minste atom til den mest kompliserte skapning. Entropi skjedde på alle plan. Den prosess som tilsynelatende skapte større strukturer og orden ved å sette sammen på en usannsynlig komplisert måte, via atomer og molekyler, aminosyrer og proteiner et levende vesen; eksempelvis et menneske, var i virkeligheten relativ og fullstendig misvisende. Den energimengde som ble tappet fra omgivelsene i en slik prosess, var større enn den energien produktet representerte når det framsto som skapt. Slik ble universet stadig tappet for energi; kjølt ned. Slik fløt stadig alt fra hverandre i en langsom og usynlig kjede av hendelser. Alt som ble bygget opp, skjedde som et resultat av en enda mer omfattende nedrivningsprosess.
Entropi.
Den fantes ikke noe begrep hentet fra hverken fysikk eller filosofi som Tremor Harding avskydde mer enn begrepet entropi. Her lå århundrers vitenskapspessimisme og murret, her lå alt som fantes av kulturelt og erkjennelsesmessig svartsyn lagret, her lå unnskyldninger for politikernes fadeser og krigsmenns misforståtte helteglorie. Begrepet rommet all gravalvorlig bakstrevervirksomhet.
Entropisk sett var altså Tremors forsett forklarlig. Men Tremor visste bedre. Entropien var bare en skygge, en kuliss som stengte for det virkelige landskapet. I dette landskapet trengte ikke fuglene vinger for å fly eller nebb for å synge.
På veggen, under hologrammet kalt "Nostradamus' øye", skrev han med tusj: "Lov: En optimistisk bevissthet er entropiens motbevis. Derfor er latterens usynlige bånd sterkere enn alle andre krefter."
Smertene var slett ikke så plagsomme som han hadde fryktet at de ville bli. Han hadde ingen vansker med å bevege seg rundt i rommet. Men han holdt seg mest mulig i ro for ikke å hemme eller vanskliggjøre groing og rask restitusjon. Forberedelsene til middag lot seg for det meste gjøre fra benken der han halvveis lå, halvveis satt.
Han sprettet en flaske Chateau Haut Marbuzet til lufting.




Gert Nygårdshaugs roman "Nullpluss" fra 1986 (en utvidet utgave, Nullpluss pluss, ble utgitt på 2000-tallet) var min inngangsportal til denne kunnskapsrike og dyktige skjønnlitterære forfatters eventyrverden. Jeg husker jeg leste en anmeldelse av denne boken, og det var nok det makabre tema som fanget min interesse: Tremor Harding, laserforskeren som er lei av livet og ønsker å utfordre de evige naturlover ved å installere seg i en bunker for å spise seg selv opp - et slags selvstudium og ukeslangt herregårdsmåltid. Midt i blinken!, - tenkte jeg da.
Boken er lettlest, underholdende og den forener filosofi, metafysikk og humor i sømløse, vakre broderier med ornamenter parfymert etter spenningsbokens prinsipper. Ja, ustyrtelig morsom er den, uten og miste sin subtile tyngde, og fortellerstemmen -såvel som det kuriøse rollegalleriet, fanger leseren fra første øyeblikk.
Siden har dette blitt Nygårdshaugs varemerke som har gjort ham til en av landets mest populære nålevende forfattere: En blanding eventyr og fakta, (nesten som en blanding av gode gamle Donald/Onkel Skrue-historier og Indiana Jones) rørt sammen i en krim/humorgryte og servert på gullfat. Og mange fine bøker har det blitt: Prost Gotvins geometri, Afrodites basseng og serien med gourmetdetektiven Fredric Drum. Men "Nullpluss" vil nok for meg alltid være den spesielle og kjære Nygårdshaug-boken.

mandag 13. juli 2009

Samtale mellom tre gående


Det var menn som bare gikk gikk gikk. De var høye, de var skjeggete, de hadde luer av skinn og lange regnfrakker, de kalte seg Abel, Babel og Cabel, og mens de gikk snakket de med hverandre. De gikk og så seg om og så på det som viste seg, og de snakket om det og om annet som hadde vist seg tidligere. Når en av dem snakket tiet de to andre og hørte etter eller så seg om og hørte på noe annet, og når den ene hadde snakket til ende, snakket den andre og så den tredje, og de to andre hørte etter eller tenkte på annet. De gikk i solide sko, men uten pakning, hadde med seg bare det som lå i lommene på klærne, slikt som kunne tas frem i en håndvending, vises og legges tilbake. Da de lignet hverandre ble de tatt for brødre av de forbispaserende, men de var ikke brødre, var bare menn som gikk gikk, etter at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre, Abel og Babel, og så Abel og Babel Cabel. Abel og Babel hadde truffet hverandre på broen, Babel, som kom i møte med Abel, hadde vendt om og sluttet seg til Abel, og i parken hadde Cabel støtt på dem og hadde sluttet seg til dem, og siden gikk gikk gikk de avsted ved siden av hverandre.

Slik er innledningen på "Samtale mellom tre gående" av Peter Weiss, utgitt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1965. Er det noen der ute som har lest denne boken, eventuelt andre bøker av Weiss og har noen synspunkter? Selv hadde jeg helt fra starten av svært blandede følelser - er dette festlig?, slitsomt?, intetsigende? orker jeg lese mer? osv. Det siste kan jeg forsåvidt besvare enkelt: Nei. Jeg kom bare til side 15 (synes den startet nokså interessant og morsomt - smått naivt og/eller surrealistisk). Men kanskje var det bare meg som ikke var helt klar for boken. Forfatteren og hans øvrige forfatterskap kjenner jeg ikke til, så mitt spørsmål lyder: Er dette noe å bruke tid på? (Boken er kun på 62 sider).
Forøvrig holder jeg fremdeles på med Montaignes "Essays" - Annen bok. Den skal jeg definitivt lese fra perm til perm - absolutt fantastisk, er den.

tirsdag 7. juli 2009

Utdrag fra Allen-papirene


Det følgende er utdrag fra Woody Allens hittil hemmelige dagbok som vil bli offentliggjort posthumt eller etter hans død, beroende på hva som kommer først.


Idé til en novelle: En mann våkner og oppdager at papegøyen hans er blitt utnevnt til landbruksminister. Han blir overveldet av misunnelse og skyter seg, men uheldigvis er geværet av den typen hvor det spretter ut et lite flagg med ordet "Pang". Flagget stikker ut øyet på ham, men han lever - en mann hjemsøkt av prøvelser som for første gang kan nyte livets enkle gleder, så som å dyrke jorda eller å sitte på en badering.
Tanke: Hvorfor dreper mennesket? Det dreper for å få mat. Og ikke bare mat: Ofte må man ha noe å drikke til.


Igjen har jeg forsøkt å begå selvmord - denne gangen ved å fukte nesen og stikke den ned i en lampeholder. Uheldigvis var ledningen for kort, så jeg oppnådde bare å kortslutte kjøleskapet. Besatt av dødstanker sitter jeg fremdeles og ruger. Jeg lurer stadig på om det er noe liv etter dette, og om de i så fall er i stand til å veksle en hundrelapp.


Jeg traff min bror i dag ved en begravelse. Vi hadde ikke sett hverandre på femten år, men sin vane tro trakk han en fotballblære opp av lomma og begynte å daske meg i hodet med den. Med tiden har jeg lært å forstå ham bedre. Jeg har endelig innsett at hans bemerkning om at jeg er "et ekkelt kryp som bare er til for å utslettes" ble sagt mer av medlidenhet enn av raseri. La oss si det som det er: han var alltid mye gløggere enn jeg - morsommere, mer beleven, mer velutdannet. Hvorfor han fremdeles står i en pølsebod er en gåte.


I dag så jeg en rødgyllen solnedgang og tenkte: hvor ubetydelig jeg er! Det tenkte jeg riktignok i går også, og da regnet det. Jeg var nedsyltet i selvforakt og overveide selvmord igjen - denne gangen ved å inhalere i nærvær av en forsikringsagent.


Idé til en novelle: En flokk bevere okkuperer Carnegie Hall og framfører Wozzeck. (Sterkt tema. Hvordan skulle det struktureres?)


I går kveld brente jeg alle mine skuespill og dikt. Da jeg brente mitt mesterverk Mørk Pingvin, tok værelset ironisk nok fyr, og jeg er nå saksøkt av noen herrer ved navn Pinchunk og Schlosser. Kierkegaard hadde rett.

lørdag 4. juli 2009

Querelle


Handlingen i denne boka må drives fortere framover. Det er viktig å skrape kjøttet av fortellingen slik at bare skjelettet står igjen. Å notere ned faktiske hendelser er likevel ikke tilstrekkelig. Her er noen forklaringer: Om man blir forbauset (vi sier forbauset heller enn beveget eller indignert, for bedre å vise at denne romanen skal være klargjørende) over den sorg Querelle følte da han leste om arrestasjonen, som han selv hadde provosert fram kvelden i forveien, da må man se nærmere på hans utvikling i dette eventyret. Han dreper for å stjele. Når mordet er utført, blir ikke tyveriet rettferdiggjort - man blir heller fristet til å foreslå at mordet blir rettferdiggjort av tyveriet - men helliggjort. Det viser at tilfeldighetene har latt Querelle få kjenne den moralske styrken i et tyveri som er pyntet på og opphevet av en annen forbrytelse. Hvis selve tyveriet, når det er pyntet og herliggjort i blod, mister sin åpenbare betydning i den grad at det blir fullstendig begravd under mordets prakt - skjønt det går ikke helt under, men fortsetter å forderve drapets rene handling med sitt kvalmende åndedrag - forsterker det den kriminelles vilje når offeret er hans venn.
Den risikoen han løper (hodet hans står på spill) ville allerede være nok til at det etablerte seg en følelse av eiendomsrett i ham som svært få argumenter kunne stå seg imot. Men vennskapet som knytter ham til offeret - og som gjør dette til en forlengelse av morderens personlighet - får en underlig effekt som vi vil prøve å beskrive slik: Jeg har nettopp kastet meg ut i et eventyr der en del av meg er engasjert (min hengivenhet for offeret). Jeg vet hvordan jeg skal lage en slags pakt (ikke-formulert) med Djevelen, som jeg verken gir min sjel eller min arm, men noe som er like dyrebart: En venn. Denne vennens død helliggjør mitt tyveri. Det dreier seg ikke om noen formell seremoni (selv om tårer, sorg, død og blod, i den grad disse er gjenstander, gester eller materie, er mye sterkere grunner enn straffeloven), men om en virkelig magisk handling som gjør meg til den autentiske eieren av det objektet som en venn med vilje har blitt byttet inn mot. Med vilje fordi mitt offer, i den grad det var en venn, var (det viser min sorg) et løvverk mer eller mindre ytterst på mine grener, og forsynt med min sevje.

Querelle - Jean Genet (1947)

torsdag 2. juli 2009

Brodecks rapport


Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.


«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»


Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antagelig rundt den annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk (eller utpreget tungrodd) , med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende ordonanist. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»


Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov. Det endelige resultat viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er likevel langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.

onsdag 1. juli 2009

Om bøker - Montaigne


Jeg skulle nok gjerne hatt et mer inngående kjennskap til tingene, men ikke til den pris som er satt på den. For jeg har til hensikt å tilbringe resten av mitt liv i ro og mak og ikke slite meg ut. Jeg vil ikke bry min hjerne med noe, ikke engang for å tilegne meg viten, hvor verdifullt dette enn er. Alt jeg søker i bøkene er gleden over et anstendig tidsfordriv; og hvis jeg driver studier, er det bare for å søke den viten som gir meg kunnskap om meg selv, og som lærer meg hvordan jeg best skal leve og dø: Det er det mål som min svettende hest bør føre meg frem til.

Støter jeg på noe vanskelig under lesningen, blir jeg ikke sittende og bite negler av den grunn, men lar det bare ligge etter å ha gått til angrep en gang eller to. Hvis jeg fordypet meg i det, ville jeg forspille både tid og krefter, for mitt sinn arbeider spontant. Det jeg ikke ser i første omgang, ser jeg enda dårligere når jeg biter meg fast i det. Alt jeg gjør, må være lystbetonet; for sterk utholdenhet og anspenthet svekker min dømmekraft og gjør den tung og trett. Mitt blikk blir forvirret og uskarpt; jeg må vende det bort og bare rykkevis rette det mot problemet, akkurat som det anbefales, når vi skal bedømme løden i skarlagenfarget tøy, å la øynene fare over det fra ulike vinkler og gjenta dette med korte mellomrom.
Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen, men jeg hengir meg bare til den i stunder hvor leden over å ikke gjøre noe begynner å gripe meg. Jeg fester meg sjelden ved nye bøker, fordi de gamle forekommer meg mer kraftfulle og innholdsrike; og heller ikke ved de greske fordi mine skoleguttkunnskaper i språket ikke gir dømmekraften noen mulighet til å utføre sitt arbeid.


Michel de Montaigne