fredag 31. desember 2010

Godt nytt år!

De forskjellige skrivemåtene av godt nytt år (og god jul) varierer som vinterværet i Norge. Det heter hverken "God Jul" eller "ett godt nyttår" - ei heller Godt Nytt År.
Det er kun én måte som er korrekt: God jul og et godt nytt år.
Nyttår skrevet i ett ord dreier seg da om selve nyttårsaften og/eller nyttårdagen, og ett godt nytt år blir da bare det ene året.
Vi ønsker nok å være litt rausere enn som så når vi ønsker våre medmennesker alt godt - og da gjerne for hele det kommende år, og ikke minst de følgende.

tirsdag 21. desember 2010

Fredelig jul.



Hvis denne julen ikke er som den pleide å være, så husk at all glede fra fortiden kan bli en del av øyeblikket. Den lykke du engang har følt, er din for alltid.
Ha tro på julens magi: En klem fra et barn, et stille snøfall, fremmede som hilser på gaten, uventet vennlighet. Gjem dette i hjertet året igjennom.
Ha en god og fredelig jul.

fredag 10. desember 2010

Filosofi?


Hvad var filosofi egentlig for noget? ... Filosofien vilde begripe tilværelsen ... Jamen kunde den begribelse gjøre mig lykkeligere? ...
Hvad vilde det egentlig si: at begribe tilværelsen? ...
Hvad vilde det si at begribe det bordet her - jeg greb i bordpladen og rysted i den - hvad fan'en vilde det si! - Jeg kunde da ikke begribe andet end tanker! ...


Hans Jæger: Fra Kristiania-Bohêmen (1885)

tirsdag 7. desember 2010

TV og IQ


Det er ingen statsbevoktet hemmelighet at Mensanere fortærer uhorvelig mengder pizza og ser The Simpsons i sosiale sammenkomster for de spesielt innvidde ved "det runde bord". En gruppe som har som hensikt "å skape et intellektuelt og sosialt stimulerende miljø for sine medlemmer" samt det noe mer høythengende og noble formål: "fremme menneskelig intelligens til fordel for menneskeheten" - gjør naturligvis også helt andre ting enn å se tegnefilm.
Så før noen rekker å påklistre den generaliserende merkelappen ”Nerd”, skal det nevnes at i regi av Mensa holdes foredrag, kurs og debatter, det arrangeres quiz- og spilleaftener samt hytteturer og kino- og teaterkvelder. (HA-HA! - Nelson Muntz-latter).
Mensa International har sågar nettbaserte SIG-grupper (Special Interest Group) som omfatter alle tenkelige og utenkelige temaer, og som utvilsomt stimulerer de små grå.
Men en ufravikelig fellesnevner, ser man bort fra den evidentlige IQ, har kanskje vært TV-showet The Simpsons med sitt enorme nedslagsfelt - intelligent underholdning eller ei (jo, dét er intelligent fjernsynsunderholdning).
For et par år siden laget formannen i Mensa International, Jim Werdell, en høyst personlig rangering av TV-show han anser som "de mest intelligente", en liste som imidlertid ikke inkluderer den gule, dysfunksjonelle familien.
Den pensjonerte regjeringspolitikeren Werdell, som forøvrig er en Trekkie (en svoren Star Trek-fan), velger seg først og fremst Law & Order: SVU, Stargate SG-1, NCIS og Numb3rs som de TV-show han må få med seg.
Men på hans topp 10-liste over ”intelligent fjernsyn” - hvilket etter hans kriterier bør "omhandle dagsaktuelle temaer hvor karakteren og dialogen er vesentlig mer intelligent enn det jevne sit-com/TV-show" - bedyrer han at hvis historien eller selve plotet er en rykende klisjé, får det ingen nevneverdig kvalitetsmessig konsekvens, underforstått betydningen skarpsindig fjernsyn.
På den urangerte listen finnes en og annen selvfølgelighet, en og annen kuriositet, men altså ikke The Simpsons. Eller Monty Python, Mythbusters, Yes Minister, Dick Cavett, The Prisoner eller The Twilight Zone for den saks skyld ...
Hvem sa at TV er fordummende?

1. M*A*S*H
2. Cosmos (med den avdøde astronomen Carl Sagan)
3. CSI
4. House
5. West Wing
6. Boston Legal
7. All In The Family
8. Frasier
9. Mad About You
10. Jeopardy

Og for ordens skyld: Kravet for medlemskap i Mensa er IQ 131 med standardavvik 15. Standardavvik refererer til en normalfordelingskurve, en statistisk egenskap ved en fordeling - et steg som tilsvarer et standardavvik på en normalfordelingskurve tilsvarer 15 steg på IQ-skalaen. Det opereres riktignok med flere IQ-skalaer med forskjellige standardavvik, men samtlige har IQ 100 som normal. Fordelingen av IQ-tall er definert til å følge en normalfordelingskurve hvor standardavviket beskriver hvor omfangsrik eller vid den er.
Større standardavvik = større spredning i målingene.
Vet man imidlertid hvilket standardavvik som er lagt til grunn for et IQ-tall, kan de enkelt regnes om til hverandre, da samme standardavvik som nevnt ikke brukes for alle IQ-skalaer.
Ca 50 % av målingene er over snittet, men kun 0,1 % er over snittet + tre standardavvik. Mensa Norge benytter testen FRT med SD15, som sammen med SD16 og SD24 betraktes som de vanligste. Får man målt sin IQ til 130 (SD15) er det to standardavvik over snittet (som er 2,3 % av målingene), akkurat det samme som IQ 148 (SD24) eller IQ 132 (SD16). Mensas opptakskrav tilsier at man må ligge noe over to standardavvik over snittet, altså 131 (SD15) eller høyere.

mandag 6. desember 2010

Stalker


Filmen "Stalker" lar seg best karakterisere som en pilegrimsferd, en form for søken etter viten, i en abstrakt og episk handling lagt til en liten by i Russland i nærheten av det vi etterhvert får vite kalles eller omtales som Sonen.
Her lar temaer som religion, kunst, musikk, tro/tvil og vitenskap seg blande med et særdeles estetisk billedspråk som treffer intuitivt og åpner dører til rom hvor de eksistensielle spørsmål ligger bevart.

Andrej Arsenyevich Tarkovskij (1932-1986) er kanskje den mest innflytelsesrike filmskaper Russland noensinne har fostret (Sergei M. Eisenstein må være den eneste reelle utfordrer), og han har vist seg å være en regissør av et kaliber man enten elsker eller hater. Signifikative trekk ved hans filmer er den poetiske rammen på det pittoreske og levende lerretet, spekket med religiøse, metafysiske og filosofiske referanser. Rent tematisk tenderer hans filmer ofte mot lengsel til barndommen/fortiden, drømmer, tro og refleksjon, hvor tilbakevendende fremstillinger i billedpoesien også inkluderer levitasjon og rennende vann (særlig innendørs regn).
Vi av den mer panegyriske arten vil hevde han ikke bare laget visuelt betagende kunst, men snarere skapte en enigmatisk opplevelse for sitt publikum å "jobbe" med. Men kunstens varmende stråler treffer dessverre - og naturligvis - ikke alle. Beskyldninger om manglende dramatisk struktur og/eller plot er slettes ikke uberettiget, men det er formodentlig i kombinasjon med de svært lange og dvelende sekvenser(samt temaenes kompleksitet) at resultatet fort kan beløpe seg til - for den rastløse sjel - en forvirrende og pretensiøs skildringsonani hvor det dypsindige forveksles med det tåkefulle og meningsløse.

En ting er i alle fall sikkert: Regissør krevde uhorvelig mye av sin seer. Som en apoteose over Tarkovskijs tidligere anliggender, stikker den merkverdige "Stalker" seg frem på flere måter, og kan gjerne oppsummeres som selve kronen på verket over en samling kinostykker hvor samtlige burde få lov til å besmykke seg med hodeplagg av den noble sorten.
Dette er imidlertid en film som blir så god eller dårlig man selv ønsker. Men stiller man med åpent sinn og tillater seg en reise til Sonen, kan det bli en skjellsettende opplevelse hvor grublende tanker og vidløftige assosiasjoner frigjøres. I så fall vil evigvarende, lystbetonte og hjemsøkende minner fra "Stalker" flyte i små livlige bekker og dyppe frydefullt i en kulp fremst i den frontale hjernelapp.

Løst basert på en novelle av brødrene Arkadi og Boris Strugatskij, som er for pionérer å regne innen moderne russisk science fiction, tok Tarkovskij utgangspunkt i de mer moralske aspektene ved historien. De "fantastiske elementene" som kjennetegner den opprinnelige beretningen, skar Tarkovskij enkelt og greit vekk. Dette er ikke en reise i det ytre rom, men snarere det indre. Og selv om den dypt religiøse Tarkovskij uttrykte sin fascinasjon både for UFO-er og det paranormale, var dette en genre regissør ikke nødvendigvis omfavnet hjertevarmt: "I vår verden, fri for det spirituelle, er religiøs kunst erstattet med science fiction ... det er en sublimering av det transcendentale".

Sonen er et avstengt område, strengt bevoktet av militære styrker. Det antydes at et meteorittnedslag har funnet sted, eller at Sonen muligens kan ha vært åsted for en UFO-landing. Mennesker som har trosset advarslene og saumfart den forbudte sfære for eventuelle svar, har aldri kommet tilbake.
Myten forteller at i sentrum av dette postapokalyptiske ingenmannsland man omtaler som Sonen, eksisterer et rom hvor de innerste drømmer eller de ubevisste ønsker går i oppfyllelse.
Vi blir så presentert for en såkalt Stalker hvis gebet innebærer å veilede mennesker inn og ut av dette nærmest hellige stedet - en profesjon like mye en velsignelse som et lodd i livet. Stalkerens datter er mutant, og det insinueres at hennes sykdom er som en direkte følge av farens stadige utflukter til Sonen. Dit skal han, på tross av hustruens protester, føre Forfatteren og Professoren. Begge fulle av moralske konflikter, og tilsynelatende parkert på en korsvei i livet. Som et kall skal Stalkeren tenne en gnist av håp i dem begge, på en ferd hvor selve reisen kanskje er målet, underforstått betydningen av det forlokkende rommet.

Ifølge Stalkeren er Sonen et gåtefullt og farlig sted; en slags levende ikke-materialisert sfære full av feller hvor, paradoksalt nok, kun de som er frarøvet alt håp levnes en sjanse til å overleve, og til syvende og sist få sine innerste ønsker innfridd. Dette er hans sanktuarium; en verden hvor naturkreftene angivelig har opphørt, hvor stillheten hersker, logikk utfordres og ens virkelighetsoppfatning sakte brytes ned – men, hvor konvergensen er total.
Sonen er kanskje en illusjon, muligens totalt betydningsløs i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet. Selv hevdet Tarkovskij at filmen er fri for allegorier, symbolikk og esoteriske budskap: "Sonen er en sone. Sonen er livet. En mann som forsøker å ta seg gjennom den vil enten lykkes eller mislykkes. Alt avhenger av egen selvrespekt og evnen til å skille mellom vesentlig og uvesentlig".

Filmen er stillferdig sjelegranskende, nærmest innadvendt i uttrykket, men allikevel langt fra avpersonalisert eller utilgjengelig. Som en konsekvens av Forfatterens og Professorens ukjente motiver for reisen, og ikke minst, mysteriet knyttet til det hemmelige rommets eksistens, følger intensiteten filmen på en lavmælt og subtil måte, og spenningen er fullt artikulert.
Gjennom drømmesekvenser, filosofiske og psykologiske vekslinger, sitater fra Det nye testamente, samt referanser til både Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, panteismen og det telekinetiske, åpnes sinn for mildt sagt besværlige temaer i dette mesterverk.

Mange anser filmen som pessimistisk – mennesker utadtil fortapte i et samfunn som mest av alt ser ut til å være rammet av en ulykke av kjernefysisk karakter, hvor Forfatteren og Professoren kan leses som desillusjonerte representanter for dette moderne samfunnet, og Stalkeren som en reddende Messias.
Selve Sonen er ikke særlig bedre. Den brutale ironien i å finne håp blant evig forurensning, søppel, skrot, brukte sprøyter og knust glass, er tungt påfallende. Med fantastisk kamera/foto, er det dunkle og dystopiske samfunn vidunderlig gjengitt i sepia, sort/hvitt og i farver. Tarkovskijs maniske tanker omkring det holistiske, inviterer seeren til å se gjennom prismet fra flere kanter. Håpet ligger der - i underbevisstheten, blant svarene, blant gåtene. Sonen visker vekk grensene mellom objekt og subjekt, fantasi og virkelighet, Sonen gir slipp på gravitasjonen og fordufter langt utover det sanselige. Tarkovskij uttalte følgende: "Det moralske vakuum som forgifter den moderne verden, bare kan overvinnes av menneskelig kjærlighet".

Tarkovskij aspirerte vel aldri til betegnelsen folkekjær. Hans visuelle epos av en nøtt, som kanskje best kan sammenlignes med Kubricks "2001", og forøvrig hans egen "Solyaris", byr ikke på eksplosjoner, spjåk, billig frieri eller "smart" dialog jagende en forløsning i kjent Hollywood-stil. I all sin unike prakt befinner den seg, rent filmatisk, kanskje et sted mellom Ingmar Bergman, Robert Bresson, Luis Buñuel, Carl Theodor Dreyer og Kenji Mizoguchi. Dette er kunstfilm i syntese med det "tenkende jeg", hvor det grunnleggende handler om å se den store sammenhengen i den lille detaljen og den lille detaljen i den store sammenhengen. Om det å være et ydmykt menneske underlagt lover i et kosmos vi kanhende ikke rår over, på søken etter det harmonisk helhetlige. "Stalker" kan lede til dypere erkjennelse og bli en åndelig berikelse. Andrej Tarkovskij beviser hvorfor og hvordan film er kunst.
Personlig må jeg innrømme at første gang jeg så filmen, var den en liten skuffelse. Men Stalker begynte snart å forfølge meg - jeg drømte om den, den tvang seg frem fra erindringen, insisterte på å bli sett igjen. Og igjen. Slik har det blitt. Stalker er en unik opplevelse, en slags erfaring. Gjerne transcendental.

Som en kuriositet med bismak kan nevnes at Stalker har fått stempel som profetisk. Etter sigende er filmens inspirasjon hentet fra Majak-ulykken i det tidligere Sovjetunionen. I 1957 eksploderte en tank med radioaktivt avfall og eksponerte 272 000 mennesker i 217 nærliggende byer og bygder for stråling, og kjempemessige arealer ble fullstendig lagt øde. I "Stalker" kastes riktignok de estetiske lys over nedlagte fabrikker, avfall, ruiner og generell menneskelig ødeleggelse, men kulissene er dessverre av autentisk art. Deler av filminnspillingen foregikk blant annet ved Pirita-elven nær Tallin, hvor et kjernekraftverk dumpet store mengder gift og la et samfunn i grus. ”Sneen” som faller om sommeren er unektelig visuelt betagende - dog med uhyggelige undertoner - og den skummende elven med det spøkelsesaktige skjæret, tjener også som en underbyggende faktor til filmens "dommedagsstemning". Men dette er da altså ikke effekter fra filmselskapets trylleeske. Det er simpelthen kjemisk avfall. Flere medlemmer av filmteamet fikk umiddelbart alvorlige allergiske reaksjoner som dessverre endte i kreftrelatert død, og Tarkovskij led samme skjebne noen år senere. Ringen ble sluttet få år etter premiéren, da Tsjernobyl-katastrofen var et faktum. Som en slags honnør kalte arbeiderne som i ettertid tok seg av den ødelagte kjernekraftreaktoren seg for "Stalkers", og det øde området rundt reaktoren ble referert til som "Sonen".

God film!

søndag 5. desember 2010

Hvor er du, unge pike?


Akk, vi må se det i øynene. Når det kommer til de unge pikene i litteraturen er utvalget heller beskjedent. De fins nok, men helst som objekt, fremmedelement sett i relasjon til det mannlige subjekt. Eller som ble fotografier, overeksponert av altfor megen maskulin sol. Når den engelske forfatterinnen Elizabeth Bowen skal beskrive en kvinne som står urørlig og venter, tyr hun til følgende sammenligning:
- Hun sto like ubevegelig og uttrykksløs som en ung pike i en roman skrevet av en mann.
- Akkja.
Men hva så med våre kvinnelige forfattere? Burde ikke det være en oppgave for dem - å skildre den unge piken innenfra? Hun har jo dog en viss interesse. Om ikke annet som gjenstand for så megen maskulin attrå og brunst. Men det er ikke så enkelt.
Nei, det er slett ikke så enkelt. - For det første er det unge piker, muligens en tanke mindre eksibisjonistiske når det gjelder det sjelelige, enn de unge menn, for å si det på en skånsom måte. Den samme unge pike som villig poserer for fotografen i diminutiv bikini, blir viktoriansk når det gjelder å eksponere sitt sjeleliv.
Hvorav enkelte skarpsindige unge menn slutter at hun ikke har noe. Men hvorfor skulle man ikke vise frem en vakker og lytefri kropp? At eldre og yngre kvinnelige forfattere ikke utleverer sin ungdom, eller iallfall ikke gjør det så hemningsløst som mange av sine mannlige kolleger, kan skyldes så mangt.
Ofte er det nok en viss, unnskyld, beskjedenhet; en fornemmelse av at det kan jo ikke ha almen interesse at jeg utleverer meg selv i alle detaljer - en tanke som ikke alltid faller de unge menn inn.
Men det kan jo også skyldes redsel for å havne i ungpikelitteraturen.
Selv en Rosamond Lehmann er blitt utsatt for det.


Et utdrag fra et essay (1957) skrevet av vår alles kjære Ebba Haslund.

fredag 26. november 2010

Tarkovskij på en fredag



Jeg bryter allerede det første bud - jeg har andre guder, mange. Filmatiske husguder som sådan. Tarkovskij er én av dem. Kjenner du ikke til hans filmer og kunst, bør du stille deg i skammekroken.

God helg, god uke - og ... vive la France!

onsdag 24. november 2010

Dagens filosofiske boktips


Gabriel Marcel, den forhenværende franske (og kristne) eksistensfilosofiens grand old man, har med boken "Eksistens og erkjennelse. Betraktninger over det ontologiske mysterium" tatt sitt utgangspunkt i hvordan mennesket i vårt overmekaniserte samfunn blir redusert til noe "funksjonerende" - "verdiene blir uttømt i og med at de fyller sine forskjellige funksjoner i samfunnet".
Hans intrikate og tungleste, men høyst lesverdige essay er et vesentlig innlegg i den filosofiske debatt om menneskets situasjon, også den dag i dag (det ble skrevet i 1949). Marcels hovedtese er at menneskets frihet kun kan gjenerobres i det personlige forpliktende forhold til "det ontologiske" - til det egentlige værende som er eksistensens opphav og mål. Ergo: Den menneskelig frihet springer ut av det forpliktende forhold det har til Gud.
Litt mer om Gabriel Marcel finner du her.

mandag 22. november 2010

Kontaminasjon


Det er dessverre ikke så ofte man støter på uttrykket: "det høres som ..."; idag sier/skriver de fleste "det høres ut som ...".
Jeg prøver å unngå den varianten, altså sistnevnte uttrykk.
Det dreier seg om en såkalt kontaminasjon - krysning av beslektede uttrykk.
Her fra André Bjerkes essensielle bok "Dannet talesprog" (1966):

Det forekommer at en kontaminasjon blir så innarbeidet i munnslappe sprogvaner at den efterhvert får hevd, at den blir vanlig sprogbruk, eller "usus" som lingvisten kaller det. "Høres ut" er en slik kontaminasjon - dannet ved sammenblanding av "høres" og "ser ut". Dette "ut" har mening når det dreier seg om synsinntrykk: blikket oppfatter tingenes fasade, det som vender ut mot øyet. (Jfr. utseende, ytre skinn.) Men det blir meningsløst, overført på hørselen. En enda hesligere - og nesten like livsdyktig - kontaminasjon er "kjennes ut", helt analogt dannet av "kjennes" og "ser ut".

Vi sier og skriver jo: "det låter som, eller det lyder som" (ikke "det lyder/låter ut som"), så da klarer sikkert de fleste også: "det høres som en fabelaktig idé, o skjønne svane!".

På forhånd takk.

fredag 19. november 2010

Chesterton på en fredag

I dagens løp - takt og god tone


Går man på gaten og ser at en annens klesdrakt er i uorden, gjør man vedkommende en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på det. Man bør imidlertid helst være av samme kjønn - ellers kan hensikten av og til misforståes.
Stirr ikke på folk som er annerledes enn andre, slik at de ikke får lov til å glemme sitt handicap et eneste øyeblikk av dagen. Sett Dem selv i samme situasjon. Vær imidlertid hjelpsom når det trenges. Det er ingen skam å ha vanskelig for å komme av og på en trikk f.eks. Vær derfor ikke redd for å tilby Deres hjelp på en naturlig måte - uten å gjøre noe vesen av det.
Og blir De tilbakevist, er det ingen skade skjedd.
Det viktigste er jo, selv å være høflig, naturlig og hensynsfull mot andre. Småtingene i dagliglivet blir så meget lettere ved det. Og livet består jo av små ting, som i det lange løp - sten for sten - bygges sammen til et stort byggverk.
Høflighet begynner hjemme, og foreldre gjør sine barn dårlig tjeneste hvis de ikke lærer dem til å klare seg sosialt, også når det gjelder skikk og bruk og takt og tone - kort sagt ta hensyn til andre.
Et barn som ikke hilser, eller takker for seg, eller viser tilbørlig beskjedenhet, tar hensyn til eldre mennesker osv., vil ikke bli likt av andre. Og et barn mistrives hvis andre ikke liker det.
Eksemplet er den beste læremesterm og et barn som vokser opp i et miljø hvor det som en selvfølge tar hensyn til alle innen hjemmets lille samfunn, og hvor det kreves en viss form og en høflig omgangstone - selv i dagliglivets travelhet - vil ta med seg noe verdifullt ut i livet.
"Regler" for takt og tone kan ha et visst skjær av latterlighet hvis de misbrukes. Men det vil alltid være behov for en viss form tilpasset miljøet, tiden og situasjonen.



Fra boken "Takt og god tone ved små og store anledninger" (1961) av Sante, en bok som neppe vil komme på mote igjen med det første.

onsdag 17. november 2010

Leserpersonlighet - en test


På gemyttlig oppfordring fra bloggeren Gjennom ordene.


1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Ja, bevares! Især bøker med taler, artikler, intervjuer og essays, men også utdrag av for eksempel dagbøker, filosofiske tekster, korte stubber av noen røverhistorier samt enkelte romaner. Alt som er forfattet av penneknekter med livsvisdom, galskap og blendende skriveferdigheter skal man lese om igjen.
Det er nærmest selvforklarende at visse bøker må leses flere ganger, nærmest pugges. Og det er min påstand at man bør lese (gjerne to og tolv ganger) det man umiddelbart ikke forstår eller evner å begripe. Selve forståelsen vil komme etterhvert når kunnskap bekreftes (eller avkreftes) av livets erfaring. Bøker modner og skaper mennesker.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
I Amerika finnes det sikkert bokkirurger som injiserer et eller annet fiffig kjemisk oppkok inn i bokryggmargen på de smått sprukne lærinnbundne verker for å unngå naturlig slitasje, litterære rynker på fagspråket. Kanskje står disse bøkene i tempererte glassmontre alarmbeskyttet av lasersensorer? Av og til tas de kanskje frem av varsomme gummmihanskehender for stell og desinfisering (og en høyst nødvendig livsforlengende eliksirinjisering) før de atter settes tilbake på utstilling - men kun til beskuelse av bokens eier!
Ah, hva vet vel jeg? Selv nøyer jeg meg ihvertfall med å blåse spindelvev og inntørkede fluer av mine gulnede skatter når de plukkes ned fra hyllene.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Lister, nei. Huskelapper bak ørene, ja.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
På tilfeldighetenes stier stamper, snubler, flanerer og traver jeg avgårde på min høye hest.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Joda. Men ikke nødvendigvis som følge av en kollektiv slakt i massemediene (eller hos andre bokbloggere). Snarere tvert i mot, egentlig.
For å ta i bruk sti-metaforen nok en gang: Jeg trives nok aller best utenfor allfarvei i flere sammenhenger. Fører min vei til et opplyst, overbefolket sted hvor det gjevt snakkes om Knausgård, Coelho, selvhjelpsbøker à la Jan Thomas' sminketips eller andre litterære vinder man kan vende kappen etter, da tramper jeg heller gladelig i motvind og sur nedbør til buing og håning fra folkemassen.
Kall det trass. Kall meg en surpomp.
(PS - jeg tar heller ikke imot musikktips fra mennesker som insisterer på at Lady Gaga er revolusjonerende og/eller en slags dyp kunstmusikkprinsesse innen popgenren, eller generelle råd om god mat/viner fra en frityrglinsende joppejonas hvis ganes kulinariske høydepunkt ble nådd med en treretters fra Burger King.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Spiser du opp maten når den fremkaller brekninger ...?

7) Hvor mye leser du hver dag?
Det avhenger av så meget, kan De skjønne. Noen ganger leser jeg ut en roman på 2-3 dager. Andre ganger tar det meg 2-3 uker. Snittet per dag vil jeg anta ligger på omtrent 11763 ord.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Skjerpe meg? Jeg står da bestandig fritt til å legge om kursen etter mine preferanser hva angår genre, stil, lesehastighet, lesestillinger og hvaikke.
Dessuten vil jeg påstå at min konsentrasjon er ganske så skjerpet allerede. Men jeg er alltid åpen for nytt stoff som kan utvide eller berike min beksorte horisont.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Absurd? Hah! Jeg kan intet annet enn lufte min hule, kalde latter!
Tidligere var jeg nok mest opptatt av selve handlingen. Nå er det definitivt språket. Et godt, pregnant språk bidrar til den nødvendige flyt i teksten/handlingen. Jeg liker ikke at det lugger for mye.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Jeg slapper av som en spent bue, jeg. Bestandig.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Hm. Det viktigste instrument for nyansert hjernevirksomhet er oppøving i språklige formuleringer og et stort ordforråd. Bare tenk på vårt følelsesliv som tilføres distinksjoner og kulører når vi setter navn på følelsene. "Forstå viktigheten ved å snakke sammen" maner for eksempel ekteskapsrådgiverne. Hvordan lære å snakke? Les, for pokker! Les mye! Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke.
Vi har nok av momenter og stressfaktorer for ikke glemme alskens underholdningstilbud i våre liv som fungerer som gedigne bremseklosser på vår hjerneaktivitet. Å lese en bok krever disiplin og konsentrasjon.
Men kall det gjerne en flukt, eller en utflukt. Det lyder hyggeligere.
Det sies at den hemmelige nøkkel til åndelig liv er evnen til å forestille seg noe ved det leste ord. Det er en fin tanke. Jeg liker å tenke på all den kunnskap (og de mangfoldige historier) som bøkene rommer, og som kan endre oss mennesker - alt som formidles til oss kan smelte sammen til en livsholdning eller en personlighet.
Lesning for meg fungerer som et ledd preget av underholdning og hverdagseskapisme i en livslang dannelsesreise.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Nei, det tror jeg ikke. Preferanser og smak vil naturligvis endre seg gjennom livet -noe tar man med seg (også ubevisst), noe forkaster man (dessverre også ubevisst).
Men hvorfor i alle verden skal man skamme seg over noe man en gang har likt eller fremdeles liker?
Jeg håper og tror jeg vil fortsette å snike meg forbi de to kjeruber for å gå på daglig epleslang i Edens have og forsyne meg grådig av såvel friske, saftige epler, sure kart og råtten nedfallsfrukt fra Kunnskapens tre.

På bildet: Min fem måneder gamle datter og jeg studerer tekster av Kant.

Testen er forøvrig laget av den utmerkede blogger Norunn.

tirsdag 16. november 2010

Bloggprisantydning


Bevare meg vel! Den elskelige Dipsolitteraten har virkelig gått av skaftet; han har nettopp forært meg, den yppige rosabloggeren Sjeldnere enn rosa pip-piper, et sjokkrosa bloggdiplom i form av tre muffins med kirsebær på toppen!
Ja, her er det saktens noe muffens på gang, og man mer enn aner både svaner og burugler i den sagnomsuste mosen.
Dog. Man takker så ydmykt.
Takk, takk (naturligvis bukkes det også).

Og før stafettpinnen hives avgårde, det vil si videre til bloggere man verdsetter, skal det altså anbefales tre bøker. Så, hva med disse godbitene?

1. John Steinbeck: "Vår misnøyes vinter".
Steinbecks fortellergenius og skjebneskildringer (ofte av mennesker på skråplanet) er viden kjent. I denne romanen møter vi diskenspringeren Ethan, en rolig og tilsynelatende kjedelig familiemann i en enda roligere og kjedeligere by i New England.
Men det ulmer bak fasaden. Den slu Ethan planlegger den perfekte forbrytelse.
Uten å røpe for meget: Ethan (og hans barn - i en sidehistorie) tar i bruk utspekulerte metoder for å nå sine mål, og om straffen unngås, så vil den uunngåelige samvittigheten rette sitt granskende øye på dem.
Med humor og sjarme har Steinbeck skrevet en liten perle av en bok som omhandler makt, moral, ære og samfunnsposisjoner.
Og spør du meg, bør all god litteratur på et eller annet vis dreie seg om moral.


2. Nikolai Gogol: "Døde sjeler".
Kort fortalt: Handelsmannen (og lurendreieren) Tsjitsjikov ankommer til en russisk landsby i den hyggelige anledning for å kjøpe livegne som har omkommet siden forrige folketelling.
Dette er en humoristisk og smått absurd bok med religiøse intensjoner, den er generelt samfunnskritisk i formen, dialogen er merksnodig og latterfremkallende - og Gogol selv "så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie".
Fortellingen er storveis på mange måter, og språket er, som alltid med Gogol, sobert og klart - og derfor er det en fryd å spise "Døde sjeler" med øynene.

3. Graham Greene: "Slutten på leken".
Greene er blant favoritteggene i svaneredet, og denne mørke og spennende kjærlighetsromanen, kanskje hans aller beste og mest intense, inneholder det meste. Fra bokens omslag: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet".
Jeg tror virkelig det er sant.


De som herved får stafettpinnen i hodet, er som følger:
Lille søster, Epistler og Predikeren

mandag 15. november 2010

Krøllete hus


Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.


Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".

mandag 13. september 2010

Ord


Klare tanker og dype følelser. Alt kan avhenge av det ene riktige ord.
Hver tapt nyanse, hvert oversett eller forbudt ord er derfor verdt å kjempe for.
Riksmålet er vår kulturs viktigste skanse.


- Unn Bendeke,
universitetslektor, oversetter.



Godt sprog må være klart og presist (men gi rom for anelser); normbevisst (men med sans for avvik når effekten krever det); nyansert (men aldri overlesset og oppstyltet); klangfullt i lyd og rytme (men aldri gli ut i klingklang).
Stil betyr alt, men den må komme innenfra, avpasset emne og genre. Det er vanskelig.
Men ingenting kan overgå den glede det gir når det av og til lykkes!


- Lars Roar Langslet
journalist, forfatter.

søndag 29. august 2010

Henrik Groth


Ingenting er farligere enn å sperre for det umiddelbare inntrykk - vi taler her først og fremst om kunst. Like skuffende er det når det umiddelbare inntrykk blir mottatt, for derefter å bli underslått eller desavouert av den kritiske intelligens.
Det har alltid undret meg at man ikke har anstillet betraktninger om dette. De ville føre til den sørglige konklusjon, at de som profesjonelt vurderer og formidler former for kunst og skjønnhet til almenheten, ikke forstår å bevare det spontane inntrykk intakt. Når vi leser kommentarer og kritikk virker det ofte kunstig fordreiet, som om kritikerene ikke hadde sett eller opplevd det samme som jeg.

Jeg hører selv til de få som - ikke uten anstrengelse - har tviholdt på min uvitenhet. Især har jeg unngått enhver faglig spesialisering, som om det gjaldt å forsvare min dyrebare, åndelige mødom mot alle besser-wissere. Heller da legge seg åpen for frie assosiasjoner fra fjerne og fremmede, men befruktende kunnskapsområder. Det finnes estetiske veiledere som forener opplevelse med begrunnet kritikk. De er sjeldne fugler.


Et lite utdrag fra essayet "Om å forstå seg på noe" av Henrik Groth.
Litt underlig er det at ikke flere nevner den glimrende (og provoserende) artikkel- og essayforfatter(han var først og fremst forlegger og politiker) Henrik Groth (1903 - 1983).
Han skrev vittig, ofte med en ertende, småinfam og selvironisk tone. Men tekstene preges først og fremst av at de var reflekterte, intelligent skrevet.
Men hør ikke på meg - les heller hva disse hadde å si om den godeste Groth:

"Norges morsomste melankoliker ... han er visere enn de fleste".
- Bjørn Kolstad, Morgenavisen.


"Han er jo morsom. Altså "en moromann" og ferdig med ham - det var bare et underholdende gys: Bø! For ingen skriver da vel så lekende om det som kaller på tårene? Jo, Henrik Groth gjør det. Slik er hans form - over noen bekymrende vyer inn i det kommende, et alvor på håpløshetens grense. Om nødvendig, får en lese ham to ganger - nyte ham den første og rystes inn i sin sjel den andre ... Farligere utfordrer ingen oss her på berget".
- Hallvard Rieber-Mohn, Arbeiderbladet.


"Groth har rett, han bør henges".
- Per Thomsen, Stavanger Aftenblad.

Store Norske Leksikon har en informativ artikkel om Henrik Groth her.
Nå har De intet annet valg, enn å lese ham fra perm til perm.
Om igjen og om igjen.

fredag 20. august 2010

Fra "Livets lenker"


"Hvis troen er vakker, så spiller det ikke noen større rolle at den ikke er så sannferdig. Det er å forlange temmelig meget at allting skal tiltale både ens fornuft og ens estetiske oppfatning. Jeg ville at Betty skulle bli romersk-katolsk, men hun er protestant av alle krefter. Religionen er jo avhengig av ens lynne. En er i stand til å tro på hva som helst når en først er religiøst anlagt, og hvis en ikke er det, vokser en fra religionen. Kanskje religionen er den beste morallæren. Den er vel akkurat som de stoffene dere leger lager medisin av: hver for seg spiller de vel ingen rolle og gjør ingen nytte, men blandet sammen virker de på hverandre og blir fin medisin. En har nytte av moralen fordi den er bundet sammen med religionen. Når en ikke lenger tror på religionen, har en moralen igjen. Et menneske har større sjanser til å bli et godt menneske av å lære om Guds kjærlighet, enn av å lese Herbert Spencer."

Den snurrige fritenkeren, reklamemannen og bohemen Thorpe Athelny til Philip Carey under deres "bli bedre kjent"-middag.

lørdag 14. august 2010

Noen sitater om boken


Bøker har fortrinn sammenlignet med mennesker. De setter tanker i bevegelse, noe mennesker sjelden gjør. Og de tier når man ikke spør dem.
- Georg Brandes


Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
- Marcus Tullius Cicero


Det virker som om noen bøker er skrevet, ikke for at man skal lære noe av dem, men for at man skal få greie på at forfatteren har visst noe.
- Johann Wolfgang von Goethe


Gud forby at folk leser bøkene våre bare for å finne de saftige passasjene!
- Graham Greene


Det finnes hverken moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet, det er det hele.
- Oscar Wilde


En bok som ikke fortjener å leses to ganger, fortjener heller ikke at man leser den første gang.
- Karl Julius Weber


Ikke alle bøker er så kjedelige som leserne deres.
- Henry David Thoreau


Det er ganske pussig å legge merke til at de fleste dagbøker er skrevet om natten.
- Robert Storm Petersen


Jo flere tankestreker det er i en bok, desto færre tanker.
- Arthur Schopenhauer.


Bøker er en tvilsom handelsvare. De trykkes av folk som ikke forstår dem, selges av folk som ikke forstår dem, bindes inn, leses og kritiseres av folk som ikke forstår dem. Og til alt overmål: de er noen ganger skrevet av folk som ikke forstår noen ting.
- Yosef Lichtenbaum


Man må kreve av en bok, som fortjener dette navnet, at den forandrer leseren. Etter å ha lest den er man ikke lenger den samme.
- Ernst Jünger


Bøkenes mangfold gjør oss uvitende.
- Francois de Voltaire


Også dårlige bøker har sin gode side: den siste.
- John Osborne


Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige.
- Henrik Wergeland


Til verdens truede arter, som pandaen, blåhvalen, de danske ølkuskene og den bengalske tigeren, kan man nå regne boken.
- Henrik Wivel

søndag 8. august 2010

Turist i kirken.


"En turist i en kirke er dummere enn en spurv i tranedans. Han er ikke til, han er av-jeg'et. Likevel synlig som en soldat i fiendeland. Med undring har man sett andre i samme situasjon, men altså tydeligvis ikke likesinnede, skride uanfektet rundt blant mennesker som dyrker sinde gudelige gjøremål som en pause i forretningene. De har krav på å ha det for seg selv."

- Johan Collett Müller Borgen.
(bilde: snl.no)

lørdag 7. august 2010

Sex i litteraturen?


Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

fredag 6. august 2010

Ord for dagen



"Landstrykeren har det til felles med kunstneren, og kanskje med gentlemannen, at han ikke tilhører noen klasse. Han lar seg ikke forbløffe hverken av fantens usjenerthet eller av fyrstens etikette."

Fra boken "Skillingen og drømmen" av W. Somerset Maugham.

søndag 1. august 2010

Og meget har endret seg ...?


Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.


- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.

søndag 25. juli 2010

Stemningsrapport


Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

lørdag 24. juli 2010

Littérature engagée


"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

torsdag 22. juli 2010

Sett gjennom gullbriller


Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.


Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

onsdag 21. juli 2010

Kjære Død


- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...


- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

tirsdag 20. juli 2010

En lettbent utfordring


Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!


Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.


Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?


Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!

fredag 9. april 2010

Seriemonogami


En skikkelig bibliotekkunde er som en elsker. For ham finnes det bare én bok, nemlig den han vil lese nå; og mens han fremdeles er på leting, tenker han ikke på mengden, men på den ene boken som venter på ham et eller annet sted. I alle fall har han en tilbøyelighet til seriemonogami, og hver bok er en ledsager i denne leseprosessen.

- Dietrich Schwanitz.

torsdag 8. april 2010

Livets begrensning



Bevisstheten om at livet er begrenset gir en ubegrenset verdi til hvert enkelt øyeblikk.

- Epikur

tirsdag 6. april 2010

Boller i ovnen.


Niels Chr. Geelmuyden er en stor stilist og en vittig mann. Og vittige mennesker har ofte et stort alvor i seg. Jeg lar denne teksten tale for seg. Bon Appétit!

Jeg vet det lyder både middelaldersk og gammeltestamentelig. Jeg vet også at jeg som mann ikke burde ha lov til å inneha noen mening om fenomenet. På alle mulige måter er jeg inneforstått med at mitt synspunkt er fundamentalistisk, kvinnefiendtlig og utidsmessig. Likevel synes jeg det er galt av norske leger å avlive enogfemti småbarn hver dag ved våre sykehus. Ved stilltiende å akseptere utryddelse av ti skoleklasser ukentlig har vi her i landet faktisk en høyere barnedødelighet enn man har i Etiopia. Forskjellen består i at vår dødelighet har ord på seg for å være selvvalgt. Noe som selvfølgelig gjør den vesentlig mer tragisk.

Allerede nå fornemmer jeg at mange lesere skummer av raseri over min bruk av begreper som "avlive", "småbarn" og "utryddelse". Jeg kunne som talløse mannfolk før meg isteden velge å betrakte det ufødte barn som "en bolle i ovnen". Spørsmålet er om leseren i så fall ville bli vesentlig mer fornøyd med meg og min menneskelighet. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at det ville være kvinnfrigjørende å forklare oss pungdyr en gang for alle at graviditet ikke handler om et alminnelig bakverk som står til heving. Det bisarre er imidlertid at norske helsearbeidere fyller søppelsekk på søppelsekk med halvstekte mennesker, samtidig som sterke krefter i samfunnet forsøker å innbilde oss alle at mannens grep om livet er blitt mindre.

Det står for meg som helt ubegripelig at moderne kvinner er i stand til å oppleve abortloven som frigjørende. I mine øyne forholder det seg slik at loven imøtekommer alle mannens urgamle ønsker om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. Ved at avgjørelsen legalt er overgitt kvinnen, er mannen kvitt sin svarteper. Skylden og ansvaret er det kvinnen som må bære. Det var hun som valgte. Mannen går fri. Man kan meget vel mene at mannen ikke burde føle det slik. Men moralsk har mannfolk vært på rømmen siden Adams tid. I tyve absurde år har opplyste kvinner demonstrert gatelangs i favør av mannssamfunnets drømmeordning. Så mannsdominert er vårt samfunn at ingen lovendring blir vedtatt hvis ikke menn har direkte fordel av den. Som kvinnegrupper utenlands i tiltagende grad har fått øynene opp for, er det fullt mulig å betrakte selvbestemt abort som en avansert form for kvinnemishandling.

Hva er det man ser hvis man barberer bort alle paroler og gjør seg til en flue på klinikkveggen? I de fleste tilfeller ser man en velhavende mannlig lege med enebolig, ektefelle og tre barn idet han omsorgsfullt fjerner det ufødte barnet til en fattig, ugift og barnløs kvinne. Så forkvaklet av materialisme og tingliggjøring er vi blitt at vi tror omsorgsevne er knyttet til reallønn og boareal. Det til tross for at vi alle av mer eller mindre personlig erfaring vet hvor omsorgsløst rike mennesker kan opptre. Så som legen. Ikke tar han kvinnen alvorlig som mor. Ikke tar han fosteret alvorlig som menneske. Og ikke tar han heller seg selv alvorlig som lege. Noe av det eneste som tas alvorlig er fars ønske om å unnslippe ansvaret og kapitalismens ønske om å beholde en lavtlønnet, stabil kvinnelig arbeidsstyrke.

Jeg kan ikke for at jeg synes det oser av menneskeforakt. Hadde legen tatt kvinnen alvorlig som mor, ville han bladd frem noen tusenlapper fremfor å klargjøre vakuumpumpen. Hadde samfunnet tatt seg selv alvorlig som verdifellesskap, ville man i utgangspunktet aldri foreskrevet død som løsning på et sosialt problem. Det virkelig bestialske består i at utdeling av død er en meget rimelig helsetjeneste. Så billig at gjerrigslekten ikke finner den ringeste grunn til å protestere. Formodentlig er jeg både bakstreversk og fascistoid, men jeg tror ikke at man kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Etter mitt selsomme skjønn spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rase, kjønn eller utviklingstrinn. I praksis har Stortinget vedtatt at hele menneskeslekten er kassabel. Nå fjernes én av tre, men intet er til hinder for å fjerne alle tre.

Det råder ingen tvil om at jeg er akterutseilt. Men all den tid man anser et menneske for dødt i det øyeblikk hjertet stanser, synes jeg det virker logisk å regne et menneske som levende i det øyeblikk hjertet slår sitt første slag. Det inntreffer som regel i fjortende dag i svangerskapet. Hva er alternativet? blir det spurt. Jeg synes det er et snodig spørsmål. Alternativet til å drepe har alltid vært å la det være. Jeg har truffet flere kvinner som avbrøt det eneste svangerskapet som skulle bli dem til del. Noen feirer sitt døde barns femårsdag. Det er ingen lett oppgave å forklare slike kvinner at de er frigjort og likestilt.
Selv er jeg ihvertfall så forkvaklet at jeg mener man står overfor menneskeofring i stor stil. Ikke til kvinnens fordel. Ikke til legekunstens fremme. Gevinsten går uavkortet til produksjonssystemet, staten og mannssamfunnet. Dette er jappetiden ingen skriver om. Jappetiden i livmoren.

fredag 12. mars 2010

Campanula rotundifolia


"Inni blåklokken er det alltid tørt, selv om det regner. Humlene søker ly mot regnet inni blåklokken. Der er det akkurat plass til en humle med vannskrekk".

Fra boken "Mads og Mia ser på blomster" (Eidissen/Ransedokken).
Og der ligger altså nivået per i dag. Akk ja.

søndag 7. mars 2010

"Boken"


Vi er et lesende folk, men vi burde lese enda mer. Bokens rolle i samfunnet er en av de sikreste målestokker på kulturell standard, og tiltak for å sikre bredde i litterær produksjon og litteraturformidling er av de viktigste oppgaver i kulturpolitikken.
Vi vet nå at boken slett ikke er blitt dødsmerket av nye medier som konkurrerer om folks oppmerksomhet - den er uunnværlig og uerstattelig. De nye mediene gir til gjengjeld nye sjanser for å vekke appetitt på bøker, og om også skoleverk og opplysningsorganisasjoner spiller mer aktivt med for å styrke leselyst og god litteraturformidling, er mulighetene store for at boken skal få en enda viktigere rolle i fremtiden.
Jeg nevner dette perspektivet først, for boken står i sentrum for ethvert forfatterjubileum - ikke som vare, men som åndsverk. Bokens evne til å gripe, bevege, forarge, gi ny innsikt, nye anelser - det kan hverken vareutstyr eller markedsføring sørge for, det er forfatterens ansvar og gave, som gjør forfatterenn uunnværlig og uerstattelig i kulturlivet.
Norge står i særlig gjeld til sine forfattere. Ja, jeg tror vi kan si det så sterkt at det moderne Norge som vokste frem fra glemsel, vanmakt og uselvstendighet, på mange måter ble formet av sine diktere - formet og tuktet, det kom ofte ut på det samme. En av dem, kanskje den største, skrev i en stipendiesøknad at han så det som sitt mål å lære sine landsmenn å tenke stort. Jeg vet ikke om man kan påstå at han oppnådde det, men det står fast at Norge ville vært et annet land uten det han skrev. Det er fremfor alt norske diktere og forfattere som har uttrykt hva det er å være norsk - og uten uttrykket ville ikke innholdet ha eksistert.
Ifjor feiret vi Bjørnson-jubileum, og jeg måtte i den anledning friske opp halvglemte kunnskaper om flere sider ved hans virksomhet, som for eksempel den store kampanjem han nær sagt egenhendig forte for slovakenes rettigheter. Det slo meg umåtelig sterkt hvilken rolle han spilte i sin samtid - en langt viktigere rolle enn jeg før hadde forstått. Her sitter altså en mann i en avkrok av Europa (slik må jo omverdenen ha sett det), uten stab eller sekretærer, uten andre våpen enn penn og papir - men når han skrev sine artikler, fikk de oppslag på dagen i Europas største aviser, og når han blåste til kamp, var det alltid noen murer som falt.
Vi har hatt og har betydelige forfattere med en helt annen legning. "Å være dikter må være en ensom sak," sa arnold Eidslott i A-magasinet sist lørdag. Det lyder jo ikke som noen foreningsideologi. Men i norsk diktning har begge ytterpunktene sin selvfølgelige plass, og Den norske forfatterforening har gjennom alle år vært et særdeles viktig redskap for å sikre bredden i vår litterære utfoldelse og gi norske forfattere skikkelige kår.
Vi lever i en tid da bølgen av inntrykk utenfra vokser, og stadig flere underholdningstilbud av delvis underlødig kvalitet gjør krav på vår interesse. Det stiller et lite språksamfunn i en pressituasjon. Med adskillig rett tales det om en voksende kløft mellom "kultureksporterende" og "kulturimporterende" land, særlig når det gjelder masseprodusert underholdningsstoff for de nye mediene. Vi hverken kan eller vil stenge våre grenser for den utvekslingsprosessen, selv om den bringer mangt med seg som vi ikke liker - det ville være i strid med de grunnleggende prinsipper som demokratiske land står for. Desto viktigere er det å bygge opp vår egen kulturelle beredskap, gjennom høy kvalitet, som gjør norske kulturytelser interessante også i andre land, og ved støtte til og aktiv formidling av det som har kvalitet.
Forfatterne har her en særlig stor oppgave: å pleie og dyrke norsk språk, som er det viktigste av alle uttrykk for vår nasjonale identitet. Den forflatning vi nå ser og hører i språkfølelse og språkbruk, er et alvorlig sykdomstegn. Forfatterne som viser hva norsk språk virkelig duger til, hvor stort et register det har, og hvor mange ubrukte muligheter det ennå rommer, gjør en livsviktig gjerning i norsk kultur.


Lars Roar Langslets tale ved Den norske forfatterforenings 90-årsjubileum, november 1983.

søndag 14. februar 2010

Dostojevskij på en søndag


"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".


Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?

mandag 1. februar 2010

Knausdrofobi.


Tilsynelatende har hele landet gått fullstendig av skaftet over en etterhvert så meget omtalt litterær kamp. Du vet hvem jeg snakker om.
Mediene elsker ham. Moren din synes han bare er såååå skjønn (dessuten dyp og mystisk). Bokelskere, bokhatere, bloggere, ja, tilogmed analfabetene skal lese samtlige av hans bind.
Alle vil delta i denne kampen, og alle mener noe om selve kamphanens gunst, stamina og ... hår. Ved en ren tilfeldighet så jeg hvordan VG sist lørdag presenterte den aktuelle forfatters hårsveiser(!) gjennom tidene, - dessuten, hvor han pleier å handle mat(!).
Og "kjendisstylist" Jan Thomas var oppriktig fascinert så klart...

Det er da jeg kjenner det er godt å sette seg ned i godstolen foran den sprakende peisen med et glass utmerket cognac, og kikke sultent bort på de innbydende bokhyllene. Én solid slurk, så enda én ... den brennende sødmen stiger opp i et kaldt hode, og man begynner å nikke smilende over å figurere i sin egen illustrerende klisjé.
Kanskje et par epistler av Nils Kjær kunne passe ved en sådan anledning? De frister unektelig igjen etter nettopp å ha lest ferdig Margrete Kjærs "Nils Kjær og hans samtidige". Eller enda en novelle av William Somerset Maugham? Rimbauds dikt har en sær tiltrekningskraft, Lautréamont likeså, - og Rieber-Mohns betraktninger om livet generelt er alltid forfriskende og nyttig. Dessuten, Dostojevskijs klassiske romaner er en ren nytelse, for ikke snakke om Eidems flanerier, Graham Greenes fengslende historier, eller f.eks. Sigrid Undsets manuskript om Edmund Burke. G.K. Chesterton får meg bestandig til å le (og gråte beundrende tårer), og Gabriel Marcel, Arne Hestenes, Karl Jaspers, Johan Borgen og Gunnar Heiberg skriver så knakende godt! Kanskje en novelle av Jan Jakob Tønseth, eller hva med essayets far, Montaigne? Eller skal jeg rett og slett bare bla litt i Erik Palms "Oppslagsverk for skrivebordet"? Noen historier av Woody Allen?
Mulighetene er så klart mange som Campylobacteriose ved de norske gatekjøkkener.
Men aller helst burde man lese Ibsens "Folkefiende" og et og annet om "Den kompakte majoritet". Det kunne blitt en vekker for noen hver.
Skål for monokulturen, og god bok folkens!

søndag 24. januar 2010

"Jeg tror på melankoliens seier"


(Aftenposten Morgen - 24.11.1986. Odd Eidem intervjuet av Jan E. Hansen)

Odd Eidem ble nylig tildelt et statsstipendium for sitt forfatterskap. Han har mottatt nyheten med glede, sier han. I en samtale med Jan E. Hansen uttaler han seg om samtidens aktuelle kulturspørsmål.

November har senket sin hvite tåkedis over fjorden mellom Oslo og Nesoddtangen.
Odd Eidem ser imidlertid klart i allslags vær. Han sitter ved vinduet og forsøker som han selv sier - å lage noen setninger. Han stirrer ut i høsten.

- Skulle jeg gi et intervju idag, måtte det være for å meddele noe som er en moderne skribents tilværelse. En skribenttype som min i forbindelse med moderne aviser eksisterer ikke mer. Det er aldeles ingen merkverdighet. Det er lenge siden den danske avisen BT innførte minuttkronikken. Å tro at man kan bekjempe denne formen for analfabetisme er bare omsonst fiksfakseri. I den grad jeg leser norske aviser, konstaterer jeg at de ikke lenger evner å deprimere meg.

Hører man en viss resignasjon? Snarere den særegne melodien fra et dikterisk instrument som alltid har tolket livet lyrisk.
Alltid har han skrevet om døden, ikke minst i forbindelse med flyktninger og andre hjemløse fantaster. Han er blitt kalt en stor humorist, blant annet fordi et treffsikkert blikk for det barokke alltid har glimtet som det fjerde øye over hans litterære motiver. Men hver gang en leser har ledd av noe morsomt i Odd Eidems forfatterskap, har også tårene sittet løst. Mer enn det sunne humør, som er så åpenbart for de fleste, er det et like sunt vemod som har stemt strengene i hans musikalske sinn.
- Det tror jeg du har rett i, sier han. Jeg tror på melankoliens seier. Den er som en konkylie, paradoksalt nok ofte med gjenklang fra et overstadig godt humør. Men også med brus fra redsel. Jeg har ofte vært livende redd for ingenting.

Jo, han lager noen setninger. Men i sin stilistiske letthet er de tunge av mening. Ikke av meninger, som aldri har gjort noe betydelig inntrykk på ham, om de så var riktige eller gale. Sitt åndsliv har han ført på grunnlag av en omreisende tilskuers inntrykk i en irrasjonell verden, hvor intet menneskelig har vært hans sprog fremmed. Idag er han en nestor i norsk litteratur som aldri har følt seg som noen herlig skribent, skjønt han stadig lar seg forbløffe over hvor få som befatter seg med skrivekunsten utfra kjennskap til dens vanskelighetsgrader.

- Spurte du meg om det var noe særlig jeg ville oppnå med mitt forfatterskap, hadde jeg ikke hatt stort å nevne. Jeg er altfor antisosial til å bruke litteraturen som forløser av hverdagens problemer. Jeg ville gjerne skrive, om det så bare var en enkelt setning, om en hveps som surret innenfor glassruten en dag i april. Eller om hvorledes et tre kom i knopp. Jeg er antiideolog i enhver forstand. Trosmennesker har imidlertid alltid fascinert meg som de fantaster de nødvendigvis må være. Jeg har sett politisk og religiøs trosutfoldelse under alle himmelstrøk. Føttene mine fant alltid veien til en ny historie om livets glade vanvidd.
Men glem ikke at han som eide skoene begynte sin vandring i Hamar. Hadde jeg ikke vært fra Hamar, hadde jeg vært fra Lillehammer. Nærmere kan man ikke komme Mentz Schulerud.

- Men du mottok ikke få ideologiske inntrykk underveis?
- Jeg fikk en impuls i møtet med Mot Dag, hvor jeg selv ikke spilte noen rolle, foruten å være ung mann. Leif Longum er opptatt av noe avgjort interessant i sin bok om kulturradikalismen. Han skriver om en død verden, som fremdeles sitter igjen som røttene på en tapt jeksel. Hvorfor kan vi ikke la være å tro at kulturdebatten fortsatt må føres på forutsetninger fra 1930-årene? Radikalerne fra dengang har vunnet. Det vil si: Gjennom en rekke seire har de tapt. Det gjelder for eksempel sprogsaken, som ikke lenger kan opphisse et normalt menneske. Når det gjelder vårt litterære liv, opprettholdes det idag ved hjelp av terningkast, og man må visst være filolog av den aller eldste sorten for å begripe hvor tåpelig dette er.

- Er du bekymret for det litterære nivå?
- Nei. Viktigere enn å ta stilling til litterære moter er det å bli elsket av sine barn. Det er imidlertid mitt inntrykk at romanen igjen er i ferd med å få en oppsving ute i Europa, uten at jeg kan peke på noe motstykke til dette fenomenet i Norge. Jeg vet at begavelse er noe som går i bølgegang i et folk. Akkurat nå er Norge inne i en slak kurve som jeg kjenner igjen fra flere epoker i historien. Absolutt intet er nytt. Og jeg er hverken optimist eller pessimist i den forbindelse. Jo eldre jeg blir, desto mer blir jeg opptatt av kunstneriske opplevelser. Men det betyr ikke at jeg forlanger å finne dem hos den norske forfatterstand. Å høre musikk blir for meg den største av alle nydelser. Ingen har ennu kunnet overbevise meg om at lykken består i å lese enda en novelle fra Fanaråkken.

Her kommer Odd Eidem til å tenke på Arnulf Øverland, som i sin tid begynte å ta honorarer for å bli intervjuet. "Jeg polemiserer ikke gratis, " sa han. Det gjør imidlertid Eidem, skjønt polemikken unnlater å more ham slik den gjorde før.
- Jeg har simpelthen ikke tid til å være aggressiv, sier han og stirrer ut i tåkehavet. Der får han øye på noe.
- Det menneske som har interessert meg mest i mine litterære samliv, er Hallvard Rieber-Mohn. Han representerte en urgammel skikkelse i menneskehetens historie. Han uttrykte sitt åndsliv i et sprog hvor medlidenhetens og viddets egenskaper var
innflettet i hverandre. Hans forstand imponerte meg, hver gang han utfoldet sin toleranse overfor andre miljøer enn sitt eget. Han var herold for noe som jeg selv sto utenfor. Jeg er ikke katolikk. Jeg vet ikke om jeg kan kalles kristen i det hele tatt. Skjønt det siste er noe gedigent sludder, for hele vår sivilisasjon bærer kristenhetens signatur.

Samtalen beveger seg naturlig fra katolisismen til jødedommen, som alltid har vært en trofast gjest i Odd Eidems skribentliv. Et halvt århundre efter Carl von Ossietzky får Elie Wiesel den omstridte Nobels fredspris.
- Det kan ikke være noen tvil om Elie Wiesels verdighet som fredsprisvinner. Vi trenger hans impuls, og jeg bøyer meg dypt for den gjerning han har utført ved ordets hjelp, skjønt jeg ikke kan se at han er noen stor dikter. Han har da heller ikke fått Nobelprisen i litteratur, slik mange later til å tro.

- Du nevnte Ossietzky?
- Som ungdom av idag neppe har hørt om! I sitt tidsskrift "Weltbühne" redigerte han en spalte som noterte hvilke nederlag demokratiet hadde lidd siden sist. Skulle jeg ha foretatt meg noe vesentlig i en avis idag, ville jeg ha opprettet en lignende spalte. Den ville ha redigert seg selv. Daglig er man vidne til at alminnelige rettsprinsipper krenkes. Men det behøver for eksempel ikke være kapitalistene som begår krenkelsene, det kan være streikegeneralene, hvorav en heter Høst.
- Er du blitt motstander av streikeretten?
- Bruken av slike begreper tar hver dag en ny jafs av vårt kulturgrunnlag. Vi har politisert tilværelsen, ikke engang døden går fri. Av finansdebatten oppfattet jeg ikke annet enn at ordet milliard ble gjentatt med stadig større hissighet. Om streiker er jeg av den formening at de fleste av dem er rettferdige, eftersom de dreier seg om penger, som folk aldri kan få nok av.
- Du lovet at du ikke hadde tid til å være videre polemisk?
Odd Eidem sluker meg med blikket:
- Det eneste jeg frykter ved siden av smerter, er nasjonalismens uhyre tåpelighet, dens livsfarlige mangel på skjønnhet. Men når jeg hører de spede kalvebrølene fra nye nittenåringer som går i døden for en vanvittig mening, mens familien står ringside og heiser flagg, burde jeg egentlig ikke la meg forbløffe. Jeg vet bestemt at nasjonalismen, slik den organiserer seg i ett lite guttesinn, alltid vender tilbake til nye generasjoner.

Det sies at det verste som kan skje menneskeheten er at den utslettes med en bombe?
- Det er jo ikke sant. Man kan jo ikke oppleve sin egen død, hverken med sorg eller glede. Men vi vet at vi skal dø, for eksempel av influensa.
Å gjøre døden til et produkt av atombomben er et hykleri med ord, særlig i en tid hvor man er mer opptatt av et fotballresultat enn av livet efter døden. Ingens død har hittil gjort noe nevneverdig inntrykk på verdensordningen.
Nevn meg en mann med dødelig influensa i det forrige århundre som er husket av noen!
- Tror du på livet efter døden?
- Det raker meg midt i ryggen, på samme måte som jeg er ute av stand til å interessere meg for hvorvidt fru Westerlund er sanndrømt. Døden derimot snakker jeg gjerne om. Den er jeg ikke lenger redd for. Jeg så for noen år siden et elsket menneske under dødskamp. Selv ikke under lyden av hospitalets hvite sluttakkorder unngikk man imidlertid populasens mekring. En dør åpnet seg, og inn kom en rockedame fra et av byens underholdningsetablissementer. Hun hadde ikledt seg sitt kostyme, utfra troen på at man med et larmende yttertøy kunne overdøve stillheten, hvor min venn forsøkte å dø. Det skal tilføyes at den døende trakk et av sine siste sukk i mild overbærenhet med sin ubehjelpelige gjest.

Efter en liten taushet snakker vi om illusjonens lov i teatret, om den franske pantomimikeren Marcel Marceau, om skrivefagets finesser. Hvordan er en forfatters tilværelse på Nesodden?
- Ord for ord. Setning for setning. Jeg er perfeksjonist når jeg skriver. En forfatter må være sin egen dommer, derfor må han også kunne sitt fag.
- Hva vil det dypest sett si å skrive?
- Dypest sett er det en drift. Dernest: Å la seg underholde av egen erfaring.
- Kunne du noensinne holde opp å skrive?
- Nei.

Når det er tid for oppbrudd, står Odd Eidem i en åpen dør og ønsker lykke til:
- Du hører sikkert at i dypet av mitt hjerte ligger det et kjøttben som venter på å bli spist.
Med denne setningen i ryggen går jeg selv ut i tåken.

©Aftenposten

lørdag 23. januar 2010

Langslet om Rieber-Mohn


"Han fikk døpenavnet Gottlieb, et første forvarsel om skjebne? - Hallvard er det navnet han selv tok da han ble klosterbror. Et tyskklingende fornavn var kanskje en byrde etter krigen? Iallfall valgte han å knytte seg til hjemlig tradisjon med navnet på den folkekjære norske helgenen Hallvard av Huseby.
Familien var av solid bergensk borgerskap på begge sider, men ettersom faren, Chr. Rieber-Mohn, var redaktør i vekslende høyreaviser, kom også sønnen til å leve et ambulerende liv som barn - født i Molde 2. oktober 1922 (Molde Annonceblad), siden i Kristiansand (Christianssands Tidende) og sluttelig på Hamar fra 1932 (Hamar Stiftstidende). Selv mente han at all flyttingen kunne ha gjort ham usikker i norsk.
Det var ikke merkbart for oss andre.
Her er allerede et par trekk av biografisk interesse.
Bergenstonen i hjemmet har sikkert Gottliebs konversasjonstalent og muntre formglede - men han følte seg som hedmarking, skjønt med et mål av selvironisk koketteri og helt uten den tunghet i sessen som forbindes med fullblods hedmarkinger. Odd Eidem, som ble hans nære venn siden i livet, hadde de samme røtter og den samme sans for gode hedmarkshistorier. Å høre dem sammen var et verbalt festfyrverkeri, hvor den ene vittigheten antente den neste. De lånte hverandres "bons mots". Pateren elsket å gjengi den kvikke kommentaren hans far hadde fått da han nøt utsikten fra Høsbjør: "Her er'e fint gett, her ser'u sju kjerker og ni brennerier!" Eller den uvanlig omfangsrike ordføreren, som gikk surr i billedbruken da han holdt 17.mai-tale: "Vi er et stort folk - itte i tal, men i flateinnhold". Odd gav ham en annen yndet formulering: Hamar er den eneste by i verden der ordet "ideal" utelukkende forbindes med flatbrød".


Utdrag fra Lars Roar Langslets "Veivisere" (2008) hvor han "portretterer ni innflytelsesrike personer som har vært hans venner, veivisere og forbilder gjennom livet". Her kan Per Egil Hegges fine omtale av boken leses.

onsdag 20. januar 2010

"Bloggawards 2010"


Min venn Geir - som jeg betaler dyrt for å være snill med meg - har tildelt meg en såkalt bloggaward. Høyst ufortjent og sikkert bare et utslag av naiv (men helt sikkert velmenende) veldedighet - men jeg takker såklart, og bukker mitt forundrede hode dypt, takknemlig og kinkfremkallende.
En slik "award" skal jeg altså gi videre til syv andre bloggere, som igjen skal forære den videre til andre bloggere; ja nettopp, et slags kjedebrev. Huff! Men det finnes drøssevis av gode bloggere der ute som fortjener heder og oppmerksomhet - noen faktisk så dyktige at jeg ikke tør lese dem en gang!

Vel, vel. Visse kriterier medfølger visstnok denne prisen (alt har sin pris, sukk):

- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Mitt påskudd for å gjøre dette, er jo selvfølgelig at man får skrive litt om seg selv - slik det fremgår av punkt 3: "Fortell 7 interessante fakta om deg selv". Ypperlig, meget ypperlig! Vi lever tross alt i 2010 (tjueti!, mine damer og herrer) i den navlebeskuende- og narsissistiske tidsalder. Bloggere liker å skrive om seg selv i håp om litt mediemakt - publico ergo sum. Så hvorfor ikke?
Her følger en kort reise, syv platte punkter, gjennom mine meritter og nederlag; oppsummerende plattheter med andre ord.

1. Samme år som Pier Paolo Pasolini, Hannah Arendt, Lancelot Hogben og Dmitrij Sjostakovitsj vandret slukøret til de evige jaktmarker med skjelvende englevinger og djevelhalen mellom bena - da Carlos lot seg krone til konge av Spania, Chaplin ble slått til ridder av Elizabeth den andre, og Rembrandts maleri ”De Nachtwacht” ble påført flere stygge knivriss på Rijksmuseum i Amsterdam - slå opp i historiebøkene! -meldte den rojale, sorte svane sin blodige ankomst i en søvnig by på Østlandet.
Det overdådig vakre guttebarnet ble behørig champagne-døpt (som seg hør og bør), og siden ... har det vel gått som med champagnen; mer og mer futt forsvant med årene ...

2. I barndommen ble jeg stanget av både geit og giraff(!), og spyttet på av et uoppdragent lama. I voksen alder ble jeg klort til blods av ville og mattiggende vaskebjørner - jeg fryktet rabies en lang stund, og trodde jeg skulle lide en langsom, fryktelig død som en tiltagende gal og frådende mann.
Tilsynelatende har dette fått passere uten varige og dype mén - jeg er en sann dyrevenn! Hadde nå bare dyrene likt meg ...

3. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle spise middag med både Elsa Lystad og Arne Treholt (dog, ikke samtidig) - og drikke vin med Arne Hestenes. "Tilfeldigheten" var en forhenværende svigerfar som hadde jobbet med Arnes bror, høyesterettsadvokaten Olav Hestenes, og Arne (her er vi på fornavn, ja!) var en god venn av min svigerfars mor (hun hadde en nokså celeber vennekrets, ved nærmere ettertanke). Skjønt, drukket vin med Hestenes er nok å kokketere. Det var et hageselskap; jeg var knapt gammel nok til å leske strupen med Mozell. Men Hestenes sa: "Dette er vin til over 300 kroner, altså, den skal du like!".
Jeg likte hverken vinen eller mannen; begge oppfattet jeg som sure. Ikke visste jeg hvem denne Hestenes var heller. Men det var den gang.

4. Noen sier nei til atomkraft. Jeg sier nei til rosiner. Druer skal helst drikkes, -ihvertfal ikke spises tørket! Dessuten ser de ut som noe kreftleger fjerner. Fysjom!

5. Jeg takket nei til å være med i bandet Gåte i sin tid.

6. Jeg tror ikke jeg eksisterte før jeg ble født - det til tross for at min kone hevder at jeg "åpenbart levde på femtitallet, som kvinne" (!). Men, det føles som jeg har levd i Italia for mange hundre år siden. Kanskje var jeg en florentinsk renessansepoet? Eller en greve med et stort harem og ... Å, drøm du! Snarere et stykke mozzarella, tenker jeg.
Men det deilige Italia er mitt "hjemland". Å komme dit for første gang, var som å komme hjem - klisjéaktig, men sant. Italia har skjenket oss den skjønneste vin, gitt oss fullkommen kunst, gastronomiske gleder, arkitektoniske perler, en rik og definerende historie, store tenkere, livsnytende slabbedasker, grandios musikk, klodens vakreste språk - ja, til og med den korrupte politikken fenger! - på et underholdnings nivå, vel å merke.
Jeg simpelthen elsker den italienske kulturen!

7. Jeg har opplevd mirakler.


And the nominees are: (disse er alle vinnere på sin måte):

Aroundbooks og Geir Isaxen: Fordi de var de første jeg støtte på, ad tilfeldige veier, i den internettske sfære. To bokbloggere, begge profesjonelle og svært hyggelige. Jeg har plukket opp mange tips fra dem, og er takknemlig for at de vil "leke med" en jypling som meg.

Predikeren: En blogg det er vanskelig å definere; hun skriver drivende godt og med dyp innsikt, uavhengig av tema: Mat, bioteknologi, religion, hverdagshistorier osv. Jeg er fascinert - og misunnelig.

Banker på Pavens port: En manns tilnærming til katolisismen. Jeg har foreslått for ham at dette bør utgis i bokform; større kompliment kan jeg ikke gi.

Lille søster: Nok en bokblogger. Det er noe várt over denne bloggeren; en ydmyk og forsiktig tone. Ren og klar. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men jeg liker det jeg leser. Snill er hun også.

Knirk: Bøker, film og musikk - stort sett. Ærlig og redelig, varmt og godt, enkel og grei. Rett på sak-aktig blogger, og dessuten, tør jeg si det? veldig ... kvinnelig. Knirk virker som en trygg, modig og livsglad kvinne.
Hun er god å lese.

Epistler: Forfatteren Tom Lotherington skriver usedvanlig godt(bare av den grunn liker jeg å lese ham), og da helst om litteratur.
Kunnskapsrik, tørrvittig og en smule elitistisk. Applaus.