søndag 29. august 2010

Henrik Groth


Ingenting er farligere enn å sperre for det umiddelbare inntrykk - vi taler her først og fremst om kunst. Like skuffende er det når det umiddelbare inntrykk blir mottatt, for derefter å bli underslått eller desavouert av den kritiske intelligens.
Det har alltid undret meg at man ikke har anstillet betraktninger om dette. De ville føre til den sørglige konklusjon, at de som profesjonelt vurderer og formidler former for kunst og skjønnhet til almenheten, ikke forstår å bevare det spontane inntrykk intakt. Når vi leser kommentarer og kritikk virker det ofte kunstig fordreiet, som om kritikerene ikke hadde sett eller opplevd det samme som jeg.

Jeg hører selv til de få som - ikke uten anstrengelse - har tviholdt på min uvitenhet. Især har jeg unngått enhver faglig spesialisering, som om det gjaldt å forsvare min dyrebare, åndelige mødom mot alle besser-wissere. Heller da legge seg åpen for frie assosiasjoner fra fjerne og fremmede, men befruktende kunnskapsområder. Det finnes estetiske veiledere som forener opplevelse med begrunnet kritikk. De er sjeldne fugler.


Et lite utdrag fra essayet "Om å forstå seg på noe" av Henrik Groth.
Litt underlig er det at ikke flere nevner den glimrende (og provoserende) artikkel- og essayforfatter(han var først og fremst forlegger og politiker) Henrik Groth (1903 - 1983).
Han skrev vittig, ofte med en ertende, småinfam og selvironisk tone. Men tekstene preges først og fremst av at de var reflekterte, intelligent skrevet.
Men hør ikke på meg - les heller hva disse hadde å si om den godeste Groth:

"Norges morsomste melankoliker ... han er visere enn de fleste".
- Bjørn Kolstad, Morgenavisen.


"Han er jo morsom. Altså "en moromann" og ferdig med ham - det var bare et underholdende gys: Bø! For ingen skriver da vel så lekende om det som kaller på tårene? Jo, Henrik Groth gjør det. Slik er hans form - over noen bekymrende vyer inn i det kommende, et alvor på håpløshetens grense. Om nødvendig, får en lese ham to ganger - nyte ham den første og rystes inn i sin sjel den andre ... Farligere utfordrer ingen oss her på berget".
- Hallvard Rieber-Mohn, Arbeiderbladet.


"Groth har rett, han bør henges".
- Per Thomsen, Stavanger Aftenblad.

Store Norske Leksikon har en informativ artikkel om Henrik Groth her.
Nå har De intet annet valg, enn å lese ham fra perm til perm.
Om igjen og om igjen.

fredag 20. august 2010

Fra "Livets lenker"


"Hvis troen er vakker, så spiller det ikke noen større rolle at den ikke er så sannferdig. Det er å forlange temmelig meget at allting skal tiltale både ens fornuft og ens estetiske oppfatning. Jeg ville at Betty skulle bli romersk-katolsk, men hun er protestant av alle krefter. Religionen er jo avhengig av ens lynne. En er i stand til å tro på hva som helst når en først er religiøst anlagt, og hvis en ikke er det, vokser en fra religionen. Kanskje religionen er den beste morallæren. Den er vel akkurat som de stoffene dere leger lager medisin av: hver for seg spiller de vel ingen rolle og gjør ingen nytte, men blandet sammen virker de på hverandre og blir fin medisin. En har nytte av moralen fordi den er bundet sammen med religionen. Når en ikke lenger tror på religionen, har en moralen igjen. Et menneske har større sjanser til å bli et godt menneske av å lære om Guds kjærlighet, enn av å lese Herbert Spencer."

Den snurrige fritenkeren, reklamemannen og bohemen Thorpe Athelny til Philip Carey under deres "bli bedre kjent"-middag.

lørdag 14. august 2010

Noen sitater om boken


Bøker har fortrinn sammenlignet med mennesker. De setter tanker i bevegelse, noe mennesker sjelden gjør. Og de tier når man ikke spør dem.
- Georg Brandes


Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
- Marcus Tullius Cicero


Det virker som om noen bøker er skrevet, ikke for at man skal lære noe av dem, men for at man skal få greie på at forfatteren har visst noe.
- Johann Wolfgang von Goethe


Gud forby at folk leser bøkene våre bare for å finne de saftige passasjene!
- Graham Greene


Det finnes hverken moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet, det er det hele.
- Oscar Wilde


En bok som ikke fortjener å leses to ganger, fortjener heller ikke at man leser den første gang.
- Karl Julius Weber


Ikke alle bøker er så kjedelige som leserne deres.
- Henry David Thoreau


Det er ganske pussig å legge merke til at de fleste dagbøker er skrevet om natten.
- Robert Storm Petersen


Jo flere tankestreker det er i en bok, desto færre tanker.
- Arthur Schopenhauer.


Bøker er en tvilsom handelsvare. De trykkes av folk som ikke forstår dem, selges av folk som ikke forstår dem, bindes inn, leses og kritiseres av folk som ikke forstår dem. Og til alt overmål: de er noen ganger skrevet av folk som ikke forstår noen ting.
- Yosef Lichtenbaum


Man må kreve av en bok, som fortjener dette navnet, at den forandrer leseren. Etter å ha lest den er man ikke lenger den samme.
- Ernst Jünger


Bøkenes mangfold gjør oss uvitende.
- Francois de Voltaire


Også dårlige bøker har sin gode side: den siste.
- John Osborne


Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige.
- Henrik Wergeland


Til verdens truede arter, som pandaen, blåhvalen, de danske ølkuskene og den bengalske tigeren, kan man nå regne boken.
- Henrik Wivel

søndag 8. august 2010

Turist i kirken.


"En turist i en kirke er dummere enn en spurv i tranedans. Han er ikke til, han er av-jeg'et. Likevel synlig som en soldat i fiendeland. Med undring har man sett andre i samme situasjon, men altså tydeligvis ikke likesinnede, skride uanfektet rundt blant mennesker som dyrker sinde gudelige gjøremål som en pause i forretningene. De har krav på å ha det for seg selv."

- Johan Collett Müller Borgen.
(bilde: snl.no)

lørdag 7. august 2010

Sex i litteraturen?


Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

fredag 6. august 2010

Ord for dagen



"Landstrykeren har det til felles med kunstneren, og kanskje med gentlemannen, at han ikke tilhører noen klasse. Han lar seg ikke forbløffe hverken av fantens usjenerthet eller av fyrstens etikette."

Fra boken "Skillingen og drømmen" av W. Somerset Maugham.

søndag 1. august 2010

Og meget har endret seg ...?


Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.


- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.