God jul og game over

Det er noe som heter å gi seg mens leken er god. Beklageligvis fikk jeg ikke gjort det; leken ble et ork og deltageren er forlengst lei. Jeg ser det ikke som noe poeng å fortsette denne bloggen da jeg føler den bare står og råtner bort.
Til våren hadde jeg kunnet feire et 4-årsjubileum, og det er vel relativt lenge i bloggsammenheng, er det ikke? Men jeg har ikke mer å bidra med, og har også følt at jeg ikke riktig har funnet fasongen eller stilen. Det har i sannhet vært en nesten fire år lang berg-og-dalbane-tur. Med alt hva det innebærer.
Dessuten har jeg et krevende yrke som også innebærer å skrive - mye! Jeg har simpelthen ikke tid og overskudd til å drifte bloggen lenger - og "Sjeldnere enn sorte svaner" og jeg har på en eller annen måte glidd fra hverandre. Snodig, men det er blitt vanskeligere å identifisere seg med bloggen.
Undertegnede har registrert at andre bloggere som tidligere har takket for seg, igjen har kommet tilbake. Og det er gledelig. Men min avgjørelse er endelig: Svanen er ikke lenger bare en sjelden fugl, men en død en.
Lysten til å skrive/blogge igjen vil garantert blusse opp, men i så tilfelle vil det skje i ny drakt og i nye omgivelser. Som alle vet - forandring fryder, og et hamskifte kan være sunt.
Takk til alle bekjentskaper jeg gjennom bloggen har fått, og takk for innspill og tilbakemeldinger fra ukjente og kjente.
Alt godt!

Søndagsdikt ved Øverland

Vi leker

Jeg sitter bøiet over mitt bord
og leker med ord.

Jeg prenter dem ned med punkter og streker,
og det er i dypeste alvor jeg leker,

som andre leker med tall eller toner
og atter andre med ører og kroner.

En pike prøver sitt brudelin,
en elsker blomster, en annen vin.

En frue skramler med kopper og gryter,
mens mannen kjøper og selger og snyter.

En pynter sig med en kostbar drakt,
en prøver sin makt.

En smir til sin kvinne et dyrebart smykke,
en spiller med skjebner og menneskelykke.

En blander sin gift, en søler med blod,
og begge vil påtvinge dig sin tro.

Den ene vil hisse dig opp til å hate,
den annen vil kjevle oss flate.

Den hete og hylende kannibal
vil gjøre dig salig ved sin moral.

Vi går i en ørske av illusjoner,
der bygger vi tårn, og der velter vi troner.

Men hvad er det egentlig barnet vil,
når det leker med ild?

Arnulf Øverland (mars 1942)

En liten oppdatering

Som overskriften mer enn antyder, en liten oppdatering.
Nebbet har vært lukket en stund; jeg har hatt det travelt på arbeidsfronten de siste ukene, noe som dessverre har gått på bekostning av bloggen (mitt arbeid består av lesning, research og skriving, kanskje forklaringen er overkill?). Noen små reiser her og der har heller ikke hjulpet - tiden har simpelthen ikke strukket til. Dessuten later det til at leselysten har sunket. Det har skjedd før, og jeg tolker det ikke som et dramatisk tegn. Men det er leit.
Av og til når arbeidsbyrdene vokser seg veldige som fjell og alt det andre som foregår i livet nærmest stjeler det meste av energien, orker man ikke å ta fatt på en roman. Noen ganger er det motsatt.
Men akkurat nå er det å lese et lite ork. Jeg har ingen bedre forklaring på det enn det som nevnes ovenfor. Lignende perioder har jeg hatt før, og mange kan sikkert kjenne seg igjen.

For min del prøver jeg å bruke tiden på noe annet vettugt, så sant arbeidet ikke tar all tid og man bare vil sove. Tidligere har jeg erfart at det å rigge til staffeliet og stå og male er som balsam for sjelen. Men da jeg lette det frem i boden, oppdaget jeg at det ikke hadde tålt reisen sist gang vi flyttet. Ellers har turer ute ved havet eller i skogen, og besøk i gallerier og museer hatt en lindrende og oppløftende virkning på en trøtt sjel. Men jeg må innrømme at det har blitt lite av det. Man kan jo skylde på alderen. I stedet har jeg sett mye film (gammelt og nytt), jeg har koblet av med TV-spill, og jeg spiller piano når anledningen byr seg. Film og spill gir meg nok noe dårligere samvittighet enn å klimpre, men det er en lettvinn måte å koble av på.
På tross av en ikke-eksisterende lesehunger, fortsetter jeg likevel å handle bøker. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje kan det diagnostiseres som en en mild form for mani. Jeg har tenkt flere ganger når jeg ser bunkene med uleste bøker i stabler på gulvet, i vinduskarmene og i hyllene, at dette tar jo fra meg all motivasjon! Det er så mye man skulle ha lest. Og tanken kan fort bli overveldende eller utmattende.

Uansett vet jeg at leselysten snart kommer tilbake. Jeg er bare nødt til å komme meg litt ovenpå, eller i forkant av arbeidsoppgavene - selv om de formerer seg som kakerlakker. Ja, livet er sannelig et jææævla tiltak, som jeg hørte en av byens løse fugler si på bussen for noen uker siden.
Men! - en morgen, forleden dag. Jeg hadde levert minstemann i barnehagen, kokt kaffe, slått på PC-en og skulle akkurat til å ta fatt på dagens oppgaver. Mens jeg ventet på at datamaskinen skulle våkne og komme i gang, søkte blikket bokskapet i TV-stuen. Jeg hadde ennå natten i øynene, men morgensolen la en fin strime med gull over slitte bokrygger, og øynene fant en opplyst Erik Bye. Jeg reiste meg, åpnet skapdørene, tok ut den blå boken og bladde opp i innholdsregisteret. "Apal i en tekopp" låt forlokkende.
Den morgenen, før jeg begynte på mitt arbeid, startet jeg med å lese ni siders historiestubb om en mann på Svalbard som prøver å dyrke et epletre i en sprukken, hankeløs kopp.
Den morgenen gråt jeg.
Det ble en fin dag.

Sammenliming og fuging

Det er stor fare for at det kommer rød strek under et ord som "sportsbilgarasjefundamentutgiftsbudsjetteringsvanskeligheter". Skribenten vil da tro at alt har ordnet seg hvis han eller hun i stedet skriver sportsbilgarasje fundament utgiftsbudsjetterings vanskeligheter, når det i stedet har gjort det motsatte. Per Egil Hegge om særskriving.

Bjerke om "norsk folkemål"

Hva er så "folkets virkelige talesprog" i praksis? Hva slags fundament er "norsk folkemål" - i seg selv?

For mange år siden oppholdt jeg meg noen måneder i det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauen, og med en dialekt så malmfull som den eldre Edda. Jeg besluttet meg til å utforske folkesjelens tungemål, og kontaktet i den anledning sønnen i huset hvor jeg bodde. Han løste regelmessig sitt fritidsproblem foran orgelet i stuen, hvor han uavbrutt klunket åtte takter av "Tante Pose". Med høyre hånds pekefinger. På enhver hendvendelse gav han det heilnorske svar: "Eg veit ikkje, eg!" Mens pekefingeren fortsatte å løse fritidsproblemet.
I løpet av disse månedene fikk jeg ikke annen lyd ut av ham. Hans norske folkemålsgrunn bestod av tre ord: 1) eg, 2) veit, 3) ikkje. Den gangen gikk det opp for meg at visse av våre dialekter egentlig ikke er talemål, men tiemål. Og jeg trakk denne slutning: På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog.
Skal det talte ord legges til grunn for det skrevne, da må ordet virkelig ha passert en levende tunge. Og denne tungen må ha vært slik at den fikk ordet til å lyse.



Foto: Per Eide (nih.no)

"Why beauty matters" av Roger Scruton

Dagens gjengse oppfatning er uten tvil den at skjønnhet - det eneste av betydning i estetikken - ikke er forenlig med moderne kunst. Før i tiden skulle og måtte ting være vakre. Også enkle bruksgjenstander - utsmykket som mange av dem jo var. Selve funksjonen var altså underordnet.
Den kontroversielle britiske filosofen Roger Scruton har laget en høyst severdig dokumentar om det nødvendige av skjønnhet. Anbefales.

125 sjeldne bilder av berømte personer

Ja, på denne siden er det akkurat det du får se - 125 bilder av forfattere, skuespillere, statsledere, musikere og kunstnere. Et knippe av bildene er private, mange mildt sagt kuriøse, og flere av dem er rett og slett noen reale blinkskudd. En lite fotohistorisk begivenhet. Intet mer, intet mindre.
Blant annet får du se Marilyn Monroe, Elvis Presley (med sin far), Bonnie og Clyde, Kurt Cobain, Ernest Hemingway, Twiggy, Che Guevara, Kurt Wonnegut og Salvador Dali i uvante, morsomme og avslappede situasjoner. Og ikke minst en smilende Audrey Hepburn som gir alkohol til sitt medbragte rådyr (!).

Og undrer du på hvem den søte lille babyen på bildet er?
Tenk liten mustasje, temperament og tusener på tusener av menneskeliv på samvittigheten.
Korrekt. Det er ingen ringere enn Adolf Hitler.
Og smukkasen nedenfor?

George Clooney

En triviell oppdatering om det viktige i livet

"Facebook blir oppgitt som skilsmissegrunn i hver femte skilsmissebegjæring i Storbritannia".
"Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse".
"Mistenksomme ektefeller leier detektiver for å spionere på kona".
"Når ryker ekteskapet ditt? - ikke gå i økonomifella!".
"Nordmenn mestrer ikke kravene som moderne parforhold innebærer".
"Derfor er din partner utro!".

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Dette er helt vanlige overskrifter fra norske medier.
Men hva med å snu på denne forestillingen om ekteskapet? Halvparten av samtlige inngåtte ekteskap ... består! Til tross for hva enkelte tabloidaviser prøver å overbevise deg om, så finnes det faktisk mennesker der ute som elsker hverandre. Selv etter år med motgang, sykdom, økonomiske nedgangstider, ja selv om mannen har mistet håret og fruen eser ut som en hevende bolledeig.
De tror på hverandre, på ekteskapet, på kjærligheten.
Ikke på statistikken som presenteres i mediene.

Om en knapp måned feirer mine foreldre bryllupsdag nummer 37. Ja, for de feirer faktisk. Med blomster, kake og alt til faget henhørende. Det er naturligvis en liten begivenhet i den store verdenssammenheng, men likevel en begivenhet. En viktig en.
Selv har jeg, riktignok med et skjevt smil på avsendernes fjes, blitt kalt både naiv og en blåøyd romantiker fordi jeg velger å tro på ekteskapet. Denslags har prellet av meg som vann på gåsa. Jeg tar det nærmest som en kompliment. Og kanskje må man være det? En blåøyd romantiker. Ekteskapet skal drives med fantasi, hevdet Hamsun. Ja, det også, sier jeg!

Jeg vet bare at halvparten av den forpliktende ramme et ekteskap innebærer, er det jeg som bidrar med. Og jeg sier bare det som alle ektemenn burde si om sine hustruer: Jeg har verdens beste kone, og jeg elsker deg.
Idag feirer vi bryllupsdag.

Sagt om kvinnen

Intet i denne verden er så oppmerksomt, så konsentrert og så altomfattende som en kvinnes flyktige blikk på sin rivalinne.
- Marcel Achard

Så snart en kvinne tenker noenlunde raskt, kalles det intuisjon.
- Barbro Alving

En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det.
- Jean-Paul Belmondo

Kvinnens styrke ligger jo nettopp i at man ikke kan forklare den.
- Oscar Wilde

Når jeg engang står med det ene ben i kisten, vil jeg si sannheten om kvinnen, skynde meg å trekke det andre benet etter og lukke lokket.
- Lev Tolstoj

Forskjellen på en ekspedritrise og en dame ligger ikke i hvordan de oppfører seg, men i hvordan man selv behandler dem.
- George Bernard Shaw

En kvinne kan tåle alt, hvis det kler henne.
- Hans Söhnker

Kvinnen var Guds andre feil.
- Friedrich Nietzsche

Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert overfor kvinner.
- Isa Miranda

Han var for sterk, det sto kvinner bak ham.
- Henrik Ibsen

Å studere en kvinne er som oftest mer fristende enn å lære henne å kjenne.
- Graham Greene

Kvinnens nakenhet er klokere enn filosofiens lære.
- Max Ernst

Tidligere rødmet pikene når de skammet seg. I dag skammer de seg når de rødmer.
- Maurice Chevalier

Man er ikke født kvinne - man blir det.
- Simone de Beauvoir

De store spørsmål som jeg ikke ser meg i stand til å besvare til tross for tredve års forskning i den kvinnelige psyke, er dette: Hva er, når alt kommer til alt, kvinnens ønsker og behov?
- Sigmund Freud

Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"

27. mai - Tønsberg.

Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste spor etter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.

Slik innledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nye litterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at boken er nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Og riktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, et forsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep, og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok. Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.


Heldigvis, får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene på vårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv om jeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jeg skylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligere pateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestad leses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn, og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andre forfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkene uavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk, religiøst eller sosialt?

Ikke vet jeg.


Og ikke vet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rent salgsmessig. Selv om forfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humoren og  rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" er også vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver at han tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham.  Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken bare tapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid til være forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har han betydd ufattelig mye.



Jeg er overbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskillig lykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettet etter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik har det aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne siden av dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å vise idealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sin kraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kan bare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leve etter Kristi eksempel.
Derfor må Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut fra høyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene som de ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesu venner.


- Kjell Arild Pollestad

Geelmuyden hos KRÅD

Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Setningssamler

Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.

Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Publiseringsproblemer med det gamle Blogger-grensesnittet.

Flere som har problemer med å publisere innlegg? Jeg ønsker å bruke det gamle Blogger-grensesnittet, men får simpelthen ikke publisert et eneste innlegg uten å måtte ta i bruk det oppdaterte. Noen som har noen forslag?

Den plutselige død

Det påstås og antagelig er det også sant, at når Middelalderens mennesker hadde lagt seg om kvelden og ba til Gud, da var deres viktigste bønn denne: "Når jeg engang skal dø, la meg ikke dø plutselig! Helst vil jeg dø bevisst. Jeg vil helst ha skrittene over den siste terskel under kontroll".

Denne innstillingen er det moderne mennesket totalt fremmed. Den var sogar også fremmed for Cæsar. Da han en morgenstund satt i sitt telt og underskrev statspapirer, hørte han at talen blant hans medarbeidere dreiet seg om: "Hvis vi fikk velge, hvordan burde vi da foretrekke å dø?"
-Da så Cæsar opp fra skrivebordsarbeidet og sa:
"Plutselig!"
En liten time senere møtte han Brutus - og dermed ble verden en anekdote rikere.

Lesefest?

Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.

- Ebba Haslund.

Takk for maten - en anekdote

Prost Christie hadde engang vertinnen til bords i et selskap, men sendte en lapp til stortingsmann Henrik Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln på knappest mulige måte. Han sa "Takk for mat i Christie´navn, Ameln".

Borgen og sild

Få her til lands skrev så gode noveller og petiter som Johan Borgen. Ikke mange i norsk litteratur har klart å skildre menneskesinnet så intenst og levende, i en så klar og fortettet form. Hans innlevelsesevner var bortimot enestående.
Og romanen "Lillelord" er og blir et mesterverk, en klassiker med andre ord.
Borgen debuterte med "Mot mørket" i 1925, men gjorde seg beryktet og elsket som journalist med stilistisk elan under pseudonymet Mumle Gåsegg i tredveårenes Dagbladspalter.

Aksjemegleren, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen (1899 - 1978) har tegnet et levende portrett av sin venn Borgen med en noe uortodoks penn - "Kan jeg ikke la pennen løpe fritt, har jeg ikke noe glede av å skrive":

Borgen er det merkeligste menske jeg har møtt. Jeg har aldri sett så mange sterke og motstridende egenskaper samlet i ett menske. Gir en seg til å fortelle om ham, må en ta seg i akt. En bør ikke fortelle for mye annet enn slikt som er trulig. Det er for eksempel litt farlig å si at Borgen er lys, rett i ryggen og har en spenstig kropp, men et gammelt ansikt som minner om ansiktene til Edgar Allan Poe, Baudelaire og Rimbaud. De døde alle unge. Ansiktslikheten er ikke noen tilfeldighet, Borgen har både karaktertrekk og evner til felles med dem. Han har som ingen annen utvidet grensene for min erkjennelse. For å skildre ham må jeg ty til bilder og febersetninger. Å lese Borgen er som å se blomster som gror på gjødselhaugen og samtidig fatte noe av stjernehimlen. For meg er han også den forkledte helgen. Ranglefanten som aldri har velta et glass. Den tidlig dødsdømte seeren som visste alt og skjønte alt og til og med overlevde så mange samtidige. Kunstneren som brente både for menskeheten og for hvert menske han møtte. Mannen som nådde alt og alle. Den store magikeren, kunstneren som gråt og brant, glødet og gråt, gråt og brant ustanselig. Diktet og diktet, skapte og hjalp, hjalp og diktet ustoppelig. Og ennå har ikke noen sett ham felle en tåre!

Og her er et artig klipp hvor den godeste Borgen ikke vil snakke om litteratur, men om ... sildefiske.

Våken en sommernatt

Vi som er i sommernatten,
deler våkenhetens gave.
Duft av stemorsblomstermatten
går som torden i min have.

Ikke holder vi oss stille,
vi som er i sommernatten.
Hør, nu vil en siriss spille
Guds sonate, opus 18 ...

Katteseksualdebatten
bryter løs i måneskinnet!
Vi som er i sommernatten,
har nok ingen fred å finne

Vi er altfor våkne sjeler,
jeg og sirissen og katten!
Våkenhetens lykke deler
vi som er i sommernatten.

- André Bjerke

Goriot - et utdrag

Fra den dagen hun hjalp gamle Goriot med å pakke ut, fikk hun noe å tenke på. Riktignok var han litt posete under øynene, og det var ikke fritt for at han var nødt til å tørke dem litt, men alt i alt syntes hun han var en både behagelig og elegant herre. Ellers tydet de kjøttfulle, velformede leggene - så vel som den store nesen - på at han var i besittelse av moralske egenskaper som enkefruen følte seg meget tiltalt av, egenskaper som hans runde månefjes og naive uttrykk lot til å bekrefte. Han var sikkert en skikkelig fyr, både sunn og sterk, utvilsomt i stand til å omsette all sin ånd i følelser. På håret var han frisert som duevinger, og frisøren fra Polyteknisk skole kom og pudret det hver morgen. Det lå i fem spisser ned over pannen og kledde ansiktet meget godt. Han var litt tung i bevegelsene, men kledde seg så omhyggelig og snuste så elegant, som en mann som alltid er sikker på å ha snusdåsen full av macouba, at den dagen han flyttet inn, la fru Vauquer seg i sin seng om kvelden og formelig stektes som en akerhøne i spekkeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne når hun tenkte på at hun nå kanskje skulle si farvel til Vaquers liklaken og gjenoppstå som en Goriot.

For øyeblikket leser jeg - på oppfordring og anbefaling av min kjære hustru - Balzacs store roman "Gamle Goriot". Etter å ha smågjespet meg gjennom Emily Bröntes "Stormfulle høyder", var dette et hopp til en høyere litterær tinde. Forsåvidt intet riktig galt å finne med Bröntes klassiker - men personlig syntes jeg historien var forutsigbar og sjarmløs, dessuten fremviste min indre kinematograf ustanselig bilder fra TV-serien "Mot alla vindar", især denne John English.
Men det var jo min egen skyld. Nu, derimot, går alt så meget bedre.

Bye, bye mr. Bye?

For et par uker siden kom jeg over en bok av Erik Bye. Det har jeg forsåvidt ofte gjort når jeg har labbet innom et antikvariat eller en brukthandel som en annen Askeladd på jakt etter snurrepiperier og fordums litteratur. Bestandig har jeg lagt Bye tilbake igjen - farvet av fortiden kan man nok si.
Vi kjenner ham kanskje aller best som den store TV-personligheten. I min familie var det ofte på denne måten: "Huff, ikke han kjedelige der, da! (Min far). Og best husker jeg nok sangene og visene. Og alt båtpratet. Jeg har aldri fått den store skjelven i knekapslene av stemmen hans, og setter den dag i dag ikke nevneverdig pris på hans sørgmodige bass. Innholdet, altså selve tekstene gikk naturligvis en liten pjokk hus forbi. Han har forblitt kjedelig.
Mine besteforeldre hadde nok mer sansen for Høvdingen; der i heimen fantes både LP-plater, og husker jeg ikke feil, også bøker av ham.
Men jeg skal ta sats og hoppe så det riktig spruter grøt til alle kanter.
Nettopp denne gangen ble jeg stående og bla litt i boken av den godeste Erik Bye; utvalget var nemlig redigert av Odd Eidem. Ja, sånn hender det ofte jeg stifter nye litterære bekjentskaper - et forord av den og den, oversatt av han ja! Osv.

I forordet til "Kompasset rundt" var det følgende agnlinjer som gjorde at jeg bet på kroken:
Prosastykkene kan leses som lange, forklarende og cowboyaktige fotnoter til det som tross alt er hovedsaken i hans litterære produksjon: Visene.
Men også hans ferdigheter som prosaskribent kan stundom virke uvanlige. Jeg har lyst til å nevne et enkelt eksempel. Enhver yrkesskribent skulle gjerne efterlatt seg linjer som disse:
"Hvem husker ikke sin barndoms ur? Tikkingen, takkingen, pling'en og plang'en, gjøkurets brystsyke jodling fra et sted hinsides den siste Alpe.
Ur dinglende i kjeder, ur med ansiktene skjult under kapsler av gull, gamle menns ur som glødet vestlommevarmt mot øret - "hører du det siste tikk? Er ikke dette et morsomt leketøy?"
Men du lyttet mer i undring enn i glede over de triste små hikst under lokket hver gang et sekund tok avskjed med sin døde bror."

Spesielt den siste linjen finner jeg vakker. Vakker og trist.
Jeg har nå reist Kompasset rundt så å si, og kommer nok til å ta en runde igjen. Diktet "Vårherres klinkekule" setter vann i øynene, den eventyraktige historiestubben om den blåøyde norskamerikaneren Orville Bakken i "Bakkens bagasje" er rørende fortalt, og alle skildringene fra Erik Byes opplevelser fra Nord-Amerika har gjort inntrykk - især likte jeg den om mudderprammen "Queen of the Hudson" svært godt.
Et stridens granateple faller kanskje ikke langt fra familietreet, men vi vet jo at epler, selv fra samme gren, kan ha helt forskjellig aroma og smak.
Neste gang jeg treffer på Bye, skal jeg invitere ham med hjem.

Man skal ikke skue Svane Fønix på fjærpennen.

Jeg vil med dette annonsere at det muligens, ja nesten helt sikkert vil dukke opp et innlegg eller to i løpet av sommeren på denne bakevjebloggen. Men jeg kan ikke love at innleggene vil være særlig mer innholdsrike enn dette. Og dermed kan jo folket som synes herr Svane ubetinget tilhører farsen bare fortsette med det, men kanskje også ønske meg til lykke i anledningen den overståtte død.
God sommer, og på gjenhør!

Intervju

Jeg har latt meg eksaminere av bloggeren Dipsolitteraten; alle kan kjøpes for den rette sum, nemlig. I mitt tilfelle må jeg bare tilstå at jeg lett knekker sammen under tortur.
Forhøret kan du lese her

Vennlig hilsen Sjeldnere enn sorte skjemtegauker.

Ad tilfeldighetenes veier - Come dio comanda

Jeg glemte visst å tilstå følgende - som om bloggen er min skriftestol - hvilket hendte meg forrige helg.
Også jeg befant meg i den menneskemassen som ble trampet flat av en utdødd, hårete og kommersiell elefant; ganske tilfeldig slengte jeg et orkanblikk over bordene med mammutsalgbøker idet jeg semihastet forbi Ark (for anledningen tapetsert med arktiske snabeldyr) på vei til Vinmonopolet. Og da øynene feide over billighaugene, steg plutselig og uventet et navn opp fra erindringens skoddelandskap:
Niccolò Ammaniti. Hvor hadde jeg nå det navnet fra?
Kanskje stoppet jeg brått som en fugl mot et vindu, stod nærmest forfryst og forkommen i en lite flatterende positur der inne på kjøpesenteret, som en opptrekksfigur hvis ryggnøkkel plutselig stanser, - tenkende og gravende så det riktig skvulpet i hjernepuddingen.
Eureka! Det vil si, Roma! Selvfølgelig. Sist jeg var i Italia, så jeg tilfeldigvis filmen "Io non ho paura" på hotellrommet, en film basert på en novelle av Ammaniti. Så ville tilfeldighetene ha det til at jeg dagene etter så navnet hans flere ganger, og tilogmed pappfigurer av ham på flere steder (det var nok på gigantkjeden Feltrinelli, hvor det forresten finnes mye snadder).
Slik er det jo nesten bestandig; man blir gjort oppmerksom på et navn eller en eller annen ting, og man ser det over alt. Over alt! Denne Ammaniti er visst en kjent og prisbelønnet forfatter, men mange er det, og jeg glemte ham raskt.
Inntil denne dagen på handlesenteret.
Dermed handlet jeg "Hvis Gud vil" (Come dio comanda) uten videre betenkeligheter.
Etter noen raske søk på nettet, må jeg bare si at jeg gleder meg til å lese ham.
Noen som har gjort det?

Bokhyller til beskuelse

Kjærlighet forholder seg til porno omtrent som en blomstrende rose til en tørr brennesle, sa Sophia Loren.
Men på denne siden (og kanskje har du sett den før), Bookshelf Porn, står tørre bøker i estetiske omgivelser, klare til å beskues, klare til å inspirere, klare til å vekke et sultent begjær og formerlig springe ut som en rose.
En slags kjærlighet.

Ikke så stor?

Jeg gir opp.
Det ble kun 107 sider av F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby". Litt over halvveis.
Omlag én måned, med mange avbrudd samt lesning av andre bøker ved siden av, har det tatt meg å komme til side 107 av den prisbelønte roman hvilken jeg har hørt så mye godt om. Denne amerikanske klassikeren som tillegges verdier langt utover det rent litterære, sosiologiske såvel som historiske, fant jeg, tja, en smule kjedelig.
Det føles naturligvis som et svik ved å klappe den sammen nå, men den fenget meg simpelthen ikke. Jeg føler den burde ha gjort det; tidsepoken, miljøskildringene, språket, kjærlighetshistorien og hvaikke burde være tiltalende nok for en romantiker som meg. Men altså ikke.
Den bare "passet" meg ikke. Tiden var kanskje ikke moden. Hva enn dét måtte bety.
Etter å ha lest Maughams mesterlige "Det farvede slør", føltes det som om jeg gikk ned flere divisjoner ved å stifte bekjentskap med Gatsby, Nick, Daisy og de andre på de overdådige festene (i et desillusjonert samfunn) hvor begjæret etter status, makt, penger, men også kjærlighet står høyt i kurs.
Det er selvfølgelig ikke første eller siste gang jeg legger fra meg en halvspist bok, men dette gjøres med tyngre hjerte enn ellers. Jeg følte jeg burde ha likt den. Men, kjære Fitzgerald. Nå har du fått din sjanse. Beklager.

Pensum for fireåringer?

- Hemingway skriver en god del som jeg ikke forstår, fortalte Matilda. - Særlig det om menn og kvinner. Men jeg likte boka veldig godt likevel. Han forteller sånn at jeg føler at jeg er med på alt det som skjer.
- En virkelig god forfatter gjør alltid det, sa fru Phelps. - Og bry deg ikke om det du ikke forstår. Bare len deg bakover og la ordene komme til deg, akkurat som om det skulle vært musikk.
- Det skal jeg gjøre.

Hver eneste kveld leser min kone og jeg (vi tar det annenhver gang) for seksåringen; akkurat nå er det "Matilda" av Roald Dahl, også kjent som "verdens mest geniale barnebokforfatter" (hvert år selges visstnok mer enn 1 million eksemplarer av hans bøker). Å lese "nattabok" annenhver kveld - noe vi har gjort siden hun var rundt to år - betyr jo at vi som fortellere mister en betydelig del av handlingen. Men det vesentlige og det viktigste er jo at hun får oppleve bøkenes magi, da er det naturligvis irrelevant om vi mister tråden her og der.
Vi har akkurat avsluttet den smånifse "Heksene" av samme forfatter, og nå gyver vi altså løs på fortellingen om den fire og et halvt år gamle Matilda - det lille geniet som i løpet av seks måneder hadde lest disse bøkene:

Store forventninger av Charles Dickens
Nicholas Nickleby av Charles Dickens
Oliver Twist av Charles Dickens
Jane Eyre av Charlotte Brontë
Stolthet og fordom av Jane Austen
Tess fra D'Urbervilles av Thomas Hardy
Til jord skal du bli av Mary Webb
Kim av Rudyard Kipling
Den usynlige mann av H.G. Wells
Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
Larmen og vreden av William Faulkner
Vredens druer av John Steinbeck
De gode vennene av J.B. Priestley
Brighton Rock av Graham Greene
Kamerat Napoleon av George Orwell

En ganske imponerende liste (jeg har på langt nær lest alle disse). Men selv har vi ingen ambisjoner om å brøyte oss gjennom verdenslitteraturens kanoner - enda jenta vår er seks og et halvt år!
Men å fortsette å lese nifse, koselige, pedagogiske og tøysete bøker på sengekanten, det skal vi forhåpentlig gjøre en god stund til. Leselysten (og skrivelysten, jeg tror nok det henger sammen) er i alle fall tent.

Ord for dagen ved Oscar Wilde

Navn er alt. Jeg kjekler aldri om handlinger.
Det eneste jeg bryr meg om er ord. Det er grunnen til at jeg hater den vulgære realismen i litteraturen.
Den mann som kaller en spade for en spade, skulle være nødt til å bruke spaden. Det er det eneste han duger til.

- Oscar Wilde

Når Kristus fornektes

Disse herrer (John Stuart Mill, Charles Darwin, David Strauss) mener - efter hva man forsikrer meg - på ingen måte å forkynne barbariet; for eksempel, når Strauss hater Kristus og opphøyer det til et prinsipp å spotte og håne kristendommen, så tilber han ikke desto mindre menneskeheten i dens helhet, og den forkynnelse han kommer med, kunne ikke være edlere og mer opphøyet.
Det er meget mulig at det forholder seg slik, og at målet for alle samtidens ledende talsmenn for Europas fremskrittstanke er både filantropisk og storslagent. Men dette synes meg til gjengjeld å være hevet over tvil: at man kunne bare gi disse store moderne professorer den fulle og hele mulighet til å avskaffe det gamle samfunn og bygge et nytt, så ville resultatet bli slikt et mørke, slikt et kaos, noe så plumpt, så blindt og så umenneskelig, at hele byggverket ville styrte sammen under menneskehetens forbannelser endog før det var ferdigbygget. Når Kristus fornektes, kan menneskeånden frembringe de mest forbausende resultater. Det er et aksiom. Europa, i det minste i de høyeste representanter for sin tenkning, forkaster Kristus; og vi er, som man vet, nødt til å efterape Europa ...

- Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij, "Grazjdanin" (Borgeren) 1873.

Slavofilene i Russland førte sin kamp mot de vestvendte radikalerne (zapadniki; av zapad = Vesten); de stod på det gamle Russlands grunn, med feste i dets åndelige og religiøse tradisjoner, og bekjempet innflytelsen fra Vestens gudløshet og overfladiske overtro på vitenskapen. Først og fremst var det diktergeniet Dostojevskij som gjorde denne åndskamp til stoff i noen av de største dikterverker i verdenslitteraturens historie.

Dostojevskij var i sin ungdom tilhenger av den vestvendte radikalisme som så mange i den russiske intelligentia var inspirert av. Et lengre tukthusopphold i Sibir gjorde ham til en troende kristen; og i lyset av troens erfaring så han klarere det russiske folks arv og oppgave - og hulheten i sine egne tidligere meninger. Mot det vantro, radikale Vesten satte han troens Russland - et kraftsentrum for fornyelse i Kristi ånd. Hans store romaner, så rike på et liv som sprenger alle skjemaer, var også tenkt som kampskrifter mot de radikale samfunnsstormere - anarkister og sosialister, vantro liberalere og vitenskapsdyrkere - som i hans øyne var "besatte" av fornektelsens og ødeleggelsens ånd.

- Lars Roar Langslet

- Maugham, en snobb!

- Jeg betenker meg ikke på å si det: Somerset Maugham er en snobb, og har alltid vært det.

Sir Charles Spencer "Charlie" Chaplin var ikke nådig mot Somerset Maugham i sin bok, der han hevdet at han i et essay hadde fremstilt Chaplin som en mann hvis ureflekterte lengsel er den som er rettet tilbake mot fattigdommen.
Chaplin ga også (i private sammenhenger vel å merke) blendende parodier på Somerset Maugham, på hans stammende forfinethet, slik Chaplin utleverte den, der han selv imøtegår Maughams blaserte syn på forfatterskap av skuespill som en uakseptabel kunstnerisk virksomhet.

Årets hatord

Opprinnelig hadde jeg kun tenkt å skrive et innlegg om den mildt sagt besværlige terminus "i forhold til", da dette åpenbart må være det mest problematiske uttrykk i vårt språkbruk anno 2010/2011. "I forhold til" betyr ikke "hva gjelder/hva angår" som i det engelske "in relation to", slik mange later til å tro. Det betyr sammenlignet med. Feilbruk kan gi både uheldige og lattervekkende konsekvenser, og det kan simpelthen svekke skribentens troverdighet. Eksempler som "i forhold til arbeidsoppgavene gjør jeg det bra" og "vi er restriktive i forhold til fôring" er både galt og uforståelig. Men de florerer i ukepressen.
I tillegg er det blitt en enerverende frase.
Men så til saken.

Årets, eller rettere sagt, fjorårets ord er visstnok "askefast".
Javel. Samme for meg. På annenplass kom "app". Huttetu.
Det går gjerne inflasjon i ord, det er så. Hvem husker vel ikke oversvømmelsen av "sykt" og "sinnsykt" for et par år tilbake.
- Jeg er i sykt god form, som en pasient noe tvedtydig uttalte fra sin sengepost.
Og det er gjerne sånn at når inflasjonsordene dukker opp i alle mulige tenkelige vendinger og uttrykk, da blir de ikke bare klisjéer og vanskapninger - de setter også tålmodigheten på prøve, og sågar dype bitemerker på språknervene.
Antagelig ikke bare mine.

Men det er altså ett enkelt ord som har irritert min språksans enda mer enn uttrykket nevnt ovenfor. Det er naturligvis ikke noe galt med selve ordet, det er det jo forsåvidt aldri, men det er et misbrukt ord. Det dukker snart opp i alle sammenhenger, og skyver synonymene ut i grøftekanten. I popularitet virker det som om den for lengst har distansert både "sinnsyk" og "syyykt bra".
Bare hold øyne og ører åpne. Overalt - i alle sammenhenger!

For nå er det formodentlig sånn at alle gleder seg veldig til å ta fatt på det nye året. Skal man tro ukebladhoroskopene blir det forhåpentlig et veldig flott år med veldig mange muligheter og med veldig store sjanser for at nettopp du (og veldig mange andre) skal lykkes i kjærlighet, på jobben, i det økonomiske og hvaikke.
Kort sagt: Det blir et veldig eventyr av et år skrevet i gullskrift! Ja, med veeeeldig store bokstaver, naturligvis.
Flere som bli gale?

Det finnes riktignok langt viktigere saker å ergre seg over i hverdagen enn et lite filleord som alle tar i munnen i tide og utide. Tyggisklyser på bakken for eksempel. Tagging på offentlig eiendom. Og hvorfor leser egentlig folk Se&Hør? Hva med størrelsesforholdene i TV-serien Drømmehagen? For hvordan kan det egentlig ha seg at luftskipet Plinky Plonken (omtrent en tredjedel av Hinkelpinkels størrelse) er så overvettes mye større på innsiden enn på utsiden, der det prompesvever tilfreds rundt i hagen med, ja nettopp Hinkelpinkel, Hopsi Deisi og hele Konglefamilien ombord? Akk ja.

Men misbruk av ord er et onde. I forbindelse med min pappapermisjon ble jeg innkalt til et møte med en saksbehandler. Jeg falt fullstendig ut av samtalen - jeg ble rett og slett opphengt i hvor ufattelig mange ganger hun brukte ordet "veldig". Innholdet ble bokstavelig talt lagt i en veldig tåke.
Og senest i dag morges på badet da jeg foretok et bleieskift på familiens nyeste medlem, der hvor radioen er innstilt på NRK P2 og bestandig står og kringkaster morgenkåserier, nyheter og debatter om hverandre så det riktig smeller i veggene, skjedde det igjen. En eller annen kvinne ble intervjuet, og hun brukte ordet "veldig" seksten ganger i løpet av snaue to minutter! Ja, for etterhvert begynte jeg nemlig å telle.
Hva hun snakket om aner jeg ikke.

Til og med drevne politikere og fjernsynsfolk bruker meningsløse setninger som "sjansene er veldig små ...".
En ting er gjerne ikke veldig liten. Sier eller skriver du det, er sjansen veldig stor for at du undergraver din egen autoritet.

Men vi er forskjellige, heldigvis. Somme misliker ordet "meget", - det er angivelig et alderdommelig ord har jeg latt meg fortelle (det er også mye brukt av snobber). Andre liker ikke "kult". Noen får fnatt av å høre et lite ord som "veldig" (pun intended, ladies and genitals) - atter andre får grå hår av munnrappe kvikkaser som utfolder sitt blendende verbale vrøvl og starter annenhver setning med "asså" (asså, jeg bare ...) og avslutter sin sludreretorikk med fyllordet "da" (det var veldig mange der, da!).

Veldig, veldig, veldig, bla bla bla - det sprer seg som porno i nylagte bredbåndskabler i vårt grisgrendte (grisete?) land.
Er det for mye forlangt med bittelitt forandring, bare et snev av språklig omslag i ny og ne? Eller hva med å ta seg bryet å finne ut av hva de enkelte ord betyr, og hvor og hvordan de bør brukes. Iallfall noen av dem. Av og til.
Og kanskje også hvilke preposisjoner man skal bruke i de forskjellige tilfeller.

Og helt til slutt. Som et alternativ til ordet veldig, dukker jo "svært" raskt opp, som i "jeg gleder meg svært mye/meget til å se deg mestre den noble kunst å variere".
Forøvrig kan man jo også ta i bruk meget, særs, umåtelig, innmari, voldsom, kjempe(messig), herkulisk, svimlende, enorm, titanisk, uhorvelig, formidabel, gevaltig, durabel, kolossal(t), gigantisk, pyramidalsk, umåtelig, milevid og til og med jævlig.
For eksempel.

Skribentens lykke

Skribentens lykke er den tanke som fullt ut formår å bli følelse, og den følelse som fullt ut formår å bli tanke. En slik pulserende tanke, en slik klar følelse var det den ensomme nå følte seg fylt av og ett med: At naturen gyser av fryd når ånden bøyer seg for å hylde skjønnheten. Han fikk plutselig lyst til å skrive.

Gustav von Aschenbach (Thomas Mann).

Fra "Døden i Venedig".

For at et betydelig åndsprodukt straks skal kunne utøve en bred og dyptgående virkning, må det være et hemmelig slektskap, ja, en overensstemmelse mellom skaperens personlige skjebne og den samtidige generasjons almene lodd. Mennesker vet ikke hvorfor de berømmer et kunstverk. Uten på noen måte å være kjennere mener de å oppdage hundrer av fortrinn ved verket bare for å motivere sin begeistring for det.
Men den egentlige grunn til deres begeistring er noe ubestemmelig, sympati.
Aschenbach hadde engang på et lite iøynefallende sted direkte sagt at nesten alt stort som blir stående, står som et Tross Alt, og er blitt til tross bekymring og kval, armod, forlatthet, legemssvakhet, last, lidenskap og tusener av hemninger. Men det var mer enn en henkastet bemerkning. Det var en erfaring, var simpelthen formelen for hans liv og berømmelse, nøkkelen til hans verk.
Hvilket under da at det samtidig var den moralske karakter, den ytre holdning hos hans mest særegne figurer?

For tiden leser jeg altså "Døden i Venedig" av Thomas Mann (påbegynt i går) og Kritikk av dømmekraften" av Immanuel Kant (påbegynt i romjulen) om hverandre. Det går fint. Kants "Kritikk ..." er et strengt filosofisk verk, og Mann er jo kjent for å skrive romaner og noveller med ikke bare filosofiske innslag, men hvor betydelige filosofiske argumentasjoner finner sted, da tenker jeg spesielt på "Trollfjellet".
"Døden i Venedig" treffer meg først og fremst med sitt vakre og poetiske språk, og det er en fryd å mate øyne og sjel med Manns stilistiske beskrivelser og skildringer av den fornuftbaserte og melankolske dikteren Gustav von Aschenbach (hvis fornavn og enkelte biografiske trekk er hentet fra komponisten Gustav Mahler) og hans skjebnesvangre møte med en fjorten år gammel gutt.
"Den platoniske forelskelsen blir et uttrykk for den trette og etter hvert syke kunstnerens lengsel etter indre skjønnhet, men også en drift mot døden".
Filmen av Visconti har vi sett, den er en perle! Men novellen skinner som den klareste stjerne på en mørk vinterhimmel.

Sagt om humor

Humor - melankoliens lettsinn
- Elazar Benyoëtz

Tysk humor er når man ikke ler allikevel.
- Sigismund von Radecki

Alt menneskelig er patetisk.
Humorens hemmelige kilde er ikke glede, men sorg. Det er ingen humor i Himmelen.
- Mark Twain

Humor er å bevare alvoret når det er minst grunn til det.
- Knud Poulsen

Det er med humoren som med østersen: En perle forutsetter et lite sår.
- William Saroyan

Det morsomste ved humor er at man aldri vet hvorfor folk ler.
- W.C. Fields

Humor er når man ler tross alt.
- Otto Julius Bierbaum

Svart humor betyr latter med sørgerand.
- Ralph Boller

Da Vårherre delte ut humoren, kom kvinnen som vanlig for sent.
Hun rakk så vidt å bli den som ler sist.
- Julie Andrews

Promp!
- Knut Nærum på oppfordring om å si noe morsomt.

Identitetskrise - Tanin no kao

Den eminente og dessverre mye oversette filmregissøren Hiroshi Teshigahara har ikke en enorm katalog å skryte av, men minner oss ettertrykkelig på at i kunsten er kvalitet og kvantitet inkommensurable størrelser, for å bruke dét ordet.
Mesterverket ”Tanin no kao” (The Face of Another) fra 1966 er definitivt et stykke filmkunst verdt å få med seg for filmfeinschmeckere, og for dem som måtte være nysgjerrige på japansk film.

Tatsuya Nakadai portretterer på utsøkt manér Mr. Okuyama, en businessmann som har fått sitt ansikt stygt forbrent og vansiret som følge av en ulykke. Som en annen bandasjert mumie, sitter han hjemme og funderer over livet, mens han kone mer eller mindre neglisjerer ham.
Under behandling i kognitiv terapi finner han (tilsynelatende etterlengtet) en intelligent likevekt hos sin psykiater. Samspillet dem i mellom er underlig, engasjerende og velspilt. Filmens dialog og historie er forøvrig sofistikert og filosoferende, men lett å følge - i kontrast til Teshigaharas andre godbit ”Suna no onna (1964)”.

Psykiateren foreslår at Okuyamas fjes skal reddes ved å gi ham en livaktig maske; en ny identitet og et nytt liv, så å si. Underveis reises flere filosofiske og hypotetiske spørsmål: Hva ville skjedd med samfunnet hvis alle var anonyme? Er vi kanskje det? Er virkelig ansiktet og øynene vinduet inn til sjelen?
Den noe mer pragmatisk anlagte Okuyama ønsker (bl.a.) å forføre sin kone med sin nye identitet. Kona faller for den kjekke fremmede, hvilket gjør ham rasende, og han håner hennes svakhet. Hun hevder derimot at hun visste hvem han var hele tiden. Hvor mange par bedriver vel ikke et slags maskeradespill for hverandre?
Gradvis endres hans personlighet, og det å reetablere seg i samfunnet synes vanskeligere enn antatt. En parallellhistorie om en overlevende fra Nagasaki-bombingen - en kvinne med halve fjeset ødelagt, på evig jakt etter kjærlighet og i konstant frykt for en ny krig – bringer en ekstra rørende dimensjon til filmen.

Hva er forbindelsen mellom identitet, personlighet og det rent fysiske? Bestemmer det ytre ens personlighet? Når etableres en identitet? Tilfører masken Okuyama en ny personlighet, eller er det han som gir masken liv? Hva ville du gjort om du fikk en ny identitet - ville du forblitt den samme?
Rent stilistisk kan dette minne om en klassisk Twilight Zone-episode der Luis Buñuel, Ingmar Bergman, Fritz Lang eller Georges Franju har fått frie tøyler hva gjelder regi og manus. Temaet er dyptloddende, det visuelle estetisk, effektene groteske og undertonene bevegende. "Tanin no kao" er smått surrealistisk - og med det dramatiske teaterets lyssetting, svært ekspresjonistisk.
Teshigahara stopper ikke der: Bildeutsnittet er tidvis merksnodig og ulogisk, somme tider vekslende mellom stillbilder og et håndholdt, skjelvende dokumentarkamera à la Goddard – men med et estetisk snitt. Samtidig er den tro mot den klassiske vestlige filmen, og Takemitsus majestetiske musikkbidrag sender det hele til himmels.
Teshigaharas noe ubestemmelige, men paradoksalt svært distinkte stil, gjør dette til en helhetlig og rørende filmatisk opplevelse, hvor det bankes inn en historie som ikke vil gi slipp med det første. Eller siste.