mandag 14. mars 2011

Ad tilfeldighetenes veier - Come dio comanda


Jeg glemte visst å tilstå følgende - som om bloggen er min skriftestol - hvilket hendte meg forrige helg.
Også jeg befant meg i den menneskemassen som ble trampet flat av en utdødd, hårete og kommersiell elefant; ganske tilfeldig slengte jeg et orkanblikk over bordene med mammutsalgbøker idet jeg semihastet forbi Ark (for anledningen tapetsert med arktiske snabeldyr) på vei til Vinmonopolet. Og da øynene feide over billighaugene, steg plutselig og uventet et navn opp fra erindringens skoddelandskap:
Niccolò Ammaniti. Hvor hadde jeg nå det navnet fra?
Kanskje stoppet jeg brått som en fugl mot et vindu, stod nærmest forfryst og forkommen i en lite flatterende positur der inne på kjøpesenteret, som en opptrekksfigur hvis ryggnøkkel plutselig stanser, - tenkende og gravende så det riktig skvulpet i hjernepuddingen.
Eureka! Det vil si, Roma! Selvfølgelig. Sist jeg var i Italia, så jeg tilfeldigvis filmen "Io non ho paura" på hotellrommet, en film basert på en novelle av Ammaniti. Så ville tilfeldighetene ha det til at jeg dagene etter så navnet hans flere ganger, og tilogmed pappfigurer av ham på flere steder (det var nok på gigantkjeden Feltrinelli, hvor det forresten finnes mye snadder).
Slik er det jo nesten bestandig; man blir gjort oppmerksom på et navn eller en eller annen ting, og man ser det over alt. Over alt! Denne Ammaniti er visst en kjent og prisbelønnet forfatter, men mange er det, og jeg glemte ham raskt.
Inntil denne dagen på handlesenteret.
Dermed handlet jeg "Hvis Gud vil" (Come dio comanda) uten videre betenkeligheter.
Etter noen raske søk på nettet, må jeg bare si at jeg gleder meg til å lese ham.
Noen som har gjort det?

søndag 13. mars 2011

Bokhyller til beskuelse


Kjærlighet forholder seg til porno omtrent som en blomstrende rose til en tørr brennesle, sa Sophia Loren.
Men på denne siden (og kanskje har du sett den før), Bookshelf Porn, står tørre bøker i estetiske omgivelser, klare til å beskues, klare til å inspirere, klare til å vekke et sultent begjær og formerlig springe ut som en rose.
En slags kjærlighet.

torsdag 3. mars 2011

Ikke så stor?


Jeg gir opp.
Det ble kun 107 sider av F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby". Litt over halvveis.
Omlag én måned, med mange avbrudd samt lesning av andre bøker ved siden av, har det tatt meg å komme til side 107 av den prisbelønte roman hvilken jeg har hørt så mye godt om. Denne amerikanske klassikeren som tillegges verdier langt utover det rent litterære, sosiologiske såvel som historiske, fant jeg, tja, en smule kjedelig.
Det føles naturligvis som et svik ved å klappe den sammen nå, men den fenget meg simpelthen ikke. Jeg føler den burde ha gjort det; tidsepoken, miljøskildringene, språket, kjærlighetshistorien og hvaikke burde være tiltalende nok for en romantiker som meg. Men altså ikke.
Den bare "passet" meg ikke. Tiden var kanskje ikke moden. Hva enn dét måtte bety.
Etter å ha lest Maughams mesterlige "Det farvede slør", føltes det som om jeg gikk ned flere divisjoner ved å stifte bekjentskap med Gatsby, Nick, Daisy og de andre på de overdådige festene (i et desillusjonert samfunn) hvor begjæret etter status, makt, penger, men også kjærlighet står høyt i kurs.
Det er selvfølgelig ikke første eller siste gang jeg legger fra meg en halvspist bok, men dette gjøres med tyngre hjerte enn ellers. Jeg følte jeg burde ha likt den. Men, kjære Fitzgerald. Nå har du fått din sjanse. Beklager.