søndag 28. august 2011

Lesefest?


Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.


- Ebba Haslund.

7 kommentarer:

Unknown sa...

Selvsagt har hun rett.
Men jeg må humre litt over hva Den sjeldne Svanen leser. Kanskje fru Haslund skrev dette på 50, 60-tallet? Har ofte inntrykk av at du kvier deg for å lese noe som er skrevet av dagens forfattere. Men jeg kan ta feil. Det er jo også mulig du er en sjenert skapleser av Jo Nesbø og Anne B Ragde ?
I så fall, er det håp også for deg. Kom ut av skapet, unge mann !

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Nettopp. Hun har aldeles rett - og jeg synes det var så hyggelig skrevet at jeg ville dele det med andre der ute i verden som også sitter med ansiktet klebet til datamaskinskjermen og ber.
Så var det dette når velmenende råd blir oppfattet som anklager - her kommer mitt småborgerlige og reaksjonære svar:
Haslund skrev dette i 1980. Det kunne vært skrevet i 1950, eller idag. Teksten som sådan er "tidløs".

På mange måter befinner jeg meg i oljelampens og tæringens tidsalder, på mange måter overhodet ikke. Hva mener jeg med det? Aner ikke.
Jeg har lest 1/3 av en Nesbø-bok samt en novelle som fulgte med en tabloidavis en sommer for omkring 10 år siden. Kort fortalt: Jeg har ikke helt sansen for Nesbø. Digresjon: (Nesten) hver gang jeg ser Nesbøs navn eller bilde, tenker jeg på hans bror, sportsankeret på NRK. Han ble av brødrene Schau kåret til den personen i Norge de helst ville unngå å bruke toalettet etter (at han hadde gjort sitt fornødne).
Ragde kommer jeg neppe til å lese; det er da mange nok som gjør dét.
Ja, kanskje kvier jeg meg. Kanskje avslørte du meg? Kanskje kommer kongen?
Noen liker lyden av LP-plater, andre sverger til mp3-filer, noen verdsetter veteranbilens eleganse fremfor de mer moderne farkoster. Smak og behag, akkurat som med litteraturen. Jeg foretrekker nok å lese om snadderøking, herreekvipering, kammerjomfruer og om "det første Recitativ og den første arie af Kantaten Alphée et Aréthuse" enn vibrerende mobiltelefoner, barberte Larsen-punger og alskens referanser til Idol.
Men hvem vet hva morgendagen vil bringe? Jeg avslutter herved polemikken med noen linjer av den ultrafreshe Fridtjof Nansen som ennå ruuuler streeten på Nordpolen:
"Å, ungdom, ungdom! For et vidunderlig ord! Ukjente riker foran dere, skjult bak morgenens tåker! Fri som fuglen under himmelen kan dere seile hinsides solnedgangen og gjennomstreife universet".
Amen.

Unknown sa...

Et aldeles ypperlig selvforsvar. Som jeg skulle ha sagt det selv ? Nei, dessverre og gudskjelov, får'n si. Jeg blir igjen svar skyldig; slått til jorden av dette Deres polemisk panegyriske og bråmodne naturtalent!
Men nå skal vi se om jeg ikke kan finne en lenke som De kan ha glede av... vent litt...jo der:
http://www.gkc.org.uk/gkc/books/debate.txt

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Hehe. - "polemisk panegyriske og bråmodne naturtalent" ...? En panegyrisk polemikk? Nuvel, nuvel min kjære Is Geiraksen.
Også lenken, da! Chesterton og Shaw. Skal leses i morgen når jeg ikke har grums og helgeslagg i øynene. Nu tar jeg kvelden slik Irene tok Manhattan. Hilsen Irving Berlin. Halleluja!

Janicke sa...

Dere er to sjarmtroll, på alle måter, og overgår alle andre av det akk så fasinerende andre kjønn i denne litterære bloggverden! Både uttrykket (skriftlig), det som dere skriver om og selvpresentasjonen er uimotståelig. Jeg er herved offisiell groupie!!

Janicke sa...

Visste du forresten, hr. Svane, at på New Zealand er svanene svarte. Det nærmeste de kommer våre hvite svaner er mørk grå. I følge min gode venn på New Zealand.

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Hehe. Ja, Janke - takk, takk. Geir og jeg (ikke Lasse) har jo en formell uformell tone. Det ble bare sånn. Den er intern og briskende jovial, og hvordan "en diskusjon" ser ut for utenforstående vet jeg ikke. Hyggelig at du liker det, da. Blogging er jo også et spill for galleriet - et nokså glissent galleri her på disse breddegrader, men dog.
Tom Jones sa vel en gang at "jeg er godt gift, men takker aldri nei til en groupie". Bortsett fra at jeg også er godt gift, ser jeg svært få fellespunkter mellom Tom og meg. Hør med Geir, du! Men vi er nok mer skjermtroll enn sjarmtroll.
Angående svaner på New Zeland: Nei, det visste jeg ikke. Jeg har sikkert gjort noen søk på sorte svaner, men ... Jeg vet i grunnen ikke så mye om svaner. Jeg synes de er vakre. Jeg vet de kan bite, det har jeg smertelig erfart. Jeg liker det rent fonetiske i "Sjeldnere enn sorte svaner", og navnet rommer noe stillferdig, grasiøst og mystisk. Så langt unna man kommer blogginnehaveren. Men bloggen heter også "Vrengt klovdyr" - altså noe mer heslig, kan man si. Jeg liker denne tvetydigheten. Personlig føler jeg meg som en våt kråke med brukket vinge fortapt bak en nedblåst utedass. Men igjen, et spill for fugleredene!
Vennlig og oppstemt hilsen ... "fuggær'n".