torsdag 29. september 2011

En triviell oppdatering om det viktige i livet



"Facebook blir oppgitt som skilsmissegrunn i hver femte skilsmissebegjæring i Storbritannia".
"Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse".
"Mistenksomme ektefeller leier detektiver for å spionere på kona".
"Når ryker ekteskapet ditt? - ikke gå i økonomifella!".
"Nordmenn mestrer ikke kravene som moderne parforhold innebærer".
"Derfor er din partner utro!".

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Dette er helt vanlige overskrifter fra norske medier.
Men hva med å snu på denne forestillingen om ekteskapet? Halvparten av samtlige inngåtte ekteskap ... består! Til tross for hva enkelte tabloidaviser prøver å overbevise deg om, så finnes det faktisk mennesker der ute som elsker hverandre. Selv etter år med motgang, sykdom, økonomiske nedgangstider, ja selv om mannen har mistet håret og fruen eser ut som en hevende bolledeig.
De tror på hverandre, på ekteskapet, på kjærligheten.
Ikke på statistikken som presenteres i mediene.

Om en knapp måned feirer mine foreldre bryllupsdag nummer 37. Ja, for de feirer faktisk. Med blomster, kake og alt til faget henhørende. Det er naturligvis en liten begivenhet i den store verdenssammenheng, men likevel en begivenhet. En viktig en.
Selv har jeg, riktignok med et skjevt smil på avsendernes fjes, blitt kalt både naiv og en blåøyd romantiker fordi jeg velger å tro på ekteskapet. Denslags har prellet av meg som vann på gåsa. Jeg tar det nærmest som en kompliment. Og kanskje må man være det? En blåøyd romantiker. Ekteskapet skal drives med fantasi, hevdet Hamsun. Ja, det også, sier jeg!


Jeg vet bare at halvparten av den forpliktende ramme et ekteskap innebærer, er det jeg som bidrar med. Og jeg sier bare det som alle ektemenn burde si om sine hustruer: Jeg har verdens beste kone, og jeg elsker deg.
Idag feirer vi bryllupsdag.


onsdag 28. september 2011

Sagt om kvinnen

Intet i denne verden er så oppmerksomt, så konsentrert og så altomfattende som en kvinnes flyktige blikk på sin rivalinne.
- Marcel Achard

Så snart en kvinne tenker noenlunde raskt, kalles det intuisjon.
- Barbro Alving

En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det.
- Jean-Paul Belmondo

Kvinnens styrke ligger jo nettopp i at man ikke kan forklare den.
- Oscar Wilde

Når jeg engang står med det ene ben i kisten, vil jeg si sannheten om kvinnen, skynde meg å trekke det andre benet etter og lukke lokket.
- Lev Tolstoj

Forskjellen på en ekspedritrise og en dame ligger ikke i hvordan de oppfører seg, men i hvordan man selv behandler dem.
- George Bernard Shaw

En kvinne kan tåle alt, hvis det kler henne.
- Hans Söhnker

Kvinnen var Guds andre feil.
- Friedrich Nietzsche

Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert overfor kvinner.
- Isa Miranda

Han var for sterk, det sto kvinner bak ham.
- Henrik Ibsen

Å studere en kvinne er som oftest mer fristende enn å lære henne å kjenne.
- Graham Greene

Kvinnens nakenhet er klokere enn filosofiens lære.
- Max Ernst

Tidligere rødmet pikene når de skammet seg. I dag skammer de seg når de rødmer.
- Maurice Chevalier

Man er ikke født kvinne - man blir det.
- Simone de Beauvoir

De store spørsmål som jeg ikke ser meg i stand til å besvare til tross for tredve års forskning i den kvinnelige psyke, er dette: Hva er, når alt kommer til alt, kvinnens ønsker og behov?
- Sigmund Freud

tirsdag 27. september 2011

Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"


27. mai - Tønsberg.


Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste spor etter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.




Slik innledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nye litterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at boken er nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Og riktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, et forsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep, og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok. Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.


Heldigvis, får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene på vårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv om jeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jeg skylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligere pateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestad leses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn, og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andre forfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkene uavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk, religiøst eller sosialt?
Ikke vet jeg.


Og ikke vet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rent salgsmessig. Selv om forfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humoren og  rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" er også vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver at han tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham.  Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken bare tapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid til være forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har han betydd ufattelig mye.



Jeg er overbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskillig lykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettet etter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik har det aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne siden av dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å vise idealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sin kraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kan bare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leve etter Kristi eksempel.
Derfor må Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut fra høyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene som de ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesu venner.


- Kjell Arild Pollestad

mandag 26. september 2011

Geelmuyden hos KRÅD


Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Setningssamler


Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.


Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Publiseringsproblemer med det gamle Blogger-grensesnittet.

Flere som har problemer med å publisere innlegg? Jeg ønsker å bruke det gamle Blogger-grensesnittet, men får simpelthen ikke publisert et eneste innlegg uten å måtte ta i bruk det oppdaterte. Noen som har noen forslag?

søndag 25. september 2011

Den plutselige død


Det påstås og antagelig er det også sant, at når Middelalderens mennesker hadde lagt seg om kvelden og ba til Gud, da var deres viktigste bønn denne: "Når jeg engang skal dø, la meg ikke dø plutselig! Helst vil jeg dø bevisst. Jeg vil helst ha skrittene over den siste terskel under kontroll".

Denne innstillingen er det moderne mennesket totalt fremmed. Den var sogar også fremmed for Cæsar. Da han en morgenstund satt i sitt telt og underskrev statspapirer, hørte han at talen blant hans medarbeidere dreiet seg om: "Hvis vi fikk velge, hvordan burde vi da foretrekke å dø?"
-Da så Cæsar opp fra skrivebordsarbeidet og sa:
"Plutselig!"
En liten time senere møtte han Brutus - og dermed ble verden en anekdote rikere.